Nytt om runer

Runer og runeinnskrifter


De eldre runene (fra ca. år 0 til 600-tallet)

Runer er et alfabet der hvert tegn står for en lyd. De er brukt for å skrive ord på samme måte som bokstavene i det latinske alfabetet. Runene ble trolig skapt en gang ved begynnelsen av vår tidsregning, og det synes som om de ble brukt av alle de germanske stammene. I løpet av folkevandringstiden (ca. 400-600 e.Kr.), var de i bruk i området fra Svartehavet i sørøst til Norge og England i nordvest.

I begynnelsen bestod runealfabetet av 24 tegn. Disse tegnene var utviklet fra skriftsystemer som var i bruk i middelhavsområdet (hovedsakelig latin). Hvert tegn hadde et navn og en fast plass i runealfabetet. Runealfabetet kaller man gjerne "fuþark" etter lydverdiene til de 6 første runene (þ står for en lyd tilsvarende th-lydene i engelsk thing og that). Navnene til disse første runene var trolig: f = fehu 'fe, husdyr/krøtter, gods/rikdom', u = uruz 'urokse', þ = þurisaz 'tusse, troll, jotun', a = ansuz 'gud (en av æsene)', r = raido 'vogn', k = kaunan(?) 'byll, sykdom'. Runene ble trolig konstruert for å bli skåret i tre, som formene kan tyde på: de har vanligvis ingen horisontale streker (disse ville falle sammen med årringene i treet), bare vertikale "staver" og diagonale "kvister". Normalisert ser det eldre runealfabetet slik ut:

 

Vi finner svært få av de eldste runeinnskriftene på tre, nok fordi forholdene for bevaring av tre vanligvis var dårlige. I tillegg til runesteiner er det funne en del metallgjenstander med runer på. Inskripsjoner på steiner er ofte minneinnskrifter over en død slektning. På smykker og våpen finner vi oftest navn, trolig på eieren eller den som laget gjenstanden. Mange runeinnskrifter er funnet på brakteater, små myntformede hengesmykker, stanset i gull. Runer synes i tidlig tid å ha vært hovedsakelig et overklassefenomen.

Runer var ikke spesielt for magisk bruk. De var vanlige skrifttegn og kunne brukes i forskjellige sammenhenger, også i forbindelse med magi. Ordet "rune" har kanskje hatt en sidebetydning som 'mystisk ting' og kanskje også 'magisk sang'. Men dette vet vi i virkeligheten liten om.

På kontinentet gikk runene ut av bruk forholdsvis tidlig. Selv om runene for en kort tid eksisterte som skriftsystem under kristendommen, når denne bredde seg blant de germanske folkene, ble runene snart fortrengt av kristendommens latinske alfabet.

Runene i England og Frisland (fra 400- til 1000-tallet)

Bruken av runer fortsatte i England etter kristningen til omtrent 1000 e.Kr. Men her ble runealfabetet utvidet med flere tegn inntil det tilslutt hadde over 30 runetegn. Vi har også en del runeinnskrifter bevart fra Frisland (nord i Nederland), og alfabetet derfra likner mye på det engelske runealfabetet.

De yngre runene i Skandinavia (fra 700- til 1400-tallet)

Runer var i bruk lengst i Skandinavia. Her ble alfabetet også endret, trolig i forbindelse med den enorme forandringen som skjedde i språket under utviklingen fra urnordisk til norrønt språk (synkopen, dvs. en regulert sløyfing av vokaler). Ved innledningen til vikingtiden ble antall runer i fuþarken redusert fra 24 til 16. En rune måtte da stå for flere lyder: b og p hadde samme tegn, og det samme var tilfellet med t og d, og med k og g. Runetegnet u stod for u og v (og en stund også for o og y), mens i-runen ble brukt for både i, j og e osv. Dette gjør det selvfølgelig vanskeligere å tolke runeinnskrifter fra vikingtiden; for eksempel kunne ordet for 'ung kriger', dreng-, bli stavet trik (det var ikke nødvendig å skrive n foran enkelte konsonanter). Runenes form ble også forenklet, slik at mange tegn tok mindre plass og var enklere å skrive. Minnesteinene dominerer det rike runematerialet fra sen vikingtid, spesielt i Sverige. Budskapet er oftest ganske ensformig, og følger formelen: "X reiste steinen etter Y, hans sønn/far/bror osv." og ofte etterfulgt av noe som: "han var en god kriger".

Det yngre runealfabetet i bruk i Norge på 1000-tallet kunne se slik ut:

Tillegg i middelalderen

Tillegg i middelalderen I løpet av middelalderen ble det laget nye tegn, delvis ved å føye til en prikk til noen av de gamle tegnene. Noen av de nye runene var:

I middelalderen var runene i bruk i mange sosiale lag. De ble brukt til å sette navn på smågjenstander og også til graffiti på stavkirkevegger. Ved utgravninger i gamle byer har man funnet alle mulige slags runeinnskrifter: brev, beskjeder, dikt, kjærlighetserklæringer, kristne bønner, perverse ytringer mm. Disse tekstene er oftest skrevet på firkantet tilspikkede pinner, eller på bein. Kjøpmenn merket varene sine med navnelapper i tre. Runene ble fremdeles brukt til minneinnskrifter, men nå hovedsakelig på liggende gravsteiner på kirkegårdene.

Runene gikk ut av bruk i senmiddelalderen (1400-tallet). Fra 1600-tallet og senere har vitenskapelige verk om runer ført til oppkomst av moderne runeinnskrifter. Disse innskriftene røper ofte sin bakgrunn fra bøkene, og budskapet er ofte skrevet i moderne norsk.

Runearkivet ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo


Go or return to the main page for Nytt om runer.