English version of this page

En støvel fra Tønsberg

Av dagliglivets gjenstander fra byfunnene er sko og lær blant de mest tallrike. Kroppsnære og hverdagslige ting som sko kan fortelle om folks liv i middelalderbyen.

Til høyre et knehøyt støvelskaft fra middelalderens Tønsberg (C57759/1113). Til venstre en rekonstruksjon av samme støveltype, en såkalt støvel 1 i Erik Schias typologiske system. Foto: Vegard Vike, KHM/UiO.

Tønsberg - ”Norges eldste by”

Gjennom hele middelalderen var Tønsberg et politisk maktsenter hvor flere konger residerte og et geistlig senter med åtte kirker innenfor bygrensen. Det har vært mange arkeologiske utgravinger i byen, de første på 1920-tallet, ofte på grunn av byfornyelse. Kulturhistorisk Museum (KHM) har flere middelalderske praktfunn fra Tønsberg. Disse viser byens betydning under middelalderen og forteller om den høyere stand i samfunnet - men hva med funn som viser byens dagligliv?

Utgravning og bevaring

Arkeologisk konservering ved KHM har som oppgave å behandle arkeologiske funn fra de ti fylkene på Sør- og Østlandet hvor museet har forvaltningsansvar. I felt registrerer arkeologene funn og vurderer hva som skal tas inn til museet. For tiden jobber jeg med arkeologisk materiale fra NIKUs utgravning i Tønsberg i 2010-2012. Utgravingen ble utført i forbindelse med fjernvarmeutbygging og kalles derfor ‘Fjernvarme 2010’. Dette prosjektet har generert over 600 gjenstandsnummer av lær, hvor opp mot 90 % er sko, deler av sko og rester fra skoproduksjon. Dette materialet er bevart på grunn av det svært oksygenfattige miljøet i jorda. Det er sannsynlig at opp mot 99 % av de materialer og gjenstander som ble brukt under middelalderen var av organisk sammensetning. Organiske gjenstander finner vi kun igjen om jorda har spesielt gode bevaringsforhold. Vi får et sannere bilde av middelalderen når vi har organisk materiale som lær bevart.

Min fremste oppgave som arkeologisk konservator er å bremse nedbrytningen av gjenstandene, ta vare på og bevare gjenstander for framtiden, og gjøre materialet tilgjengelig for forskning, formidling og forvaltning. For arkeologiske materiale som lær kan prosessen være lang fra utgravning og katalogisering til konservering og til slutt magasin.

Lær fra NIKUs utgravning i Tønsberg 2010-2012 pakkes etter konservering. Foto: Pia Edqvist, KHM/UiO.

Læret blir først rengjort i vann for å fjerne jord og leire. Etter dette blir gjenstandene behandlet med polyetylenglykol (PEG), en vannløselig voks. Lavmolekylær PEG erstatter mye av vannets kjemiske bindinger i læret og bidrar dermed til å hindre krymping under tørkeprosessen. Impregneringen etterfølges av frysetørking som bidrar ytterligere til å begrense lærets krymping.

Det er et givende arbeid å jobbe som konservator. Man får følge prosessen fra utgraving til utstilling og magasin. Opplevelsen av å berøre og undersøke gjenstander slik som en konservator er det svært få som har muligheten til. Det muliggjør detaljerte analyser og oppdagelser av informasjon om teknologi og bidrag til en forståelse av bredere arkeologiske spørsmål.

Dagliglivets gjenstander - lær og sko

Lær var et av de mest betydningsfulle materialene brukt i det førindustrielle samfunnet. Råmaterialer som hud og skinn var tilgjengelig som biprodukt av kjøttproduksjonen. Etter en garveprosess var læret et svært allsidig material, både sterkt og fleksibelt, som kunne benyttes til fremstillingen av mange ulike gjenstander. Det meste av læret ble benyttet til å lage sko.

Fottøy og såler fra slutten av 1000-tallet til tidlig 1300-tallet. Figur etter Erik Schia (1987:402-403).

Skotypene skilles gjerne i tre hovedperioder. Under 1000-tallet og fram til 1200-tallet var reimsko dominerende. Stroppsko, snøresko og støvel forekommer i tillegg på 1200-tallet. Under 1300-tallet har sko oftest knepping, snøring og etter hvert spenne. Noen tydelige forskjellige mellom mannlig og kvinnelig sko har man ikke kunne påvise, men i et forsøk på å skille mellom mann- og kvinnesko brukes lengden på sålen. Ifølge Erik Schia (1987:367) er en lenge på rundt 24 cm en kvinnesko, mens mannsko kan være opp mot 30 cm. Barnesko var av samme typer som for voksne, men under 1300-tallet ble det vanligere at mindre barn også hadde støvel.

Middelaldersko og deres ulike deler. Figur etter Järpe, A: Ambrosiani, B: Gestsson, G. (1982:356).

De middelalderske skoene ble vendsydd, d.v.s. at overlær ble sydd fast til sålen fra innsiden og deretter vrengt etter at hele skoen var sydd sammen. Dette ble gjort for å beskytte de ømtålige sømmene mot slitasje. For å skjøte sammen delene i overlæret ble det benyttet såkalt spannsøm, noen ganger kastesøm . Denne noe nettere sømmen holdt læret sammen kant i kant. Middelalderens sko frem til 1600-årene er regnet for å være lette.

Sko som gjenstandskategori kan brukes til typologisk datering, og sosiale og demografiske forhold kan belyses. De kan fortelle om datidens mote og status. Undersøkelse av læravfall belyser skomakerhåndverket samt gjenbruk og reparasjoner. Ved studier av slikt skomateriale blir det ofte sammenlignet med andre nordiske og nordvesteuropeiske samlinger.

Støvelen funnet ved fjernvarmeundersøkelsen i Tønsberg sees til venstre (C57759/1113). Til høyre en støvel av tilsvarende type fra Lűbeck, Tyskland. Foto: (t.v.) Pia Edqvist, KHM/UiO. Tegning (t.h.) etter Volken (2014:142).

En støvel

Når en sko har et lenger skaft oppover leggen kan det defineres som en støvel. Det er mindre vanlig med funn av støvler enn sko. Noen middelalderstøvler har lukkeanordning, men én type er helt uten. Disse ble av arkeolog Erik Schia definert som støvel 1 (Schia 1975). Fra den arkeologiske undersøkelsen ‘Fjernvarme 2010’ i Tønsberg ble det funnet i alt 14 støvler. Disse tilhører kategorien støvel type 1, med C57759/1113 som et sjeldent godt bevart eksemplar. Dette er et nær komplett støvelskaft, som kun mangler et mindre rektangulært lærstykke innfelt øverst på baksiden av leggen. Komplettering på denne måten var vanlig ettersom lær var kostbart. På øvre del av skaftet finnes en dekorert kant, en risset linje, muligens som eksempelet fra Lűbeck i Tyskland. Høyden på skaftet er ca. 39 cm og indikerer at støvelen har vært nærmest knehøyt og går opp i en veldig tydelig spiss foran. Forlær og såle mangler. Basert på stil, mote og komparative eksempler så er støvelen trolig fra perioden 1250-1350 – etter en parallell fra Lűbeck datert til 1200-1225, et eksempel fra Breda, Nederland fra 1300-tallet , og norske eksemplarer datert til hundreårsperioden 1250-1350.
 

Eksempel på støvel 1 fra Gamlebyen i Oslo (C34011/G6608). Figur etter Erik Schia (1977:108).

Støvelen er laget av kalveskinn, materialet som vanligvis ble benyttet til sko på denne tiden. Overlær ble laget av dyrets sider og mageregion. Sålene var derimot laget av den tykkeste delen av dyrets hud, langs ryggraden, alternativt av kraftigere hud fra ku eller okse.

Det er også magasinert et komplett og svært likt støvelskaft fra Tønsberg funnet i 1973 ved utgravninger i Nedre Langgate 45. De to skaftene fra Tønsberg viser begge den opprinnelige knehøye lengden for slike støvler, noe som er uvanlig ettersom de aller fleste støvel type 1 blir funnet kun som en fotdel, med skaftet grovt skåret av ved ankelen. Trolig har fotdelen blitt slitt ut og kastet, mens den mindre slitte skaftdelen har blitt til gjenbrukslær. Slik avkapping for gjenbruk kan gjøre identifisering av støvel type 1 vanskelig, men den kan adskiller seg typologisk fra andre sko under samme tidsperiode ved den karakteristiske utformingen med separat forlær og skaft. Funn av støvel 1 forekommer i mindre antall fra ulike europeiske byer, men er tallrike fra Oslo med mer enn 50 eksemplarer. Få av disse eksemplarene er derimot godt målbare, men basert på at noen rester av støvelskaft som virker ganske små og ett eksemplar med en 24 cm lang såle bevart antar Erik Schia at støvel 1 kan ha vært en egen type støvler for kvinner.


Galleri

Galleri - en støvel fra Tønsberg

Litteratur

Eriksson, E.G.J. (1990). De arkeologiske undersøkelsene i Storgaten 47, Tønsberg 1971. Arkeologisk rapport for Tønsberg. Nr. 5. Riksantikvaren, Tønsberg

Schia, E. (1975) Skomaterialet fra ‘Mindets tomt’. Masteravhandling i Nordisk Arkeologi Oslo, våren 1975

Schia, E. (1977) De Arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo : 1 : "Mindets tomt" : stratigrafi-topografi daterende funngrupper. Universitetsforlaget.

Schia, E. (1987) De Arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo : 3 : "Søndre felt" : stratigrafi, bebyggelsesrester og daterende funngrupper. Alvheim & Eide

Goubitz, O., Driel-Murray, C.V. & Groenman-Van Waateringe, W. (2001). ‘Stepping through time: archaeological footwear from prehistoric times until 1800’. Zwolle: Stichting Promotie Archeologie.

Volken, M. (2014). Archaeological footwear: development of shoe patterns and styles from prehistory till the 1600's. [Zwolle]: SPA Uitgevers

Torhag, V. (1997). Skomakerhantverket i Oslo 1050-1300, en undersokelse av læravfall, sko og skomakerredskap fra Oslogate 6. Hovedfagsoppgave i nordisk arkeologi, IAKH, Oslo Universitet

Järpe, A: Ambrosiani, B: Gestsson, G.(1982). Nomina rerum mediaevalium : náfnaskrá um midaldahluti = nomenklatur for genstande fra nordisk middelalder = nomenklatur for gjenstander fra nordisk middelalder. Alvheim & Bide, Akademisk Forlag, Øvre Ervik

Grew, F. & De Neergaard, M. (1988) Shoes and Pattens : Finds from Medieval Excavations in London. Vol. 2. London: HMSO.

Hansson, S. & Ross, P. (2011) ‘Skotillverkning i teori och praktik’ Hantverk förr och nu. Fotevikens Museum 2011.

Av Pia Edqvist, arkeologisk konservator
Publisert 24. nov. 2017 14:37 - Sist endret 24. nov. 2017 17:16