Historisk museum

I 1904 åpnet Historisk museum på Tullinløkka dørene. Arkitekten bak Universitetets nye museumsbygning ville gi ansatte og besøkende en totalopplevelse av et helhetlig kunstverk, bygget både på europeisk moderne arkitektur og norsk storhetstid. Resultatet ble en utskjelt affære. Til i dag.

© Kulturhistorisk museum, UiO/ Nina Wallin Hansen

Henrik Bull holdt på å gjøre seg ferdig med byggingen av Nationaltheatret da han overtok prosjektet Historisk museum. Vinneren av den opprinnelige arkitektkonkurransen hadde allerede lagt premisser for plasseringen og formen på bygningen. Karl August Henriksen døde derimot før byggingen tok til. Prosjektet ble overført til Bull, en av byens heteste unge arkitekter.

 

Wienerjugend med vri

Inngangspartiet til Historisk museum

Da selve bygningen stod ferdig i 1902 var den blant de mest moderne i hovedstaden.

Det moderne bestod ikke bare i at den var ny og moteriktig. Museet var nemlig også bygd i jugendstil eller Art Nouveau, en stil som mange arkitekter mente skulle erstatte 1800-tallets svermeri for tidligere stilarter. Jugendstilen symboliserte det unge og moderne, men fikk umiskjennelige trekk fra fortiden, den også. Hovedinspirasjonskilden var naturen. Mens den fransk-belgiske Art Nouveau spesialiserte seg i slyngende linjer og asymmetri, ble den østerrikske jugendstilen med varianter i Tyskland og Skottland mer preget av geometri og symmetri. Det var her Bull selv sa at han fant sin hovedinspirasjonskilde. Men i Norge på slutten av 1800-tallet var det nasjonale en sterk kraft. Bull selv var svært interessert i gammel norsk byggeskikk og fornminner. Hva var vel mer naturlig enn å la seg inspirere av det norske når bygget skulle være et nasjonens skattkammer for det norske folk?

 

Masker og mørke makter

Uglen ble Henrik Bull sitt gjennomgangstema i bygget

Både innvendig og utvendig ble museet dekorert med ornamenter inspirert av treskurd fra norsk vikingtid og middelalder. Dramatiske drager, masker og mosaikker fløt sammen med den internasjonale jugendstilen til noe helt nytt. I tillegg valgt Bull kunnskapssymbolet uglen som gjennomgangstema. Museet skulle, i tillegg til norske oldsaker, også huse numismatikk og den etnografiske samlingen, alle flyttet over fra universitetbygningene på Karl Johan. Forkjærligheten for norrønt inspirerte masker fra en fjern og mørk fortid lot seg godt kombinere med gjenstander fra eksotiske, fjerne samtidskulturer langt borte fra den lyse sivilisasjon. Hele huset ble et eksempel på ideen om at bygning og innhold skulle bli til en helhet hvor publikum både skulle oppleve, få kunnskap og samtidig de rette assosiasjoner. Opprinnelig hadde salene med norske oldsaker også malte veggfelter med landskap for å forsterke ideen om det norske. Men i trapperommet var takhvelvet dekorert i forgylt wienerjugend, om enn med en og annen drage lurende i rekkverket.

 

Gå hjem og Vogue

Lysekroner i Historisk museum

Moderne arkitektur har alltid skapt rabalder. En kritiker i Aftenposten kalte Historisk museum for et ”Kasernemæssig Lager”, mens en professor i arkeologi karakteriserte det arkitektoniske smykket som å kle en gris i snippkjole. Det ble også tatt ille opp at hovedmaterialet i fasaden var importert gul tegl. Jugendstilens problem var også at den snart ble umoderne. På det funkispregede 1930-tallet ble museet av en ledende kunsthistoriker karakterisert som ”en vorte i Oslos ansikt”. Inne i museet ble Bulls utstillingsmontre kastet og lysekroner sendt bort for omsmeltning. Dekoren ble sett på som forstyrrende. Med tiden har derimot Historisk museum blitt gjenoppdaget av verden. Artikler om huset dukker opp i franske Vogue og andre internasjonale tidsskrifter. Turister gisper over vakre detaljer og materialer, over en håndverkskvalitet som fremkaller ekstase og en ornamentikk som både er norsk eksotisme og europeisk kunsthistorie - samtidig. Teknisk avdeling har nå gjennomført restaurering og tilbakeføring, og med tiden vil det forhåpentligvis dukke opp flere tapte møbler som kan sendes hjem til museet.

 

Arkitekt i sjokolade

Henrik Bull selv gikk videre til nye triumfer som Regjeringsbygningen og den nåværende amerikanske ambassadørboligen. Hans vikingskipshus på Tullinløkka ble det derimot ingenting av, men da hadde arkitekten allerede tegnet enda en norsk klassiker; Lohengrin-sjokoladen. Og det er vel et sterkt, søtt og frydefullt ettermæle for en universitetsarkitekt?

Av Ellen Semb
Publisert 14. nov. 2012 09:18 - Sist endret 8. nov. 2016 14:44