Rav – steinalderens mest skinnende materiale

Noen ting ved menneskets tilværelse kan se ut til å være like til alle tider. Gleden over det vakre og skinnende er en slik ting.  I vår tid har vi mye slikt å glede oss over – gull, sølv og edelsteiner, for å nevne noe. Men allerede i steinalderen fant menneskene frem til materialer som kunne brukes til vakre smykker som var egnet til å gjøre inntrykk på omgivelsene. Rav var et slikt stoff.

Utvalg av knapper, perler av rav og avfallstykker eller råemner. Funn fra  Auve, Sandefjord. Mellomneolittisk tid, yngre steinalder. Foto: Kulturhistorisk museum.

Bearbeidet rav er blankt, gjennomskinnelig og gyllent. Rav er forsteinet harpiks fra furutrær av arten Pinus succinifera som betyr «harpiksbærende furu». Denne furuarten vokste for 35-55 millioner år siden. I Nord-Europa finner man rav i enkelte jordarter, særlig i den såkalte blå jord lengst sydøst i Østersjøen; i Litauen og Preussen, samt på strendene langs den danske Vesterhavskyst.

Ravet som ble bruk i oldtiden må ha kommet til Norge ved menneskenes hjelp; kanskje som verdifulle gaver mellom slektninger, venner eller forbundsfeller. Ravet var neppe en ordinær handelsvare i denne perioden. Mye har trolig kommet som ferdige smykker – som runde og ovale perler og anheng av forskjellige former, både som enkeltgjenstander og som hele halskjeder, men rav kan også ha kommet som større stykker som har blitt bearbeidet videre i Norge.

Alt i alt er det funnet et par hundre saker av rav fra steinalderen her i landet. Steinalderrav er funnet både i graver, i avfallsdeponier på boplasser og som løsfunn. De fleste funnene av rav har kommet fra Jæren og mer spredt fra Vestlandet ellers nordover til Trøndelagskysten. Funn av ravsaker er også gjort i Nord-Norge. Helt oppe på Melkøya ved Hammerfest i Finnmark er det funnet velbevarte og vakre saker av rav fra steinalderen. Flere funn er gjort tilfeldig, men noen er kommet frem ved arkeologiske utgravninger. Under utgravninger er ikke ravet alltid så lett å kjenne igjen og ravet kan til forveksling ligne klumper av sand. Den vakre kvaliteten ved bearbeidet rav kommer ikke frem før etter rens og vask.

Graver fra steinalderen er sjeldne her til lands, i motsetning til våre naboland Sverige og Danmark. Ett av de få gravfunnene med rav kom for dagen i et gravkammer av store steinheller, en dysse, på Holtnes i Hurum, Buskerud. Dyssen er datert til 3630–3350 f. Kr. Ravsakene hadde tilhørt et halskjede sammensatt av flere ravgjenstander. Denne typen halskjeder er kjent fra Danmark og Nord-Tyskland, men i norsk sammenheng er dette funnet helt enestående.

Ravsakene fra Holtnes i Hurum, der deler av et halskjede er unikt i norsk sammenheng. Tidligneolittisk tid i yngre steinalder. Foto: Ellen Holte, Kulturhistorisk museum. 

På en stor boplass fra mellomneolittisk tid, ca. 3200–2500 f. Kr. på Auve på Vesterøya i Sandefjord, Vestfold er det funnet hele 70 gjenstander av rav. Gjenstandene ble funnet i noe som trolig er et avfallsdeponi. Dette viser at selv om man sjelden finner rav på steinalderlokaliteter, kan ravet ha vært utbredt i enkelte miljøer og i enkelte sammenhenger. Noen av stykkene ser ut som produksjonsavfall og andre som litt større, ubearbeidede stykker. Ravfunnene fra Auve viser derfor at rav ble bearbeidet i Norge, og ikke bare importert som ferdige gjenstander. Et annet tegn på lokal produksjon er noen særpregede, linseformede «knapper» med V-formet hull til fastsying på et plagg – kanskje vel så gjerne til pynt som til praktisk bruk. Slike knapper er funnet flere steder i Norge, blant annet på Auve og flere steder på Vestlandet. Knappene ser ut til å være særlig vanlige nettopp i Norge og kanskje ser vi her utviklingen av en lokal produksjon. 

En av de flotteste og sjeldne gjenstandene av rav fra Norge er funnet i Åfjord i Sør-Trøndelag. Her har ravet fått form av en gyllen og skinnende bjørnefigur. Ravbjørnen kan i dag sees i Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Linesfunnet fra Stoksund, Bjørnør i Åfjord. Antakelig fra yngre steinalder. Foto: Vitenskapsmuseet, NTNU.

Steinalderens mennesker laget også smykker av andre materialer enn rav. Smykker av dyretenner må ha vært utbredt, selv om disse sjelden er bevart. Stein har også vært brukt som smykkemateriale, især skifer som lett lar seg forme til enkle anheng.  Ellers er det bare fantasien som setter grenser for hva vi kan tenke oss har vært brukt av fjær, pels og annet organisk materiale til utsmykning av drakt og kropp.

Tidfestingen av ravgjenstandene kan by på problemer, særlig når sakene er funnet tilfeldig, det arkeologene kaller «løsfunn».  Da kan de bare dateres ved å sammenligne gjenstandene med gjenstander fra daterte kontekster. Ved arkeologiske utgravninger kan man som regel datere den situasjonen ravet og de øvrige oldsaker har ligget i, som radiologisk datering (C 14-metoden) eller datering gjennom funn av andre og mer kjente gjenstandstyper.

Ravet i Norge var særlig populært i yngre steinalder, 4. og 3. årtusen f. Kr. Noen få gjenstander kan være enda eldre og enkelte kanskje litt yngre.  Det betyr at de kom til Norge på den tiden da jordbruket så smått begynte å få fotfeste i landet. Som jordbruket, var ravet selv noe som kom hit gjennom forbindelser med mennesker fra sydlige strøk hvor slikt fantes fra før.  Mange andre gjenstandstyper ble fraktet samme vei, som forseggjorte former for økser og dolker av flint og annen stein. Også håndverkstradisjoner kom sørfra i denne perioden, som kunsten å lage keramikk, spinning av fibre til tråd og kanskje også fremstillingen av tekstiler som ravgjenstandene ble sydd fast på.  

Mer om steinalderens rav kan leses i artikkelen «Steinalderrav i Sør-Norge» i boken Smykker. Personlig pynt i kulturhistorisk lys, redigert av Marianne Vedeler og Ingunn Marit Røstad, Museumsforlaget, 2015.

Litteratur

Jensen, Jørgen 1982: Nordens guld. En bog om oldtidens rav, mennesker og myter. Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag A/S, Copenhagen.

Østmo, Einar 1985: En dysse på Holtenes i Hurum. Nytt lys over østnorsk traktbegerkultur. Viking. Bind XLVIII. 1984. S. 70-82.

Østmo, Einar 2007: The Northern Periphery of the TRB. Graves and Ritual Deposits in Norway. Acta Archaeologica. Vol. 78, nr. 2. S. 111-142.

Østmo, Einar 2008: Auve. En fangstboplass fra yngre steinalder på Vesterøya i Sandefjord. I. Den arkeologiske del. Norske Oldfunn XXVIII. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Oslo.

Østmo, Einar 2015: Steinalderrav i Sør-Norge. I Marianne Vedeler og Ingunn Marie Røstad (red.): Smykker. Personlig pynt i kulturhistorisk lys. Museumsforlaget. Trondheim. S. 113-131.

Av Einar Østmo, Professor emeritus, Kulturhistorisk museum
Publisert 4. juli 2016 11:46 - Sist endret 6. sep. 2016 15:30