Nytt om runer

Arbeidet ved Runearkivet, Oslo (1997)

Nyfund 1997

På ØDERÅ gård, RINGERIKE (Buskerud), ble det i 1997 funnet et RUNESTEINSFRAGMENT. Fragmentet, som er av rødlig ringerikssandstein, måler 44 × 10-14 × 5-6 cm og har runer på den ene smalsiden. Innskriften, A 346, leses: -(k)aþat:auri:akn?-. Siste tegn er nå bare en stav i bruddkanten uten synlige kvister. For lite av innskriften er bevart til at man kan komme fram til en sikker tolkning, spesielt for begynnelsen og slutten. Midt i partiet kan det stå preposisjon med styring at auri, "ved aur/grus" (eventuelt med stedsnavn: at Auri), men alternativt kunne auri representere akkusativ eller dativ av eyrir 'løsøre, gods'. Teoretisk kunne -at være nektende suffiks til et verbaluttrykk, og auri og akn?- kunne være allittererende ord i en metrisk tekst. Ut fra runeformene og bruken av ringerikssandstein kan innskriften være fra 1000-tallet.
Fragmentet ble oppdaget da gårdeieren Hans Bjørnstad så på steiner i jordmasser som han hadde kjørt bort etter at Statens vegvesen hadde anlagt en ny gangvei. Øderå var tidligere et underbruk av Mo, og N 90 Mo er registrert som en forsvunnen, istykkerslått runestein på Øderå. Fragmentet er sikkert en del av denne runesteinen, til tross for at Ivar Wiel i 1743 beskrev runene på den som sterkt medtatte.

Under en arkeologisk overvåking i forbindelse med nedsetting av to trær foran Klubben Hotel i Nedre Langgate, TØNSBERG (Vestfold), ble det i april 1997 funnet en RUNEPINNE (C. 51012/TAB 79). Pinnen er 97 mm lang og har et kvadratisk tverrsnitt, 7-10 × 6 mm. Det står runer på den ene bredsiden. Innskriften, A 347, er 39 mm lang og leses: ·:·sægs:o^kæyrir, seks ok eyrir, som antakelig skal forstås som "seks (mark) og (én) øre", dvs. 49 øre. Innskriften er den første fra middelalderbyen Tønsberg som kan knyttes til handelsvirksomhet, sannsynligvis som en vektangivelse av en vare, eller muligens en prislapp (men da ville det være et anselig beløp). Gravingen gikk gjennom flere kulturlag, og runepinnen kan ikke gis en arkeologisk datering, men middelalderfunn er gjort på en tomt i nærheten. Runene tilsier en datering til 1200- eller 1300-tallet, og en C14-datering som utføres nå, vil muligens gi en nærmere presisering av dateringen. (Se også Nytt om runer 15 (2000; publ. 2001), 19.)

Det øvrige arbeidet

I oktober 1997 ble N 54 Vågå stavkirke undersøkt og dokumentert fotografisk. Det viste seg at den lange delen av innskriften som Magnus Olsen ikke hadde klart å lese, inneholdt navnene på de sju soverne. Det partiet som han tegnet og hadde lest begynnelsen av som "rkto (neppe ... rfio)", leses: s(e)^r(a)^fionko^nsta(n)tinus. Lenger foran i innskriften ble de fleste av runene i Maximianus og Martinianus (og sannsynligvis også Malcus) identifisert, men arbeidet med å slå fast lesemåten for resten av innskriften fortsetter.

James E. Knirk
Runearkivet, IAKN/Oldsaksamlingen
Universitetet i Oslo

Go or return to the main page for Nytt om runer.