Det lange badet

Om konserveringen av de siste seks gjenstandene fra Oseberg etter 50 år nedsenket i vann

I årene 1904 til 1913 ble hundrevis av tregjenstander fra Osebergfunnene konservert med forskjellige metoder, alt etter graden av nedbryting. Skipet av eik og et lite antall andre gjenstander av eik, furu, barlind og ask ble langsomt tørket ut da de hadde tålt oppholdet i graven ganske godt. De fleste gjenstandene av andre treslag var så nedbrutte at de måtte behandles med alunsalt – bortsett fra seks gjenstander. Disse ble ikke behandlet før på midten av 1950-tallet. Hvordan kunne det ha seg? Hvordan ble de behandlet? Og hvordan gikk det med dem til slutt? Dette er historien om konserveringen av disse gjenstandene, og om det sørgelige utfallet for en av dem, dyrehodestolpen som kan minne om en drage, også kjent fra actionfilmen Gåten Ragnarok.

Figur 1. 'Akademikeren', kanskje den mest ikoniske av dyrehodestolpene fra Oseberggraven, som takket være framsynthet og avansert konservering fortsatt framstår med godt bevarte detaljer. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO / Eirik Irgens Johnsen

Gjenstandene i Oseberggraven var ment å dekke de to døde kvinnenes materielle behov i etterlivet. For arkeologene ga gjenstandene masse ny kunnskap om vikingenes dagligliv og om deres seremonielle og rituelle liv. For konservatorene gir gjenstandene også innsikt i konserveringens ofte litt kronglete historie. Selv om de gamle metodene ikke lengre er i bruk er kunnskapen om dem viktig for å forstå hvordan gjenstandene har klart seg gjennom tidene, særlig 'alun-metoden' som det nå forskes på i Saving Oseberg-prosjektet. Andre eldre metoder har blitt videreutviklet og er fortsatt i bruk.

Alunbehandling – benyttet ved Nasjonalmuseet i Danmark siden 1860-tallet – har noen gode egenskaper, men utvisking av finere detaljer i utskjæringene er en negativ effekt, som her vist på fotografiene fra før- og etter behandling av dyrehodestolpen med tilnavnet 'karolingeren' (se figur 2; alle figurer ligger under 'Galleri' lengre ned på siden).

Professor Gabriel Gustafson (figur 3), museets bestyrer og leder for utgravningen, var klar over svakhetene og besluttet derfor at konserveringen av de seks gjenstandene med de fineste utskjæringene – fire dyrehodestolper og to slededrag – måtte utsettes til bedre metoder var utviklet. Men det lot vente på seg, gjennombruddet kom ikke før på 1950-tallet! Konstant helt fram til da måtte de holdes gjennomvåte.

Gustafson hadde regnet med at det ville ta tid før en god behandlingsmetode var utviklet, men han ønsket likevel å utstille de vakre gjenstandene. Han kom da opp med en genial løsning. To spesialdesignede akvarier ble laget for dyrehodestolpene og utplassert i den nye Osebergsalen i Historisk museum i 1912 (figur 4).

Men det var ikke uproblematisk. Over tid blomstret alger i karene og vannet ble uklart. Problemene med å opprettholde vannkvaliteten framgår av professor Gustafsons notater til et foredrag han holdt for kjemikergruppen ved Polyteknisk forening  i 1913. Den lange listen av kjemikalier som ble testet inkluderer også farlige stoffer som kvikksølv og formaldehyd.

Stadig etterfylling av akvariene var nødvendig, også under 2. verdenskrig, da museumsgjenstandene var pakket ned og lagret på et sikkert sted. Under krigen sprang likevel en av tankene lekk og den ene dyrehodestolpen ble fullstendig ødelagt (figur 5). Men heldigvis, takket være Gustafsons framsynthet var den allerede blir dokumentert i form av en kopi, laget av treskjærer Jørgen Eriksen (figur 6).

Et halvt århundre etter utgravningen fikk kjemiker og konservator Annemor Rosenqvist oppgaven og utfordringen å konservere de resterende fem objektene. Hvordan løste hun det? Igjen kom inspirasjonen fra Nationalmuseet i Danmark.

I København hadde banebrytende forskning på en metode med vakuum gitt nytt håp for behandlingen av sterkt nedbrutt tre. Denne var vesentlig mer skånsom enn konvensjonell lufttørking siden stoffer nå kunne fjernes direkte som gass fra en frossen eller fast tilstand. Den flytende tilstanden som kan forårsake irreversible skader, kunne dermed omgås. Ødeleggelsen av dyrehodestolpen tilbake på 40-tallet, var et vitnesbyrd om akkurat dette.

Men tørkekamrene som var tilgjengelige for museumsbruk på 1950-tallet hadde også klare begrensninger. Siden vann som kjent ekspanderer når det fryser er det ikke mulig å fjerne direkte fra treverk med denne metoden. Vannet måtte derfor først erstattes av et annet stoff. For de fem gjenværende Oseberggjenstandene ble tertiær-butanol (t-butanol) benyttet. T-butanol er et alkohol som er fast voks under 25,5°C. Stoffet fordamper lettere enn vann, også fra frossen tilstand, og endrer heller ikke volum når det fryser. For Oseberggjenstandene var dette ideelt. T-butanol i varme bad trengte inn i det fuktige treverket og erstattet vannet. Når gjenstanden ble tatt ut ble t-butanolen nedkjølt og 'frosset'. Dermed beholdt den formen intakt. Ved påfølgende vakuumtørking ble t-butanolen fjernet, direkte fra frossen tilstand (figur 7).

Men vent nå litt! Hvis t-butanol ble fjernet, hva var det da som støttet opp treverket? Ingenting – er det korte svaret! Rosenqvist påførte derfor en fortynnet limblanding med pensel for å gi ytterligere styrke. Men limet la seg mest på overflaten, uten å gi det innvendige treverket ekstra støtte. Disse gjenstandene er nå ekstremt lette og skjøre. Rosenqvist hadde beregnet den opprinnelige vekten da dyrehodestolpene var ferskt utskjært til mellom 2 og 3 kg. Etter å ha vært begravet i nærmere 1100 år og etter konserveringen, veier de under 1 kg (figur 8 og figur 1).

Rosenqvist fullførte behandlingen av de fem gjenstandene i tide til åpningen av Osebergfløyen i Vikingskipshuset i 1957. I dag kan vi glede oss over disse siste tilskuddene sammen med de øvrige skattene fra Oseberggraven, inkludert den ene alunkonserverte dyrehodestolpen.

Osebergsamlingen har mange historier å fortelle, avhengig av perspektivet. Historien om konserveringen er fascinerende siden den viser til kloke vurderinger; nemlig beslutningen om å avvente nye metoder – i mine øyne en eksepsjonell vurdering, og beslutningen om å lage kopier av hodene, som var en kostbar løsning. Det forteller også om forskningen for å utvikle nye og bedre bevaringsteknikker og om betydningen av å stille ut ekte gjenstander for publikum. Gustafson kunne ha valgt en langt enklere og billigere løsning med bare å vise fotografier av gjenstandene i karene. Konserveringsforskningen har gått framover siden disse tidlige erfaringene. Frysetørring kan i dag gå atskillig lavere i temperatur og trykk enn tidligere, noe som betyr at vi nå faktisk kan fryse også vannbaserte blandinger. Polyethyleneglykol (PEG) er det vanligste kjemikalet for å erstatte det meste av vannet i treverk. PEG er ikke giftig og dermed mye tryggere enn t-butanol, et stoff som dessuten er svært brennbart! Og ikke minst så forblir PEG i treverket og gir støtte også etter tørkingen.

Hva så med den ødelagte dyrehodestolpen? I hovedsak tilbringer det nå tiden i en eske i museets magasin. Men det fikk likevel en kort framvisning ved premieren på filmen Gåten Ragnarok i 2013. Til tross for den fragmenterte tilstanden – og de overnaturlige egenskaper som filmen hevder den har – så er det fortsatt et viktig objekt for konserveringsforskningen. På 1950-tallet ble stykker av det brukt til testing av overflatebehandlinger. I det pågående Saving Oseberg-prosjektet er prøver tatt ut til avanserte analyser for å forstå mer om alunbehandlingens kjemiske nedbryting.

Kom til Vikingskipshuset og se selv! Klarer du å se hvilke dyrehodestolper som har blitt frysetørret? Og ser du hvilken som har blitt alunbehandlet?

Galleri

Galleri

Litteratur

Brøgger, A. W., H. Shetelig & H. Falk. 1917. Osebergfundet. Oslo: Distribuert ved Universitetets Oldsaksamling.
Christensen, B. B. 1970. The conservation of waterlogged wood in the National Museum of Denmark: with a report on the methods chosen for the stabilization of the timbers of the viking ships from Roskilde Fjord, and a report on experiments carried out in order to improve upen these methods. Copenhagen: The National Museum of Denmark.
Gustafson, G. 1913. Foredrag i Polyteknisk forenings kjemikergruppes plenumsmøte, tirsdag 4 November 1913. Museum of Cultural History Archives.
Hougen, B. (1957) En skisse av Vikingskipshusets historie. Museumsnytt, 3, 2-8.
Rosenqvist, A. M. (1957) Nypreparering av tresakene i Oseberg fundet. Museumsnytt, 3, 12-15.
Rosenqvist, A. M. (1959) The Stabilizing of Wood Found in the Viking Ship of Oseberg: Part II. Studies in Conservation, 4, 62-72.

Av Susan Braovac, konservator
Publisert 4. okt. 2016 10:38 - Sist endret 10. okt. 2016 10:20