English version of this page

Vikingsverdet fra Lesja

Et ekstremt velbevart sverd fra vikingtid ble funnet av reinsjegere høyt til fjells ved Lesja i Oppland høsten 2017. Nå har det kommet inn til konserveringen ved Kulturhistorisk museum.

Enkelt men uvanlig velbevart sverd funnet ved fjellryggen Kjølen i Lesja, Oppland. Det er 92,8 cm langt og veier 1203 gram. Se flere bilder i galleriet. Museumsnummer C60900. Foto: Vegard Vike, KHM/UiO.

Et fjellfunn

Sverdet ble funnet hele 1640 meter over havet, trolig det vikingsverdet vi har som er funnet høyest til fjells. Fra tidligere har vi noen såkalte fjellgraver fra vikingtid med sverd og andre gjenstander. Arkeologer, finnerne og en metalldetektorist dro derfor tilbake til funnstedet i fjellområdet Kjølen og gjorde et grundig søk, men fant ingen andre gjenstander. Man kan spekulere på om eieren mistet sverdet på ferden eller omkom i fjellheimen.

Snø dekket området vinterstid, men at sverdet må ha ligget helt eksponert i perioder vitner vekst av lav på sverdbladet om. Laven ser ut til å være kartlav (Rhizocarpon geographicum), som kan aldersbestemmes ved såkalt lichenometri. Størrelsen til lavindividene på sverdet antyder vekst kun i noen tiår, og ikke i hundrevis av år (personlig meddelelse Professor Atle Nesje, Institutt for geovitenskap, Universitetet i Bergen).

Her er det noe vi ikke helt har forstått. Kunnskap om lokalt klima tilsier en periode med snøsmelting hver sommer, men om sverdet har ligget regelmessig utildekket på den måten i tusen år hvorfor er det da ikke bevokst med mer lav? Kanskje gav ikke jernoverflaten på sverdet like gode vekstforhold som på steinene rundt? Vinterstid og størstedelen av året ville frosten gjort vann utilgjengelig for korrosjonsprosesser, men hvorfor er ikke sverdet mer skadet av rust om det potensielt har ligget eksponert for flytende vann en viss periode hver sommer i 40 generasjoner? Foreløpig har vi ikke andre forklaringer enn at sverdets luftige plassering mellom store steiner har holdt det relativt tørt mellom regnbygene. Det er også knapt med korrosjonsfremmende salter høyt til fjells og sverdet har ikke ligget i kontakt med jord. Kvaliteter ved jernet kan eventuelt være en faktor.

På sverdbladet ser vi en tilvekst av lav, noe som vitner om at det har ligget eksponert i lang tid. Til tross for dette er bevaringen enestående. Foto: Vegard Vike, KHM/UiO.

Fortsatt skarpt

Sverdet ble funnet med spissen stikkende opp mellom steinene i en ur. Eksponert for elementene på denne måten har jernet fått overflaterust, men er allikevel så oppsiktsvekkende bra bevart at eggen fortsatt er skarp! Påmontert et nytt håndtak ville sverdet fortsatt kunne tas i bruk til kamp i dag. På røntgen kan man se at bladet har relativt enkel konstruksjon, men det kan skimtes noen uklare, bølgende sprekker langsmed bladet. Sveisesprekker som er såpass ujevne er trolig spor etter sammenføyning av emnesjern tidlig i smiprosessen, men de nærmest eggen kan eventuelt være et resultat av påsveiset eggstål. Bladet er ikke mønstersmidd og har heller ingen tegn til innskrift.

Røntgen av Lesjasverdet. Man kan se at sverdbladet er for bredt til å passe inn i forsenkningen i det fremre hjaltet. Den hjaltdelen ser ut til å opprinnelig ha sittet på et mye smalere blad. Røntgenfoto: Vegard Vike, KHM/UiO.

Hjaltdeler fra ulike generasjoner

Metalldelene ved sverdets grep, det såkalte hjaltet, er av enkel utforming, uten edelmetalldekor. Dette har vært et pragmatisk brukssverd, sikkert båret med stolthet og verdighet, men det var ikke et våpen for en fremstående rikmann eller høvding. Slike enkle, ujålete sverd som dette er normen i vikingtidens fjellgraver, og de ble nok fremstilt eller i hvert fall satt hjalt på i norsk område. Foruten å være eksepsjonelt godt bevart, finnes det et særegent trekk ved Lesjasverdets hjalt. Det er nemlig sammensatt av to ulike hjaltdeler, hvor én er rundt 50 år yngre enn den andre. Den fremre hjaltdelen, nærmest bladet, er av Jan Petersen type C og daterbar til årene 800-850. Det bakre hjaltet, "sverdknappen", er et par generasjoner yngre og av Jan Petersen type M, tilskrevet årene 850-950. Sverdet ser dermed ut til å være reparert og kanskje har det gått i arv. Ved nærmere studium av røntgenbildet ble det på den annen side klart at fremre hjalt har en forsenkning som sverdbladet er beregnet å passe inn i. Nåværende blad er derimot alt for bredt til å gå inn i forsenkningen. Opprinnelig har nok det fremre hjaltet sittet på et mye smalere sverdblad, da trolig et enegget blad. Dette antyder at bladet ikke er det opprinnelige, og at kun fremre hjalt er en gjenbruksdel på sverdet fra Lesja.

Vi kan bare spekulere i hva som skjedde med eieren og hvordan sverdet havnet der det lå i dag. Kanskje var han også en reinsjeger, lik finnerne av sverdet, og gikk seg vill på fjellet under en snøstorm? Et stykke arvegods mistet han og 1100 år senere ble det gjenfunnet, fortsatt i like bra brukstilstand.


Galleri

Galleri - sverdet fra Lesja.

Litteratur

Petersen, Jan (1919): De norske vikingesverd : en typologisk-kronologisk studie over vikingetidens vaaben. Jacob Dybwad, Kristiania.


Av Vegard Vike, arkeologisk konservator
Publisert 22. sep. 2017 17:30 - Sist endret 16. okt. 2017 14:32