En sikkerhetsnål fra Ringerike

Et av de mest spennende funn fra gravfeltet på Veien er en mer enn to tusen år gammel sikkerhetsnål.  Men sikkerhetsnålen ble da oppfunnet 10. april 1849? Neida, nålen som skal omtales her lå i en grav fra den eldste del av jernalderen.

Fibula av jern, ca. 15 cm lang (C52069a) (Foto: Cf29243 115-117, A.C. Eek, KHM)

Et av de største gravfeltene på Østlandet ligger på Veien, nord for Tyrifjorden. Her har arkeologer gravet i mange år. I 1870-årene grov Oluf Rygh ut 87 hauger av de til da kjente ca. 150 hauger. Tre hauger var allerede gravet ut av amatører. Gravhaugene inneholdt gull og sverd, og ble datert til romertid og folkevandringstid, 0–600 e.Kr. Mer enn hundre år seinere ble det utført utgravninger i åkeren utenfor gravfeltet. Mektige prestisjebygninger ble avdekket, fra romertid og folkevandringstid. Men det ble også oppdaget ca. 30 flatmarksgraver utenfor gravhaugfeltet og delvis under haugene, og sannsynligvis ligger langt flere skjult under gravhaugene. Et interessant resultat fra denne undersøkelsen på Veien var altså at vi oppdaget et flatmarksgravfelt som er 1000 år eldre enn hauggravene, fra yngre bronsealder ca. 1000 f.Kr. til begynnende jernalder omkring Kr.f., og at en av gravene inneholdt en meget spesiell jernnål.

Hvorfor begeistringen for denne enkle nålen? Nålen kalles gjerne en fibula. Og den som ble funnet i graven er en La Tène-fibula, navngitt etter et funnsted ved Neuchâtel-sjøen i Sveits, hvor det er gjort mange funn fra tiden før Kr.f. Slike nåler er karakteristiske i keltisk kultur. Og det er hundrevis av dem på kontinentet, særlig i mellom- og øst-Europa.

Flatmarksgravene utgjør en markert kontrast til bygningenes og gullfunnenes maktdemonstrasjon. Små groper med brente bein, ellers ingenting, av og til noen skår av knuste leirkar. I en av gravene dukket det altså opp en sikkerhetsnål. Denne graven var som de øvrige, en grop hvor det var satt ned et kar av tre eller never. Bare tetningskitt av bjørketjære som limte fast bunnen til karet var bevart, som en ring med en diameter på ca. 30 cm. De brente beina var vasket og knust før de ble lagt i karet, og i bunnen lå sikkerhetsnålen. Tetningskitt er C14-datert 475–375 f.Kr. Datering på tetningskitt har en feilkilde som ikke sikkert kan forklares. Graven er yngre enn dateringen, trolig er den fra ca. 200 f. Kr.

Men en 15 cm lang jernsikkerhetsnål – er det noe? På dette tidspunktet hadde den eldste jernproduksjonen så vidt begynt i Norge. Jernet ble produsert av spesialister. Metoden var hemmelig og det ble knyttet høy prestisje til jern. Vi vet ikke om denne spennen er laget i Norge. Den er iallfall nøyaktig lik de spennene som ble båret av menneskene lengre sør og sannsynligvis kom den derfra.

Lil Gustafson børster forsiktig fram jernfibulaen fra grav 540 på Veien.
Graven ble tatt inn i gips og gravet ut på museets laboratorium. Analyse av beina viser at den gravlagte var en eldre mann, ca. 50 år. (Begge foto: KHM)

Skikken med å brenne den avdøde og legge knoklene i groper i store felt spredte seg over det meste av Europa. Tradisjonen ble tidligere kalt «Urnefeltkulturen» fordi knoklene vanligvis ble lagt i en urne: et leirkar eller et trekar. Ikke bare gravskikken, men også deler av den materielle del av kulturen tilfløt Norge, gjenstander viser nær kontakt med keltisk kulturområde. Om gjenstandene er beskjedne i antall er de typiske for perioden, spesielt draktutstyr som fibler, nåler og belter. 

«Den lange La Tène-fibula» i Norge

Det er funnet 23 La Tène-fibler i Norge, alle fra Østlandet. Langt færre er det av den typen som ble funnet på Veien, «den lange». Det er påfallende at det nesten ikke er funn av denne fibeltype i resten av Skandinavia, mens den er tallrik i Polen og østre del av Tyskland. Dette kan tyde på en direkte kontakt til Øst-Europa fra Oslofjordsområdet. At den er sjelden tyder på at fibelen var et verdighetstegn, del av en prestisjefylt drakt. Det var en nål som holdt et stoff sammen, kanskje en kappe av ull, et spesielt verdifullt plagg.

Det er verdt å merke seg lokaliseringen av denne fibeltypen. Funnene er gjort i gode jordbruksbygder omkring Oslofjorden, på steder hvor det seinere etableres store gravhaugfelt med rike funn i romertid. Felles for disse stedene er at de ligger ved elvemunninger eller fjordarmer med utløp i Oslofjorden, strategisk i forhold til ferdsel og varetransport fra utmarksområder. Stedene markerer ferdselsknutepunkter. Dette var møteplasser, sosiale og økonomiske sentra hvor det foregikk utveksling av varer så vel som ideer.

Funnsteder for «den lange La Tène-fibula» i Sør-Norge.

Også Veien ligger i et veikryss, her møtes store elvedaler som fører fra utmark i Hallingdal og Valdres. Dette er områder som blant annet er rike på jaktvilt.  Vinterstid har både elver og vann vært farbare over lange strekninger, men fossene var kritiske steder hvor ferdselen måtte gå over land. Ved Veien var Hønefossene et nødvendig omlastingssted. Ferdselsveien over land førte forbi Veien. Her var gode muligheter for kontroll med varer som ble fraktet til og fra Oslofjorden.

Kelterne

Gravskikk og gjenstandsfunn i Oslofjordsområdet viser nær kontakt med kulturgrupper på kontinentet, hvor keltiske stammesamfunn dominerte i århundrene før Kr. De var stadig på flyttefot, i slåsskamp med hverandre, og på raid, slik de ble beskrevet av sine motstandere, i greske og romerske kilder. De plyndret Roma ca. 390 f.Kr., de angrep Delfi, grekernes viktigste helligdom, ca. 270 f.Kr., omtrent på den tiden en eldre mann, prydet med en jernnål, ble lagt på likbål ved Tyrifjorden.

Når de reiste så langt, kan det tenkes at de også reiste opp Oslofjorden?  Kanskje så langt som til Tyrifjorden? Ordet jern har trolig opprinnelse i keltisk språk. Kanskje kom det keltiske spesialister til Skandinavia? Var det skinn og pelsverk som fristet? Var kappen med jernnålen en gave?

Flatmarksgravfeltet og jernnålen fra Veien åpner for mange spørsmål.

Litteratur:

Farbregd, O. 1993: Kremasjon – gåtefull gravskikk: Elden, døden og metallet. Spor 1993, nr. 1:8-11.
Gustafson, L. 2016: Møter på Veien - kultplass gjennom 1500 år. UiO. Kulturhistorisk museum.
Nybruget, P.O. 1978: Førromersk jernalder i Sørøst-Norge. Upubl. avhandling til magistergraden i nordisk arkeologi. Universitetet i Oslo.
Nybruget, P.O. og Martens, J. 1997:The Pre-Roman Iron Age in Norway. I J.Martens (red.) Chronological Problems of the Pre-Roman Iron Age in Northern Europe. Arkæologiske Skrifter 7:73-90. Copenhagen.

Av Lil Gustafson
Publisert 1. nov. 2016 13:33 - Sist endret 1. nov. 2016 13:33