Gammelt gull på tur

Historien om Karmøy-mannen som kanskje var offiser i den romerske hæren på 200-tallet, presten som ble amatørarkeolog i 1834, gjenstandene som tilbragte over 1500 år sammen i en gravhaug før de ble separert, og den prosjektansatte som i 2015 fikk gjenforene dem for en kort stund.

Det er mye rart man skal få være med på i jobbsammenheng. Sier man «arkeolog» så tenker nok de fleste på sånne som graver i bakken og finner spennende, gamle ting. Og det gjør vi jo, i all slags vær. (Men det er altså ikke alltid vi finner så mye.) Innimellom har vi også kontorarbeid innendørs, som på Kongsgårdprosjektet hvor det nå jobbes intenst med tekst og illustrasjoner til bøkene vi skal gi ut. En ting man kanskje ikke forventer seg - ikke arkeologen selv heller - er at enkelte arbeidsdager går med på å frakte uvurderlige 1800 år gamle gullringer i håndbagasjen på flyet.

Avaldsnesfunnet. Foto: Sven Skare, UMB. 

Gjenstandene på bildet er fra gravhaugen Flaghaug på Avaldsnes. (større bilde på Facebook-sidene våre!) Spillebrikker, vindrikkingsutstyr, et speil, bronsekar, våpen og smykker. Den store gullringen fremst i bildet er en halsring på snaut 600 gram, og er og den tyngste eldre jernalders-gjenstanden av gull som er funnet her til lands. Den er nordisk, mens mange av de andre gjenstandene er opprinnelig romerske. De har med andre ord reist langt før de havnet i jorden på Karmøy. Vi vet at germanere deltok som hjelpetropper i den romerske hæren. Kanskje har også Karmøy-mannen tjenestegjort hos romerne før han vendte hjem?

 

Gjenstandene ble med i graven da mannen døde en gang på midten av 200-tallet e.Kr. Det er fortsatt den rikeste skandinaviske graven vi kjenner til fra denne perioden. Der ble de liggende i over 1500 år. I 1834 så de igjen dagens lys, da den lokale sognepresten Johan Lyder Brun fikk gravd ut Flaghaug. Motivasjonen hans var nok en blanding av historisk interesse, muligheten for en skattejakt, og dessuten representerte den store haugen et kjærkomment tilskudd med jordmasser til kirkegården. Dette var før dagens system hvor alle arkeologiske gjenstander automatisk tilhører nærmeste landsdelsmuseum. Brun valgte heldigvis å donere mesteparten av funnene til Bergen museum, mens han solgte den største gullringen til museet i Oslo. Siden kom én fingerring og fem såkalte betalingsringer av gull («lenken» med ringer til venstre for halsringen på bildet) også dit etter å ha vært i privat eie i nesten 100 år. Så etter utgravningen måtte tingene som hadde ligget flere århundrer sammen i gravhaugen ut på nok en reise – i ulike retninger. Senere har halsringen reist nok en gang, da Arkeologisk museum i Stavanger har lånt den til utstillingen sin.

 

Separasjonen til tross; funnet har fortsatt å fascinere. Det har blitt tegnet, fotografert, forsket på, skrevet om. Vi gjør også det; Håkon Reiersen og Frans-Arne Stylegar skriver om Flaghaug i Kongsgårdprosjektets kommende bøker. I den forbindelse syntes vi det var på tide å få fotografert alle gjenstandene - sammen. Siden mesteparten av gjenstandene fortsatt er i Bergen, var det enkleste å frakte gullgjenstandene som altså til daglig befinner seg i Oslo og Stavanger dit.

 

Gamle, verdifulle saker sender man naturlig nok ikke i posten; de må fraktes med kurer. Og det ble jeg som fikk oppdraget. Hvordan gjenstandene kom seg fra Romerriket til Karmøy på 200-tallet, hvordan Brun fraktet dem til museene i 1834, og hvordan halsringen ble fraktet til Stavanger omkring 1990, er uvisst. Men dette var kanskje første gang de skulle ut og fly. En hyggelig avveksling fra kontorarbeidet for meg, men også litt nervepirrende. For det første var det logistikken. Hente de seks gullringene på museet i Oslo. Fly til Stavanger og hente halsringen. Fly til Bergen og levere fra seg gjenstandene. Alt innenfor normal kontortid. Og to uker senere, da alle foto var tatt, gikk reisen motsatt vei.

 

Trygt plassert.

For det andre: Hva med sikkerheten til gjenstandene? Kom det til å gå bra? Hva om bagen ble stjålet? Eller noen satt seg på den? Hva med sikkerhetskontrollen, kom de til å bli undersøkt der og håndtert av en uvøren vekter? Hvordan forteller man egentlig at sjefen sin at gullringen nå er i to deler...? Ser det mistenkelig ut å bære bagen sin veldig, veldig forsiktig? Arkeolog eller ei, det er ikke hverdagskost å reise med en gjenstand som det bare finnes én av i hele verden, som er verdt mer enn sin vekt i gull,  og som en gang har vært så viktig for noen at den ble med i graven. Og som nå i høst altså lå i en bag under setet på et SAS-fly. (Å ha den ute av syne oppe på bagasjehylla var helt uaktuelt)

 

Heldigvis var det en tur som ble så begivenhetsløs at den nesten var kjedelig. Ingen ødeleggelser, tyverier eller klønete vektere. Ikke en gang et forsinket fly. Og det var nesten magisk å kunne levere fra seg gullet på fotorommet på museet i Bergen og konstatere at alle gjenstandene som «Flaghaugfyrsten» fikk med seg i graven igjen var samlet for første gang på over 180 år.

Endelig samlet - i hver sin pappeske (fra fotorommet på Historisk museum i Bergen)

Resultatet ble også veldig bra, og nå har vi praktfulle bilder av hele funnet som kan illustrere vårt bidrag til å skrive historien om Avaldsnes og Flaghaug. Gled dere til bøkene!  

 

Ingvild Tinglum Bøckman
Prosjektassistent i Kongsgårdprosjektet Avaldsnes,
Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Av Ingvild Tinglum Bøckman
Publisert 16. nov. 2015 15:32 - Sist endret 26. nov. 2015 14:29