Krenkefrie museer

Klassekampen skriver om museets mangfoldskurator Tone Cecilie Simensen Karlgård og ustillingen "Kongoblikk".

I Sverige blir «støtende» utstillinger utstyrt med problematiserende varselskilter: Krenkefrie museer.

Den svenske regjeringen beskyldes for å bruke museene som ideologiske verktøy. Norges første «mangfoldskurator» mener kritikerne overdriver.

MUSEER

– Dette bildet er valgt ut for å gi alle kongolesere en god følelse.

Uttalelsen kommer fra universitetslektor og mangfoldskurator Tone Cecilie Simensen Karlgård ved Kulturhistorisk museum i Oslo.

Vi har stoppet opp foran et frodig landskapsfotografi av en landsbygd i Kongo. Lyden av hamrende trommer fyller lokalene, som ellers preges av treskulpturer, trommer, masker og andre gjenstander. Dette er utstillingen «Kongo­blikk» – «et utstillingseksperiment hvor dialog og engasjement, innspill og reaksjoner fra publikum vil ønskes velkommen», som det heter på museets nettside.

Flere av de nærmere 4000 gjenstandene fra museets Kongo-samling stammer fra tida da tusenvis av menn fra Norden reiste sørover for å bidra til kong Leopold IIs opprettelse av Fristaten Kongo rundt forrige århundreskifte. Gjennom utstrakt bruk av slave­arbeid og vold tilranet den belgiske kongen seg enorme verdier i gummi og elfenbein, og det er antatt at om lag ti millioner mennesker mistet livet under hans regime.

At noen av gjenstandene i utstillingen kom i norsk eie via de såkalte Kongo-farerne, problematiseres bare i mindre grad i denne utstillingen.

– I vår utstilling «Kongo­spor» fra 2007 ble denne historien løftet fram og problematisert, mens «Kongoblikk» kom i stand i samarbeidet med kongoleserne vi ble kjent med den gangen, sier Karlgård.

 

– Gjennom besøk i museets magasiner har norske kongolesere valgt ut gjenstandene som vises fram. Det er deres uttalte ønske at utstillingen skal gi en bredere og mer positiv historie om Kongo enn den man er vant til fra mediene.

«Kongoblikk» er en del av et samarbeidsprosjekt mellom Teknisk museum, Oslo Museum og Kulturhistorisk museum. Prosjektet «Tingenes metode» har som mål å utforske nye metoder for museumsarbeid der «personer med spesiell tilknytning til enkeltsamlinger (…) deltar i utviklingen av utstillinger».

– Vi arbeider hele tida for å åpne opp museet for flere publikumsgrupper og vil gjerne være en arena for kultur­møter, sier Karlgård.

 

TRUER KULTURARVEN?

Parallelt med utstillingsperioden til «Kongoblikk» har debatten rast rundt de kulturhistoriske museene i Sverige.

I vårt naboland er kulturlivet sterkt preget av den såkalte normkritikken – metode for å synliggjøre hvordan normer knyttet til kjønn, seksualitet, funksjonalitet, hudfarge og religion virker begrensende og kan føre til diskriminering. Den svenske journalisten og tidligere Kina-korrespondenten Ola Wong gikk i slutten av september ut mot kulturminister Alice Bah Kuhnke (Miljöpartiet de Gröna) i et innlegg i Svenska Dagbladet. Han beskyldte henne for å bruke museene som et ideologisk verktøy mot høyrepopulismen og hevdet at regjeringens kulturpolitikk var en trussel mot kulturarven.

Bakgrunnen var framtidsplanene for Östasiatiska, Etnografiska og Medelhavsmuseet i Stockholm og Världskulturmuseet i Göteborg.

I forslaget, som er utarbeidet av museene selv, heter det at de skal belyse kulturers foranderlighet og mangfold av identiteter. Skillene mellom Sverige og andre nasjoner skal fjernes, og museene skal «bidra til en bedre framtid».

– En åpenbar fare er at den rødgrønne regjeringen på denne måten baner vei for at en framtidig høyrepopulistisk regjering kan bruke kulturinstitusjoner til sine egne formål, sier Ola Wong til Klassekampen.

 

– Slikt hører ikke hjemme i et demokrati. Kulturinstitusjoner skal alltid etterstrebe selvstendighet og bekjempe ideologiske krav.

For problemet, mener Wong, er at disse forslagene har fint lite å gjøre med de kulturhistoriske museenes mandat om å bevare og fremme sine samlinger. En rådende norm i Alice Bah Kuhnkes kulturpolitikk er at kulturen skal få folket til å tenke riktig, påstår Wong. Han frykter at museenes samlinger i beste fall blir rekvisitter i kultur­ministerens strategi.

Museene risikerer dermed å bryte sine egne etiske regler, hevder journalisten. Han viser til at den internasjonale museumsorganisasjonen International Council of Museums (ICOM) selv har slått fast at museenes primære oppdrag er å erverve, bevare og formidle objekter, beskytte kulturarven og ikke la seg styre av «tilfeldige intellektuelle trender».

– Men bør ikke også museene gjøre sin del av jobben med å skape et inkluderende samfunn?

– Museer er ikke verktøy for å skape verdensfred. De er ikke speil for minoriteter eller offerplasser for å få den hvite middelklassen til å skamme seg. Formålet til et museum ligger i deres samlinger, og det er godt nok, sier Wong.

Han mener likevel museene kan spille en viktig rolle i bekjempelse av fordommer og rasisme.

 

– Den beste måten å motvirke det på, er kunnskap. Spre kunnskap om verden og landets historie, kjenn deg selv og lær deg å kjenne andre. Det gjør de tradisjonelle museene på en utmerket måte allerede, sier Wong.

 

IKKE BEKYMRET

Ved Kulturhistorisk museum i Oslo er ikke Tone Cecilie Simensen Karlgård bekymret for museets integritet. Hun mener Ola Wong overdriver når han beskylder den svenske regjeringen for å trekke sin ideologi nedover museene.

– Det er feil at disse politisk korrekte målene om økt mangfold og likestilling strider imot ICOMs etiske retningslinjer, hevder Karlgård.

Hun viser til et skriv fra 2010, der det framkommer at ICOM oppfordrer museer til å anerkjenne alle former for kulturell og biologisk ulikhet, arbeide for å inkludere ulike samfunnsgrupper i sin virksomhet og skape dialog på tvers av kulturer.

– Men er du trygg på at museet ivaretar sin faglige integritet når dere lar eksterne responsgrupper kuratere en utstilling?

– Ja, i arbeidet med denne utstillingen var det en forutsetning at utvelgelsen ble gjort i samarbeid med samlingsansvarlig og ansatte med regionalkunnskap på Øst-Afrika. Alle våre prosjekter skal være forankret i fagseksjonen.

– I Sverige har man sett eksempler på at objekter eller verker som kan virke krenkende, utstyres med et informasjonsskilt hvor museet problematiserer dette. Burde dette vært gjort i «Kongoblikk»?

– Nei, for det var et eksplisitt ønske fra de kongolesiske medkuratorene at det ikke skulle det. Den triste og tragiske historien fra kong Leopolds tid er de lei av. Og det er ikke derfor vi laget den utstillingen.

 

– Men det er likevel et faktum at flere av gjenstandene har kommet til Norge som et resultat av denne kolonialiseringen. Bør ikke da de besøkende gjøres oppmerksom på det?

– Det nevnes i noen utstillingstekster, og i omvisninger forteller vi om det. Men man kan ikke fortelle alt i hver eneste utstilling, sier Karlgård.

 

DEKKER OVER STRUKTURER

De som fant veien til Moderna Museet i Malmö i fjor sommer, kunne overvære museets populære utstilling med den svenske kunstneren Nils Dardel (1888–1943). Blant hans fantasifulle og fargesterke malerier hang «Svarta Diana» fra 1924 – et naivistisk maleri av en mørkhudet jaktgudinne i jungelen.

Ved siden av maleriet kunne man lese følgende advarsel: «Vi er oppmerksomme på den stereotype framstillingen av Diana, og dette er ikke et syn Moderna Museet deler (…) Selv om Nils Dardel høyst sannsynlig ikke var rasist, levde han i en tid med et annet verdigrunnlag enn vi har i dag.»

Ett år tidligere, i oktober 2014, besluttet bibliotekene i Botkyrka kommune å kassere alle utgaver av Astrid Lindgrens «Pippi Langstrømpe drar til sjøs» fordi sydhavsbarna framstilles som underlegne de hvite. Boka var derfor ikke «kompatibel med deres interkulturelle holdninger». Åtte andre bøker skulle snart komme til å lide samme skjebne.

Svenske Ola Wong er blant dem som stiller seg kritisk måten man har håndtert disse utfordringene på.

– Problemet er at dagens venstreintellektuelle har sluttet å snakke om praktisk politikk og arbeiderklassens høyst virkelige problemer og interesser. I stedet snakker de om språk og formuleringer som «passende» og «ikke passende», «krenkende» og «ikke krenkende», innvender Wong.

 

Han viser til et sitat fra den britiske sosiologen Tiffany Jenkins:

«Man maler opp et selvforherligende bilde av dagens samfunn ved å svartmale historien og si: ‘Se hvor mye mer opplyste vi er i dag sammenlignet med datidens rasister og homofober.’ Men dette er bare en barnslig arroganse. For løser man virkelig samfunnsproblemer ved å endre skilt på museer?»

 

STRUKTURELL RASISME

Her hjemme er kanskje Cassius Fadlabi og Lars Cuzners «European Attraction Limited» fra 2014, bedre kjent som «Kongolandsbyen», det tydeligste eksempelet på et kunstverk som har utløst beskyldninger om rasisme og sensur. I anledning grunnlovsjubileet ville de to kunstnerne løfte fram en ukjent og problematisk del av vår historie for å belyse norsk rasisme. De ville gjenskape den såkalte «Kongolandsbyen» fra jubileumsutstillingen til grunnlovsjubileet i 1914, der i underkant av hundre senegalesiske kvinner, menn og barn i månedsvis ble stilt ut i primitive kulisser til allmenn beskuelse i Frognerparken i Oslo.

Fadlabi og Cuzner ble anklaget for å selv være rasistiske og respektløse, og kritikken haglet fra så vel Antirasistisk Senter som nazistiske grupperinger. Flere norsk-afrikanere argumenterte for at man ikke kan «bekjempe gammel undertrykkelse ved å iscenesette ny undertrykkelse».

I sitt arbeid med «Kongolandsbyen» reagerte de to kunstnere på hvordan ideen om beskyttelse preget kritikken. Noen av kritikerne var angivelig bekymret for at de to kunstnerne skulle utnytte «intetanende afrikanere», og Fadlabi opplevde også at enkelte forsøkte å beskytte ham mot Cuzner.

– De snakket som om Lars var den onde hjernen bak prosjektet, mens jeg bare var hans nyttige, afrikanske idiot. På samme måte snakket de om afrikanere som om de ikke var mennesker med en egen bevissthet og vilje. Det er utrolig rasistisk, sier Fadlabi.

 

Lars Cuzner og Cassius Fadlabi mener eksemplene fra Sverige illustrerer det de opplever som en problematisk tendens til å reagere på den symbolske rasismen som ligger i Pippi-bøker og naivistiske malerier framfor å ta et reelt oppgjør med den strukturelle rasismen.

– Det er som i Tyskland etter annen verdenskrig. Man brente bøker og rev ut sider som på pseudovitenskapelig vis framstilte andre raser som underlegne. Men man gjorde ikke noen reell innsats for å overbevise om at man faktisk er likeverdige, mener Fadlabi.

Cuzner mener det handler om at man i rike land som Norge først og fremst er opptatt av å ivareta egne privilegier og er lite villig til å arbeide for en omfordeling av makt og muligheter. De få forsøkene som gjøres på å inkludere minoritetskunstnere, preges tidvis av en fetisjisering og ikke grunnleggende likeverd.

– Mennesker som har vokst opp i et land med høy levestandard, mangler gjerne dramatiske livserfaringer selv og inviterer derfor inn kunstnere til å formidle sine traumatiske fortellinger. Dermed fetisjiserer man andre menneskers opplevelser, hevder Cuzner.

De to kunstnerne mener kvotering av minoritetskunstnere i utdanningsinstitusjoner og visningssteder er rett vei å gå om man skal få til reelle endringer på et kunstfelt som med deres ord «domineres av heteroseksuelle, hvite menn». Men de er tydelige på at en omfattende instrumentalisering av kunsten ikke er ønskelig.

 

– Først av alt må vi lage god kunst. Man kan ikke lage regler for det, slår Fadlabi fast.

 

ARMLENGDES AVSTAND

I Norge har i underkant av 30 av landets museer gått sammen i et nettverk for å styrke arbeidet med kulturelt mangfold i det norske museumslandskapet. Det såkalte Mangfoldsnettverket inkluderer aktører som Ryfylke­museet, Nasjonalmuseet og Opplandsarkivet og samarbeider om bokprosjekter, vandreutstillinger og rekrutteringsprosjekter for å øke andelen minoriteter blant sine ansatte.

Liv Ramskjær, generalsekretær i Norges Museums­forbund, mener museene med fordel kan brukes som arena for integrering.

– Museer er kulturarenaer hvor mennesker kan treffes på en annerledes og mer nøytral grunn, og det er stort potensial for å bruke museene mer aktivt enn vi gjør i dag.

– Tenker du at Kulturdepartementet bør pålegge museene å jobbe mer aktivt for å fremme økt mangfold?

– Jeg tenker først og fremst at museene bør gis større mulighet til å drive med mangfoldsarbeid enn de gjør i dag og at det bør gis i form av økte bevilgninger. I dag må midler til denne type arbeid tas fra museenes ordinære budsjetter, som ikke akkurat øker, påpeker Ramskjær.

Generalsekretæren deler ikke Ola Wongs bekymring for at museene står i fare for å bli redusert til ideologiske verktøy i hendene på rikspolitikere med ulike agendaer. Hennes erfaring er at museene ikke opplever at idealet om økt mangfold kommer i konflikt med deres samfunnsrolle, men snarere ser det som et positivt initiativ til nye perspektiver på sine samlinger.

 

– Jeg tror armlengdes avstand-prinsippet står sterkere i Norge enn i Sverige. Statssekretær Bård Folke Fredriksen (i Kulturdepartementet, journ.anm.) har vært tydelig på at integrerings- og mangfoldsarbeid ikke kan dikteres fra regjeringshold, men må være noe museene selv finner sin vei inn i.

Hun mener likevel det kan være lurt for museene å ta debatten om hva slags premisser som skal ligge til grunn for deres rolle i arbeidet for økt mangfold og integrering. Å være bevisst på at museene ikke skal fungere som et ideologisk verktøy, tror generalsekretæren i Norges museumsforbund vil bli av avgjørende betydning.

 

NORMKRITISK TVANGSTRØYE

Ola Wongs angrep på kulturminister Alice Bah Kuhnke skriver seg inn i en større debatt om normkritikkens inntog i Sveriges kulturliv.

Flere kritikere, blant dem Aftonbladets kulturredaktør Åsa Linderborg, mener normkritikken er i ferd med å bli en tvangstrøye som i ytterste konsekvens kan true kunstens autonomi og forskningsfriheten i Sverige.

Linderborg mener konfrontasjon snarere enn dialog preger samtalen om identitets­politikk og kultur, og hun ser med bekymring på utviklingen.

«Frågan är om något annat demokratiskt land har så tydligt politiska krav och förväntningar på kulturen. (…) Den som vill problematisera saken blir av med anslagen, får sparken, byter bransch, bryter ihop eller sätter på sig själv­censurens tvångströja», hevder kulturredaktøren.

Men der flere sentrale aktører i svenske kulturredaksjoner nå tar til orde for å problematisere normkritikkens rolle i kulturlivet, mener enkelte at vi med fordel kan øke fokuset på normkritikk her i Norge. Blant dem er Reidar Jessen. Han er nyutdannet psykolog, tidligere nestleder i Skeiv Ungdom og omtaler seg selv som normkritisk feminist.

– Vi er nødt til å jobbe med de normene vi tar for gitt. Det er ikke alltid like lett å se hva som reproduserer stereotypier, mener Jessen.

 

Han mener vi må vokte oss vel for å tro at normkritikk er en ideologi som blir pådyttet politisk nøytrale museer ovenfra.

– Museenes status quo er ikke verdinøytral. Den er et produkt av etablerte og tidvis problematiske strukturer. Mange går i fella ved å ta utgangspunkt i majoritetsperspektivet og hevde at alle oppgjør med det er et krav om sensur, sier Jessen.

I likhet med kunstnerne Cassius Fadlabi og Lars Cuzner mener Jessen at rasismen og diskrimineringen er et strukturelt problem og at de sterke reaksjonene på bøker og kunstverk bare er symptomer på en større utfordring.

– Dersom vi faktisk hadde oppnådd et likestilt samfunn, tror jeg vi lettere kunne akseptert den Pippi-boka, påpeker Jessen.

Hedda Lingaas Fossum, redaktør i det feministiske tidsskriftet Fett, mener det er mer konstruktivt å kontekstualisere enn å fjerne kulturelle objekter som kan oppfattes støtende.

– Det handler om å være bevisst på at man har en rasistisk historie, for å skrive den ut er også en form for hvitvasking. Man må ta innover seg historien for å få øye på hvordan visse strukturer fortsatt reproduseres, sier Fossum.

Hun mener normkritikk er et nødvendig verktøy for å se denne historien med nye briller. At historien stort sett har vært skrevet av hvite menn, gjenspeiles naturligvis i måten den er blitt skrevet på, mener Fett-redaktøren.

 

For henne gir normkritikken mulighet for en kritisk tilnærming til det vi gjerne anser som nøytrale fakta.

– En instrumentalisering av kunst og kultur er ikke bra. Men her kan man få en følelse av at man er opptatt av ikke å underlegge kunsten politiske føringer, og da er spørsmålet: Finnes det en nøytral og universell kunst som blir truet eller ødelagt ved at man fører inn et identitetspolitisk perspektiv? spør Fossum.

 

Av Sara Hegna Hammer (tekst) og Tom Henning Bratlie (foto)

Publisert 22. nov. 2016 09:12