Gullringen er stjålet!

Oldsaker er tryggest på museum. Men noen ganger går det galt, og kriminelle baner seg vei til skattene. Da er ikke en gang den store gullhalsringen fra Flaghaug på Avaldsnes helt trygg.

Foto: Svein Skare, UMB

Min venn og kollega gjennom snart 30 år, professor Einar Østmo, har funnet seg en morsom pensjonistoppgave her på Kulturhistorisk museum i Oslo. Han arbeider seg nå gjennom den tykke arkivmappen om en nesten ubeskrevet hendelse ved museet, det store gulltyveriet i 1910. Det vakte oppsikt i datidens presse, men har siden knapt blitt omtalt i skrifter om institusjonens historie. Nå graver Einar frem den dramatiske historien fra arkivene. En artikkel kommer på trykk om et års tid. Gled dere!

En dag i oktober ringte Einar meg fra arkivet og sa: «Du må komme». Så jeg gikk over gaten til Historisk museum, der arkivet ligger. Fra en gulnet konvolutt trakk Einar opp en bunke med små papirlapper. «Dette er de notater Professor Gabriel Gustafson gjorde da det meste av gullsakene kom tilbake til museet», sa Einar; «én lapp for hver oldsak», sa han, og ga meg en av lappene. Med Gustafsons nesten uleselige håndskrift sto det:

«718 Agvaldsnes nu i 2 stk»

Hva!?!? Var museumsnummer C718, den store gullhalsringen fra Flaghaug, den største gullgjenstand fra tiden før vikingtid i Norge, blant tyvekostene? Det ante jeg ikke, og det har neppe heller noen andre visst de siste 100 årene. Og var den brutt i to da den kom tilbake til museet? Men nå er den da hel! Einar kunne fortelle at tyven hadde ramponert flere gjenstander, og rukket å smelte ned noen få. Delingen av halsringen har vel vært forberedelse til nedsmelting, men politiet, som fanget tyven samme kveld, må ha vært på pletten før det kom så langt. Einar og jeg ble raskt enige om at Gustafson nok fikk ringen reparert. Og gullsmeden har vært dyktig, for jeg kunne ikke huske å ha sett spor etter skade.

Nå traff det seg slik at samme dag som Einar viste meg Gustafsons lapp, ble gullhalsringen fraktet fra Stavanger til Bergen for å bli fotografert sammen med de øvrige gjenstandene fra Flaghaug-graven, som oppbevares på museet der.


Jeg ringte straks til vår prosjektassistent Ingvild Tinglum Bøckman, som var kurer for gullet. Hun hadde nettopp ankommet fotoatelieret i Bergen. På direkten inspiserte hun halsringen, og mente hun kunne se en hårtynn sprekk. Jeg ba om at fotografen skulle ta et nærbilde, og her ser dere resultatet.

Foto: Svein Skare, UMB

Det er ingen tvil – midt på bildet ser man bruddstedet. Reparasjonen var svært kompetent utført, antagelig av én av Kristianias gullsmeder, og trolig ved en form for lodding. Da Ingvild etter fotografering brakte ringen tilbake til Arkeologisk museum i Stavanger, kunne Håkon Reiersen der konstatere at den nå veier 590,51 gram. Det er 0,20 gram mer enn da den kom inn til museumssamlingen i 1830-årene. Det kan være at forskjellen rett og slett skyldes en målefeil. Men de hadde svært presise vekter den gang også, så kanskje ble det ved reparasjonen tilført bitte litt nytt gull for å feste de to delene sammen.

Tyveriet i 1910 er den mest ødeleggende hendelse halsringen har vært utsatt for i sine 1800 år. Men det er neppe den mest dramatiske. Slitesporene viser at den har hengt rundt halsen på sin opprinnelige eier i lang tid, antagelig flere år. Og det den karen var med på overgikk nok i dramatikk alt som har foregått i museumsbygningen på Tullinløkka i Oslo siden den sto ferdig i 1902. Heldigvis.

Av Dagfinn Skre
Publisert 26. nov. 2015 14:29 - Sist endret 27. nov. 2015 14:42