Å fordrive tungsinnet med en gullring

Arkeolog Line Hovd gjorde en uvanlig oppdagelse da hun var på jobb høsten 2015. En ring av gull skilte seg fra de mørke jordmassene. Ringen forteller en historie om troskap, magi og redselen for sykdom og galskap i middelalderen.

En gruppe arkeologer deltok i et større utgravningsprosjekt på Sørenga i Oslo. Her planlegges det ny Follobane. Men først skal grunnen undersøkes arkeologisk og da åpnes det muligheter for å finne slike skatter!

 

Fingerring av gull og granat funnet under arkeologiske utgravninger til ny Follobane i Oslo, C60006. Foto: Marianne Vedeler, Kulturhistorisk museum

Gull og granater kurerer depresjon og luftforurensning

Den vakre, røde granaten i kombinasjon med gull hadde en egen betydning i middelalderen. I vår moderne vestlige verden er vi vant til å betrakte menneskeskapte og naturdannede gjenstander som døde, i kontrast til levende skapninger. I middelalderens verdensbilde hadde smykkesteiner og metaller egenskaper, på samme måte som levende vesener. De kunne brukes til å kurere sykdommer eller til magiske formål. I tillegg til å være fin og verdifull hadde derfor denne gullringen med granat en nytteverdi som talisman og sykdomsforebygger.

Som i dag regnet man også i middelalderen gull som det fineste edelmetallet, og en av middelalderens mest kjente forfattere, Albertus Magnus, anbefalte å bruke gull «mot skjelvinger i hjertet og for svart galle som forårsaker melankoli, spesielt for den typen lidelse som får en mann til å snakke med seg selv når han er alene». Granaten ble regnet til en type smykkestener kalt karfunkel, som hadde rykte på seg for å kunne fordrive giftig luft og damp.

Både kvinner og menn bar fingerringer med smykkesteiner i middelalderen, gjerne på flere fingre. Hun eller han som mistet denne ringen etterlot seg et vakkert smykke med nyttige egenskaper, sett med et middelaldersk blikk.

Symbol på en avtale?

Den lille fingerringen er dekorert med en firebladet rosett på hver side av en cabosjongslepet (ufasettert) granat, antakelig av typen almandin. På undersiden av ringskinnen finnes rester av et nesten nedslitt symbol, kanskje er det to hender som møtes i et håndtrykk. Dette symbolet på en inngått avtale kalles dextrarum iunctio, og er et motiv som blant annet ble brukt på forlovelsesringer i middelalderen

På baksiden av ringskinnen finnes rester av et nedslitt motiv som kan ha vært to hender som møtes til et håndtrykk. Foto: Marianne Vedeler, Kulturhistorisk museum.
En fingerring fra middelalderen som tidligere er funnet i Oslo har et godt bevart dextrarum iunctio-motiv, to høyrehender som møtes. Slik kan ringen fra Follobanen opprinnelig ha sett ut. Foto: Marianne Vedeler, Kulturhistorisk museum

Litteratur

Bauer, E. 2015: NIKUs arkeologiblogg (12.10.2015)

Magnus, A. 1967: Book of Minerals, oversatt til engelsk av D. Wyckoff. Clarendon Press, Oxford

Vedeler, M. og H. Kutzke 2015: Fra troskap til svindel – fingerringer og smykkesteiner fra middelalderens Oslo.

Vedeler, M. og I. Røstad (red) 2015: Smykker – Personlig pynt i kulturhistorisk lys. Museumsforlaget, Trondheim

Av Marianne Vedeler, Arkeologisk seksjon
Publisert 1. juni 2016 10:12 - Sist endret 2. feb. 2017 11:35