Den krumme Hidrahakken

For 8500 år siden bodde folk ved kysten ved dagens Kirkehavn på Hidra i Flekkefjord kommune, Vest-Agder. De var i harmoni med det marine miljøet og levde godt av ressurser fra sjø og på land. Boplassen ble forlatt og var glemt til mudringsarbeider fikk opp en fin hakke med dekor fra 9 m dyp tidlig på 1990-tallet. Hva kan hakken fortelle oss om et marint liv og sosiale kontakter med innlandet i denne delen av eldre steinalder?

Hidrahakken. Lengde 29,2 cm. Foto: Kirsten Jensen Helgeland, Kulturhistorisk museum

Oppsiktsvekkende funn

Hakken ble funnet sammen med hvalknokler i torvlignende sjøbunnmasse ved Kirkehavn på Hidra ved Flekkefjord. Den er datert til 8590±75 før nå (7725–7535 f.Kr.). I 1994 ble det gjort sensasjonelle funn ved Hummervikholmen i Søgneskjærgården, der en nesten hel hodeskalle ("Søgnekvinnen") og annet beinmateriale av menneske (C51445) er tolket som en mellommesolittisk begravelse for ca 8600 år siden. Disse funnstedene på sørlandskysten ble oversvømt for 8500 år siden, og har siden ligget under vann.

Liv og ernæring i mellommesolitikum

Mellommesolitikum dateres til 8300–6300 f.Kr., og Hidrahakken plasseres dermed i midtre del av denne perioden. Lenger nord har utgravninger for ny E18-trasé gjennom søndre Vestfold og nedre Telemark påvist flere boplasser fra samme periode. De var også kystnære da de var bebodd, men ligger nå høyt over havet. Selv om funnstedet til Hidrahakken og boplassene langs E-18 har helt ulik beliggenhet i dag – under vann og på land – var alle opprinnelig boplasser ved sjøen. Det skyldes at landhevingen etter istiden var sterk i området rundt Oslofjorden mens havet steg og gikk inn over tørt land på Sørlandskysten. Samfunnet i denne perioden kan beskrives som en fortsatt overveiende mobil livsform – med stor grad av mobilitet innenfor et sosialt territorium, og brede kontaktflater mot andre geografiske områder.

Den mellommesolittiske perioden sammenfaller med den postglasiale varmetiden (den boreale klimasonen, 8300–7000 f.Kr.) og begynnelsen av den atlantiske klimasonen (7000–6300 f.Kr.). I denne tiden skjedde det store endringer av landskap, klima og økologiske forhold, og våre forfedre benyttet varierende naturresurser i hav og på land. Jakt på landdyr og fangst og fiske i sjø og ferskvann var viktig. Sel og småhval, hjort, rådyr, villsvin og bever var vanlige, og da elgen vandret inn til Norge ca 8300 f.Kr. ble den også jaktet mye på. Planter og nøtter supplerte kostholdet. Gevir, bein og tann fra dyrene var råstoff for redskapsproduksjon, og pels og skinn ble sikret til hverdagsbehov. Redskaper av ulike steinsorter er aktivt brukt, særlig slåtte flintartefakter dominerer store deler av de kystnære boplassene. Nytt i Øst-Norge tidlig i denne perioden var sammensatte redskaper med rekker av små flintegger satt inn i bein, som ble brukt som prosjektil. Nesten alt fra fangst og fiske ble benyttet – i denne sammenhengen er også Hidrahakken.

Hidrahakken, underside (C60353). Foto: Kirsten Jensen Helgeland, Kulturhistorisk museum
Boplasser ved sjøen – strandlinjedatering

Vi regner med at de fleste boplassene i eldre steinalder lå ved sjøen. Mange av dem ligger på små flater, avsatser, mellom knauser i terrenget. Det er en plassering som gir god mening når havnivået var slik at dagens flate i skogen var en lun vik ved fjorden eller i skjærgården.

Under istiden var det så store mengder vann i innlandsisen at havnivået var lavere, og den var så tung at landet ble presset ned. Ved slutten av istiden gjør alt smeltevannet at havnivået øker. Men samtidig begynner landmassene å heve seg fordi trykket blir borte. Denne landhevingen pågår ennå, men var raskest rett etter istiden. Rundt Oslofjorden har landet alltid steget raskere enn havnivået, men på Sørlandskysten ved Flekkefjord har havnivået økt mer enn landhevningen. Denne stigningen av havnivået kalles Tapestransgresjonen, som også skjedde ved Mandal, der havnivået tok til å stige igjen omtrent da boplassen med Hidrahakken var tatt i bruk (se strandforskyvningskurven under 'Galleri'. Den røde linjen markerer Hidrahakkens datering). Dette gjør at de mellommesolittiske boplassene i Vestfold i dag ligger 100 m over havet, mens boplassen ved Hidra ligger 9 m under dagens havoverflate.

Hidrahakken i detalj

Hidrahakkens to armer har ulik lengde, og i midten er det en utvidelse der skafthullet er boret ut. Enden av den korte armen er skråskjært slik at den er tverregget, men den virker ubrukt.

Hidrahakken har en enkel dekor som består av korte snitt langs ryggen på oversiden og rundt det markerte skafthullet, og lange streker langs begge sider. Ifølge Tomasz Płonka, polsk ekspert for mesolittiske bærbare artefakter med dekor, kan slike mønstre som i Hidrahakkens dekor ofte observeres på mesolittiske gjenstander av både bein/gevir og stein. Dekor på enkelte gjenstandstyper kan ha ulik betydning, og forskerne har tolket det symbolsk eller rituelt, uttrykk for sosial status, eierskapsmerke eller personlig signatur, osv.

Hidrahakken er uten tvil laget av materiale fra et sjøpattedyr. Siden den har en jevnt tett struktur og ikke porøs svampstruktur er det neppe snakk om bein, men mer sannsynlig tann eller gevir (om den hadde vært et landpattedyr). Råstoffkilden kan foreløpig bare antas, men den runde, svakt krummete formen og det tette materialet tilsier at det nærmest kan være støttann fra hvalross – tykt, tungt og verdifullt elfenbein.

Krumming med mening

Arkeologer definerer hakker og køller på grunnlag av form, men skillet er ikke alltid helt klart. Helt forenklet kan vi si at redskap med en eller to spissete ender kalles hakke, redskap med flere spisser er kølle, mens redskap med en eller to avrundete ender kan være kølle eller øks. Definisjonene følger moderne redskapskunnskap, der hakker kan deles i to hovedtyper: rett eller krummet. Slik er de forhistoriske hakkene også. Er det noen forskjell i funksjon?

Som vist i Norges Steinalder av Gutorm Gjessing i 1942, fig. 222, analyserer arkeologer vanligvis formen på hakker og køller i plan, sett rett ovenfra. Plantegningen av Hidrahakken viser armer som strekker seg fra det avrundete skafthullet i en rett linje, men sett fra siden er den svake krumningen et påfallende trekk. Denne krumningen viser råmaterialets opprinnelige form.

Hidrahakken av mulig hvalrosstann er et svært sjeldent funn og det finnes ikke nære paralleller i norsk steinalder. Men om vi utvider materialet til steinhakker finnes det flere eksemplarer som er nesten identiske—i hvert fall i plan. Profilen av steinhakkene gir kategorier som hakker med krumning eller rett og flat form, og noen mellomformer. Det imponerende er at krummete steinhakker har en utrolig jevn, balansert form med glattslipte overflater, og svakt spisset eller avrundet markering av skafthull. Det må ha vært et svært tidkrevende, møysommelig arbeid å lage slike vakre, krumme hakker. Steinhakker kan også ha en enkel linjedekor.

Hidrahakken (C60353). Tegning: Tone Strenger, Kulturhistorisk museum

Hva er tanken bak denne krumningen?

Krumme steinhakker kan være imitasjon av slike hakker som Hidrahakken. Her kan det nevnes tre eksemplarer fra museets samling – halvdelen av en usedvanlig lang hakke (C17546) fra Vormeli, og en nesten komplett grovslipt hakke (C23174) fra Gjerstad prestegård, begge Aust-Agder. Den tredje hakken (C25682) er fra innlandet – Søndre Land i Oppland – ved Randsfjorden. I det siste tilfellet kan hakken knyttes til vannveier. Vi kan foreløpig trygt si at krumme hakker av stein forekommer ikke bare langs kysten, men også langt innover i landet.

De fleste steinhakkene er løsfunn og dateres kun typologisk. Vi kan imidlertid antyde at krumme hakker er inspirert av den naturlige formen i materialet fra det marine pattedyret, som ved Hidrahakken. Denne ideen kan lede tanken videre til en teori om vide regionale kontakter i mesolittiske sosiale territorier. Vi kan tenke at den som eide hakken i Oppland hadde forbindelser til kysten slik at det var viktig og ønskelig å eie en krum hakke. Forbindelsene kan ha vært politiske eller kommersielle/økonomiske – gaveutveksling, handel, håndverksmestres nettverk – eller andre dagligdagse begrunnelser. På denne måten kan en kartlegging av bergartshakkenes profil gi grunnlag for å studere andre sider av steinalderens sosiale territorium.


I utstillingen KOLLAPSMenneske i uforutsigbar verden på Kulturhistorisk museum, viser vi frem Hidrahakken (C60353), "Søgnekvinnen" (C51445), og bergartshakken fra Gjerstad (C23174), alle fra eldre steinalder.

Galleri

Hidrahakken - galleri

Litteratur

Glørstad, H. 2002: 'Østnorsk skafthullhakker fra mesolitikum. Arkeologisk og forhistorisk betydning—illustrert med et eksempelstudium fra vest–siden av Oslofjorden', Viking LXV−2002, s. 7−47.

Glørstad, H. 2008: Nære ting fra en fjern fortid. Samfunnsliv i steinalderen for 7600 år siden. Universitetsforlaget, Oslo.

Mansrud, A. 2014: 'Mobil eller bofast? Erverv, landskap og mobilitet i mellommesolittiske kystsamfunn i Øst-Norge (8300–6300 f. Kr.)', Norsk Maritimt Museums Årbok 2013, s. 67–108.

Midtbø, I., Prøsch-Danielsen, L. og Helle, S. K. 2000: 'Den Holocene (etteristidens) strandlinje i området Mandal–Kristiansand, Vest-Agder, Sør-Norge: Et forprosjekt', i Selsing, L. (red.) Norsk kvartærbotanikk ved årtusenskiftet. AmS–Varia 37, s. 37–49.

Nymoen, P. og Skar, B. 2011a: 'Paradis—og andre indikasjoner på undersjøiske lokaliteter fra mesolittisk tid langs den norske sørlandskysten', Norsk Maritimt Museum Årbok 2010, s. 91−113.

Nymoen, P. og Skar, B. 2011b: 'The unappreciated cultural landscape: indications of submerged Mesolithic settlement along the Norwegian southern coast', i J. Benjamin, C. Bonsall, C. Pickard og A. Fischer (red.) Submerged Prehistory. Oxbow Books, Oxford and Oakville, s. 38–54.

Płonka, T. 2003: The Portable Art of Mesolithic Europe. Acta Universitatis Wratislaviensis No 2527. Wydawnictwo Uniwersytetu Wrocławskiego, Wrocław.

Solberg, B. 1989: 'Køller, klubber og hakker av stein. Lite påaktede gjenstandsgrupper i vestnorsk yngre steinalder', Universitetets Oldsaksamling Årbok 1986–88, s. 81–102.

Solheim, S. og Damlien, H. (red.) 2013: E18 Bommestad–Sky. Undersøkelser av lokaliteter fra mellommesolitikum, Larvik kommune, Vestfold fylke. Portal forlag, Kristiansand.

Lenker

Hidrahakken (C60353) fra Kirkehavn på Hidra, Flekkefjord kommune, Vest-Agder:

http://www.unimus.no/artefacts/khm/search/?oid=1240179&museumsnr=C60353&f=html

(unimus.no)

Bergartshakke (C17546) fra Vormeli, Risør kommune, Aust-Agder:

http://www.unimus.no/artefacts/khm/search/?oid=15200&museumsnr=C17546&f=html

Bergartshakke (C23174) fra Gjerstad prestegård, Gjerstad kommune, Aust-Agder:

http://www.unimus.no/artefacts/khm/search/?oid=23933&museumsnr=C23174&f=html

Bergartshakke (25682) fra Søndre Land kommune, Oppland:

http://www.unimus.no/artefacts/khm/search/?oid=31099&museumsnr=C25682&f=html

"Søgnekvinnen" (C51445) fra Hummervikholmen, Søgne kommune, Vest-Agder:

http://www.unimus.no/artefacts/khm/search/?oid=547927&museumsnr=C51445&f=html

Norgeshistorien.no: De første som kom

Norark.no: Steinalderen iblant oss

Av Mieko Matsumoto
Publisert 6. juli 2017 12:32 - Sist endret 6. juli 2017 12:52