Gullgubber – de evige par fra Åker

Under utgravninger høsten 2016 ble det funnet to såkalte gullgubber ved Åker gård i Hamar. Dette er ørsmå og fengslende bildebrikker i gull fra Skandinavias yngre jernalder, og vi forføres stadig til å søke deres mystiske betydning.

Gullgubbene fra Åker. XRF (røntgenfluorescensanalyse) viser at den ene gullgubben (t.h.) har et høyere sølvinnhold, noe som forklarer den lysere gullfargen. Foto: Vegard Vike og Jessica McGraw, KHM/UiO.
Gullgubber

Dette er små og tynne plater av gullblekk med figurer, enten klippet til ønsket form eller stemplet inn med en patrise. Slike stempler til gullgubbeproduksjon har blitt funnet noen få steder i Sverige og Danmark, men ingen i Norge. Gullgubber er kun funnet i Skandinavia og de opptrer i merovingertid (570-800 e.Kr.), med noe kontinuitet inn i tidlig vikingtid. Rundt 3000 gullgubber har blitt funnet.

Fire motivuttrykk dominerer: enkeltfigur av mann, kvinne eller vesen uten kjønnstrekk, og parmotiv hvor mann og kvinne opptrer sammen. I Danmark er det også funnet noen få dyrefigurer av svin, hjort og bjørn.

Skandinavisk fenomen

Betegnelsen «gullgubbe» er noe misvisende, da også kvinner er avbildet. Tidlig trodde man det var to motstilte menn man kunne skimte, så begrepet er et etterslep fra skriftlige henvisninger på 1700-tallet. I takt med tilvekst av flere funn, kjenner vi i dag til en stor variasjon av gullgubber, både i utforming og motivuttrykk.

Gullgubber forekommer kun i Skandinavia. Fra Norge kjenner vi til under hundre funn. Fra Sverige og Danmark er de mer tallrike. Et av de mest kjente funnstedene er Sorte Muld på Bornholm i Danmark med funn av over 2500 gullgubber! Med ytterst få unntak har alle funnstedene én vesentlig ting til felles: det er særegne plasser som må ha hatt en spesiell betydning i fortiden. Åker gård er ikke et unntak. Fra tidligere er Åker særlig kjent for funn av en praktfull sverdbeltespenne, som nok har tilhørt en betydningsfull person. Åker gård utgjør det til nå siste og åttende funnstedet for gullgubber på landsbasis. Vi skal derimot ikke lengre enn 60 km nordvest og til den andre siden av Mjøsas bredder ved Hov i Vingrom for å finne ytterligere gullgubber.

Parmotivet

I Norge har vi hittil kun funnet gullgubber med parmotiv, med to mulige unntak (Kongsvik i Nordland og Mære i Trøndelag). Gullgubber med parmotiv avbilder en mann og en kvinne som beskuer, omfavner, griper eller holder hverandre. Kvinnen er kledd i serk/kjole, og kan ha forkle eller et livplagg. Her finnes flere kombinasjoner. Mannen kjennetegnes ved kjortel og eventuelt bukse. Begge kjønn kan ha ytterplagg i form av en kort eller lang kappe. I det danske og svenske materialet kan mannen opptre med et ytterplagg vi ikke gjenfinner i det norske, nemlig en kaftan. Begge kjønn kan være avbildet med gjenstander, noe vi kaller for attributter. Det kan være draktspenner, drikkebeger eller stav/septer. Staven kan være utformet som en kvist med blader. Tidvis kan også mer mystiske symboler som ringer og trekanter opptre. Mannens kappe kan være festet med en ringspenne eller smykkenål, mens begge kjønn kan bære armringer og halsring. Kvinnefiguren kan også være avbildet med en ryggknappspenne, platefibel eller stort perlekjede og det er fristende å trekke paralleller her til fruktbarhetsgudinnen Frøyas praktfulle halssmykke, kalt Brisingamen, som ble smidd av de fire dvergsmedene brisingene. Ofte er figurene omsluttet av en kantbord i form av en perlerad eller enkle linjer. Gullbildene ser ut til å fortelle oss en historie og et av de mest fascinerende trekkene er graden og nivået av alle detaljene i bildet som best fanges opp gjennom et mikroskop.

Åkergubbene

Gullgubber har blitt funnet på såkalte sentralplasser og ofte i tilknytning til spesielle bygninger - i grop fra stolpe, gulvlag eller bygningens veggrøft. De har også blitt funnet i kulturlag og steinpakninger. På Åker ble gullgubbene funnet flere titalls meter fra hverandre. Én kom fra et jordlag over en hallbygning og den andre ble funnet i bunn av et koksteinslag.

En av gullgubbene fra Åker er krøllete og skadet, noe som vitner om skjørheten til disse lillefingernegl-store gjenstandene. Høyde 10,8 mm, vekt 0,064 gram. Foto: Vegard Vike, KHM/UiO.

På den første gullgubben funnet ved Åker ser vi i stor grad kun detaljer på mannen. Han har kort, finkjemmet frisyre og ved hans høyre skulder er kappen festet med en ringspenne. I den brettede delen og foldet rundt på baksiden, gjemmer det seg derimot en kvinne, hvor kun én fot og deler av kappen hennes kan skimtes. Kvinnens ansikt er skjult i sammenkrøllingen. Mellom figurene ser det ut til å være en stav eller septer. Likheter i motivutforming finner vi blant gullgubbene fra Hauge i Rogaland, hvor det ble funnet 16 gullgubber produsert med 8 forskjellige stempler.

Den andre gullgubben fra Åker. Høyde 10,9 mm, bredde 8,9 mm, vekt 0,05 gram. Beregnet ut fra vekt og størrelse er gullblekkets tykkelse 0,03 mm. Foto: Vegard Vike, KHM/UiO.

På den andre gullgubben fra Åker er både mann og kvinne avbildet uten hår. Her er kjønnstrekkene markert gjennom ulik klesdrakt. Mannen er kledd i kjortel og bukse av en vid type, mens kvinnen har kjole og et livplagg. Klesplaggene er fremhevet av vertikale og horisontale striper. Her har figurene hverken ytterplagg eller smykker. Hendene er overdrevet store, de står hake-mot-hake og holder i hverandre ved skuldrene. Hårløse figurer er ganske uvanlig på gullgubber med parmotiv, men det har lyktes å oppdrive andre eksempler fra Slöinge i Sverige og Lundeborg i Danmark. Forstørret i mikroskop ser vi mange tynne, parallelle striper på denne gullgubbens overflate. Dette er pussemerker fra før motivet ble stemplet og forteller oss at håndverkeren – trolig en gullsmed, har preparert sitt emne og sørget for at gullgubben skulle bli ekstra blank.

Å fortelle med bilder

Gullgubber med parmotiv har oftest blitt tolket som en mytologisk avbildning av Hieros gamos – det hellige bryllupet, som i den norrøne gudeverden betegner bryllupet mellom vaneguden Frøy og jotunkvinnen Gerd, slik det er beskrevet i Skírnismál. Motivet kan være uttrykk for en fremvoksende nordisk fyrsteideologi og endret maktfordeling i merovingertid. I mytologien kan helten og den jordiske herskeren bli fremstilt som gudens utvalgte og sentralt for fyrsteideologisk tenkning er en gudgitt rett til arv og herskermakt. Ved et «hellig bryllup» legitimeres en jordisk herskermakt ved innvielse til gudenes verden. Tanken innebærer at herskeren giftet seg inn i gudeslekten. Gullgubbene kan slik være en form for sanksjonering av dette forholdet.

Funksjonelle tolkninger har også vært fremsatt, hvor gullgubber har blitt sett på som «tempelpenger» eller votivgaver tilknyttet et gudehov eller bygning med kultisk funksjon. En mer normativ tolkning ser gullgubbenes ulike håndgester som uttrykk for lovbinding.

En nyere tilnærming har ansett gullgubber som identitetsmarkører innenfor et tett kontrollert nettverk. Teorien er bygget rundt bruken av et invitasjonssystem i yngre jernalder, hvor gullgubbene kan ha vært en slags ”inngangsbillett” til begivenheter kun for de særlige inviterte. Gullgubbene har da bekreftet de tilreisendes identitet og man hindret adgang av posører i en tid hvor det var få måter for ukjente å bevise hvem de var. Her uttrykker gullgubber tilhørighet og kunne slik vise hvilke herskermiljøer de reisende var tilknyttet.

Fruktbarhetssymbolikk er derimot fremtredende i parmotivet og underliggende i Hieros gamos myten er skapelse gjennom fruktbarhet. Skapelse kan her være figurativt gjengitt i en kjennbar og enkel form – nemlig den heteroseksuelle foreningen mellom mann og kvinne. I mytologien er den ideelle og fruktbare kvinnen fremstilt som kontinuerlig avvisende og kostbar – en henvisning om jomfruelighet. Idealmannen er fremstilt som pågående og utrettelig i søk etter kvinnens gunst – en henvisning til virilitet. Kanskje er det «frierbrev» fra fortiden vi beskuer?

Sammenligning med hjelmplater

Av samtidige menneskeavbildninger finnes nærliggende paralleller i dekorplater av pressblikk på prakthjelmene fra Vendel (grav I, XII, XIV), Valsgärde og Sutton Hoo. Stempler til produksjon av slike hjelmplater er funnet ved Torslunda på Öland. Her ser man også deler av kantbord med perlerad rundt figurene, lik de som ofte opptrer på gullgubber, men i ferdig form er disse delvis skjult bak metallremser naglet fast til hjelmen.

Hjelm fra Vendel grav 14. Foto: Statens Historiska Museer.

De dekorerte hjelmplatene viser menneskefigurer utrustet med våpen, rytterscener, kampprosesjoner og menneskelignende figurer i dyreham. Hjelmplatene inneholder motiv bestående av minst to figurer, enten motstilte eller bak hverandre. Kvinnefigurer er derimot aldri avbildet og her utspilles andre fortellinger enn hva vi ser på gullgubbene. Hjelmplatene ser ut til å portrettere mytologiske helter og krigsguder som Odin og Tyr, kanskje for påkallelse av krigslykke og fryktløshet i strid. Gullgubbene derimot var nok heller fruktbarhetsgudenes domene. Til tross for forskjeller i tematikk, deler hjelmplater og gullgubber flere likheter og da særlig i gjengivelsen av menneskeskikkelsene. Gullgubber og hjelmplater kan ha vært utviklet gjennom samme tankegods og håndverkstradisjon.

Patrise for fremstilling av pressblikk til hjelm, fra Björnhovda, Torslunda, Öland. Foto: Statens Historiska Museer.

Ladet, men flyktig

De nevnte tolkninger bygger opp under én grunnleggende tanke: gullgubber er gjenstander uten en tydelig praktisk funksjon. Vi tilnærmer oss dem heller med ideologiske eller politiske vendinger. Slik kan gullgubber leses i flere lag. På gullgubbene, og i særlig grad parmotiver, ser vi et kroppsspråk og en fortelling som utfolder seg. Her er kjærlighetshistorien sentral. Kjønnslige kontraster var viktige å fremheve, men i subtil form og uten utrerte trekk. Det finnes stor variasjon i hvordan figurene berører hverandre og hvilke håndgester som utvises. De synes å bære en bestemt mening til tross for variasjon i klesdrakt, hårfrisyre og komposisjon på tvers av store avstander. Om dette speiler en utvikling av deres bruk eller betydning gjennom tid, vites ikke. Men disse små bildene i gull inneholder en symbolikk som vi ikke helt klarer å fange og som nok forblir et mysterium inn i fremtiden.


Galleri

Galleri

Litteratur

Clunies-Ross, Margaret 1994: Prolonged Echoes, vol. 1: The Myths. Odense University Press, Denmark.

Baastrup, Marie P. 2015: “Invitation systems and identification in Late Iron Age southern Scandinavia? The gold foil figures from a new perspective”. Danish Journal of Archaeology, 4:1.

Mannering, Ulla 2017: Iconic costumes: Scandinavian Late Iron Age costume iconography. Ancient Textile Series Vol. 25. Oxbow Books, United Kingdom.

Ratke, S. & Simek, R. 2006: “Guldgubber: Relics of Pre-Christian law rituals?”, i Andrén, A.et.al (red.): Vägar till Midgård 8 - Old Norse religion in long-term perspectives. Origins, changes and interactions: an international conference in Lund, Sweden, June 3-7, 2004, Nordic Academic Press, Lund.

Steinsland, Gro 1991: Det hellige bryllup og norrøn konge ideologi. En analyse av hierogami-myten i Skírnismál, Ynglingatal, Háleygjartal og Hyndluljóð. Solum Forlag, Oslo.

Tangen, Magnus 2010: Gullgubber – En revitalisering av norske funn. Masteroppgave i arkeologi, Institutt for arkeologi og religionsvitenskap, NTNU, Trondheim.

Watt, Margrethe 2004: “The Gold-Figure Foils (”Guldgubbar”) from Uppåkra.”,I Larsson, Lars (red.): Continuity for Centuries. A Ceremonial Building and Its Context at Uppåkra, Southern Sweden. Uppåkrastudier 10, Almqvist & Wiksell International, Stockholm.

Av Jessica Leigh McGraw, Arkeologisk seksjon
Publisert 20. juli 2017 23:49 - Sist endret 25. sep. 2017 19:50