Iran før den iranske befolkningen

Den elametiske sivilisasjonen utviklet seg først i Susa i det sørvestlige Iran under innflytelse fra Sumer og Mesopotamia i Tigris/Eufratdalen for ca 5500 år siden. Akkaderne fortsatte utviklingen og i perioder inkluderte imperiet hele Tigris/Eufrat-regionen og hele det østlige middelhavsområdet.

Arkeologiske utgravninger dokumenterer landets historie flere tusen år tilbake. Utgravningene i Tappe Guran i det vestlige Iran viser en sivilisasjon tilbake til ca. 6500 f.Kr. I Marlik, på sørvestkysten av Det kaspiske hav, er det gravd ut en mer enn 3000 år gammel sivilisasjon. Her ble det ble funnet en verdifull samling av gullvaser, sølvkar og leire- og bronsegjenstander. Det er flere eksemplarer av malte leirgjenstander som har overlevd tidens tann. En av dem er et malt beger fra Susa fra ca. 5000-4000 f. Kr som i dag oppbevares i Louvre, Paris.

Sialk i nærheten av Kashan var en bosetning fra ca.1200 f. Kr. Her er det gravd ut malte leirgjenstander med ornamenter og stiliserte dyrefigurer fra området.
I oldtidsgraver i Luristan i det vestlige Iran er det funnet store mengder av bronsegjenstander fra ca. 1000 - 800 f. Kr. (bronsealder), for eksempel våpen, hesteutstyr og smykker.

En strålende samling av gull-, bronse- og elfenbensgjenstander ble funnet i Ziwiyeh (Sakkiz) i det nordvestlige Iran i 1947. Det ble blant annet funnet en ugle av gull, og et armbånd av gull med to par løver som ligger ansikt til ansikt. Gjenstandene tilhørte en sivilisasjon som kaltes Mannai, og tilhører en stil som kombinerer typiske persiske, assyriske og urarturiske (sivilisasjon i østlige Tyrkia og Armenia) trekk. Gjenstandene kan dateres til ca. 800 - 600. f. Kr.

Selukidene (ca. 330-220 f.Kr.), den hellenistiske perioden

Etter Aleksander den stores død (323 f. Kr.) ble hans imperium delt i tre områder. Selokus (Aleksander den stores etterfølger) fikk den østlige delen, inkludert Iran, Syria, Mesopotamia og Bactria. Selukidenes hovedstad ble grunnlagt av Selukos I, i Antiokia. Hans sønn hersket over den østlige delen av provinsen.

Den hellenistiske perioden i Iran regnes fra år 331 f. Kr. og til ca. 250 f. Kr. I løpet av de ca.150 årene grekerne gjorde erobringer i Iran, ble lite bygget, ruinene fra denne tiden er få og spredt.

Med så mange forskjellige kulturer og etniske grupper, fikk selukidenes herskere problemer med å holde imperiet samlet. Parterne, et nomadefolk av iransk opprinnelse, etablerte seg i regionen mellom Det kaspiske hav og Aralsjøen og skapte store problemer da de gjorde opprør mot herskerne. Bactria erklærte sin uavhengighet, men ble etter kort tid erobret av parterne, i 250 f.Kr.

Selukidene fosøkte ved flere anledninger å presse parterne ut fra den nordlige delen av landet, men lyktes ikke.

Arzakidene / Parterne (ca. 220 f.Kr. - 220 e.Kr.)

Arzakidene/partherne fortsatte erobringen. De annekterte Media, Fars, Babylonia og Assyria og skapte et imperium som strakte seg fra Eufrat til Herat i Afghanistan. Dette var egentlig en reetablering av Kyros II og det akamenidiske imperium. Arzakidene og romerne kjempet om Syria,
Mesopotamia og Armenia, men uten noe endelig resultat.

Parthernes konger så på seg selv som direkte etterfølgere av akamenidenes imperium. Mithradates II (123-87 f.Kr.) var den første av de nye herskerne som brukte de gamle akamendenes tittel "kongenes konge" på sin mynt.

Av byene i parthernes rike må nevnes Ctesifon og Hatra. Ruinene av begge disse byene finnes i det nåværende Irak. Når man studerer byplanene, ser man at byene hadde tykke murer for at de lett skulle kunne forsvares. Murene var bygget av bruddstein og teglstein, belagt med sement, gipsmørtel og endelig med stukk. Fra denne perioden finnes eksempler på parthisk skulptur, blant annet en stor bronsefigur, funnet i Shami i Elam. Den forestiller en soldat med halvlangt hår, løst kryss over tunikaen og vide bukser som er typisk for både partherne og sassanidenes perioder. Figuren er ca. to meter høy.

Arzakidenes konger aksepterte zoroastrianismen og andre religioner som ble praktisert i Iran. Kristendommen blomstret i Egypt, i den greske delen av det romerske imperium og blant assyrere og armenere i det parthiske imperiet.

Språket i parthernes periode var Parthi (pahlavi), et språk som ble brukt av stammen Parth i det nordøstlige Iran. Språket ble nesten bare skrevet med arameisk skrift.

Ardeshir var etterfølger av Sassan og regjerte i Fars og Kerman. Han gjorde opprør mot arkazidenes konge, Artabanus V, og etablerte sassanidenes dynasti i 224 e. Kr., også han som kongenes konge.

Sassanidene opprettet et velorganisert styre, rustet på beste måte i motsetning til partherne. De kom til å spille en viktig rolle i Asia og var et sterkt østlig bolverk mot romerne. Med sassanidenes erobringer strakte kongeriket seg fra Eufrat til Nordvest-India. Da kong Shapur I (241 - 272 e. Kr.) hadde beseiret den romerske keiseren Valerian ved Eddesa, var 70 000 romere i sassanidisk fangenskap. Denne seieren er hugget ut i et relieff som viser kongens overtagelse av tegnene på kongeverdighet. Det er guden Ahuramazda som rekker ham verdighetstegnene. På relieffet ser to romerske keisere, sannsynligvis Filip Araberen og Valerian, bønnfallende mot kongen.

Sassanidenes makt nådde et høydepunkt under Khusrau II (591-628 e. Kr.).
Med forankring i en religion, zoroastrianismen, utviklet Iran en sterkt sentralisert stat. Denne troen var mye mer sentral i sassanidenes politikk enn i noen av de andre dynastiene før deres tid. De sassanidiske kongene stammet fra en zoroastristisk prest, Sassan (180 e.Kr.). Han var fra Istakhr (utenfor Persepolis) som var den viktigste byen for zoroastrianismen

Den sentraliserte makten ble med tiden splittet av både kastesystemet og rikdom. Forskjellige klasser av slektskap, prester, jordeiere, krigere og aristokrater utgjorde en støtte for statsdannelsen. Underinndelingen i kastesystemet var ikke så streng i Iran som i India; for eksempel kunne prestene også være jordeiere eller krigere. Rikdom og eierforhold var akseptert som positivt og det gjorde at rikdommen forble på noen få hender, noe som kanskje også bidro til å splitte statsdannelsen.

Kong Shapur fulgte den iranske tradisjonen med toleranse overfor andre religioner. Ulike religioner ble praktisert i det store kongeriket, som for eksempel jødedom i Babylonia. Kristendommen ble akseptert som statsreligion i Bysants, og dette forårsaket en mangeårig krig mellom Iran og Bysants om det kristne Armenia. Mazdak var en prest med revolusjonære ideer (han var kanskje den første som trodde på sosialisme) i det 5. århundret, og han overbeviste kong Kavad om at det onde kom fra eiendomsbesittelse. Kong Kavad forsøkte å gjennomføre mazdakidenes reformer, men prestene og aristokratene nektet å akseptere de nye ideene. Mazdak ble drept og kong Kavad ble detronisert. Sassanidene fortsatte å regjere på sin tradisjonelle måte frem til det islamske gjennombruddet i 640 e. Kr. I alt 35 konger og to dronninger regjerte i løpet av dette dynastiet.

Sassanidenes periode er rik på metallarbeider; vaser og skåler i sølv er utstilt i mange museer flere steder i verden. Disse sølvgjenstandene er prydet med mønster som forestiller både mennesker og dyr. I samme periode ble det også produsert praktfulle tekstiler. Kongekronen var et viktig element i monarkens ikonografi. Med noen få unntak hadde hver konge sin egen spesielle krone med spesielle religiøse symboler.

Det sassanidiske palasset i Ctesifon, sør for det nåværende Bagdad, var med sin store, åpne samlingssal en bygning med stor innflytelse på utviklingen av islamsk arkitektur.

I sassanidenes periode ble Parthi (pahlavi) og mellompersisk brukt som språk. Zoroastriske bøker ble skrevet på Pahlavi, mens innskrifter funnet i sassanidiske områder er skrevet på mellompersisk som både er i slekt med gammelpersisk og moderne persisk.

Tyrkiske stammer immigrerte til Iran i det 11. århundret, og etablerte seg i det nordøstlige Iran. De tyrkiske seljukidene beseiret lokale styrer og etablerte dynastier som regjerte over mesteparten av landet frem til den mongolske invasjonen i det 13. århundret. Den mongolske invasjonen av den persiske verden forårsaket forferdelige ødeleggelser og førte til nedslaktning av det iranske folk.

Dsjengis Khans hær angrep Kharezm-dynastiet i 1219, erobret Transoxsiana, Samarkand (1220), og Khorassan (1221), samtidig som de trengte inn i Aserbajdsjan. En annen ekspedisjon ledet av Dsjengis Khans barnebarn, Hulagu, erobret hele det persiske riket i 1256. Han erobret Bagdad i 1258, kalifene ble drept og de abbasidiske kalifaters makt tok slutt. Hulagus etterfølgere, som fikk tittelen il-Khan, etablerte sin hovedstad i Tabriz.

Det mongolske imperium i Persia ble delt etter sultan Abu Saids dødsfall i 1335. Det ble på nytt gunstig for lokale styrer å erklære seg uavhengige. Det persiske sjia-dynastiet sarbedaridene (1337-1381) etablerte seg i den nordvestlige delen av Khorassan, mens Mozzafaridene (1340-1392) tok kontrollen i den sørlige delen, fra Fars til Kerman. Men disse dynastiene ble kortvarige. En tyrkisk-mongolsk nomadestamme ledet av Timurlane startet den tredje invasjonen. Den østlige delen falt i 1380, og Aserbajdsjan, Irak og Fars noen få år senere. Det mongolskiranske styret var tilhengere av sjamanismen eller buddhismen, og aksepterte i begynnelsen ikke den islamske troen. Men etter hvert ble islam statsreligion da den mongolske herskeren Ghazan khan konverterte til islam.

Timuridene dominerte hele landet i 1387. Deres invasjon av Isfahan medførte alene mer enn 70 000 drepte. Etter at Timur etablerte hovedstaden i Samarkand, samlet han likevel kunstnere, kaligrafer, forfattere, filosofer, astronomer og matematikere fra alle deler av imperiet. Det var ironisk at denne krigeren og skremmende drapsmannen etablerte en betydelig sivilisasjon i byene Samarkand, Bukhara, Herat, Balkh og Mashad. I Sjah Rukh (1405-1447) og Oleg Begs tid ble hele det persiske riket smykket med glimrende monumenter og miniatyrkunst som nådde toppen under Shiraz- og Herat-skolen.

Nader befridde Persia fra afghanere i 1729. I løpet av to år erobret han tilbake de tapte territoriene og utvidet landets grenser. Nader besteg tronen i 1736, og flyttet hovedstaden fra Isfahan til Mashhad i det nordøstlige Iran.

I 1738 angrep Nader Kandahar og erobret Kabul. Han marsjerte også til India der han angrep og plyndret Delhi og drepte ca. 30 000 av byens innbyggere. Han erobret Indias skattkamre fra det mongolske imperiet, og tok med seg den berømte og rikt utsmykkede påfugltronen og Koh-i-Noor-diamanten. Han forsatte krig og erobring, og i løpet av fire år skapte han et større imperium enn Sjah Abbas. Han grunnla også en persisk marine.

Nader ble stadig mer streng og etter hvert ble han plaget av sinnsforvirring og paranoia. Han ble så paranoid overfor sin egen sønn, Reza Qoli Mirza (1719-1747), at han blindet ham. Etter kort tid startet han å henrette de av slektningene som hadde vært vitner til at sønnen ble blindet. Til og med menn av hans egen stamme følte at det ble for farlig å være i nærheten av Nader, og i 1747 bestemte de seg for å drepe ham. Nader sjah var grunnleggeren av Afshar-dynastiet, og imperiet falt i realiteten sammen etter hans død.

Qajar-dynastiet (1794-1925)

Borgerkrigen mellom Zand- og Qajar-fraksjoner varte i ca. et halvt århundre. Qajarenes leder, Agha Mohammad Khan, seiret til slutt og etablerte det nye Qajar-dynastiet. Han la hele landet under sitt styre og etablerte hovedstad i Teheran, en landsby i nærheten av den gamle byen Ray. Agha Mohammad Khan
ble kronet som Sjah i Teheran i 1796.

Qajaridenes dynasti, som styrte Iran fra 1794 til 1925, var ikke en direkte fortsettelse av den safavidiske periode. Den afghanske invasjonen, okkupasjonen av landets hovedstat Isfahan i 1722 og det endelige sammenbruddet for safavidenes imperium, førte i de følgende tiårene Iran ut i et politisk kaos. Med unntak av Zand-perioden (1750-1779), var den iranske historien fra det 18. århundret preget av mange stammekonflikter. Stammekonfliktene tok slutt med kroningen av Agha Mohammad Khan Qajar (1796). Dette markerte begynnelsen på en periode med politisk stabilitet og var karakterisert av en oppblomstring av kulturelt og kunstnerisk liv.

Under Fath Ali sjah (1797-1834), som var Agha Mohammad Khans nevø, gikk Iran til krig mot Russland. Resultatet av den første krigen var en fredstraktat som ble undertegnet i Golestan i 1813. Her anerkjente Iran annekteringen av Georgia og overlot mesteparten av det nordlige Kaukasus til Russland. Den andre krigen med russerne, i 1820-årene, endte med en enda større katastrofe for Iran som ble tvunget til å signere en fredstraktat i Turkmanchai i 1828. Ifølge denne traktaten anerkjente Iran russisk suverenitet over hele området nord for Aras-elven (områder som inkluderer våre dagers republikker Armenia og Aserbajdsjan).

forts.