Det gamle Egypt, eller Faraonisk tid som denne tidsperioden i Egypt også kalles, var en kultur som døde ut for nesten 2000 år siden. Den oppsto omkring år 3000 f.Kr., nesten 2500 år før grekerne dannet sine velkjente bystater nord-øst i Middelhavet. I denne kulturen ble en av de aller første sentraliserte statsmakter i verden dannet og det er ett av de første steder i verden hvor mennesker lever i et organisert samfunn i utvikling. Gjennom tre årtusener var Egypt blant de mektigste av oldtidens middelhavsland. Fortsatt graves det frem rester etter den urgamle sivilisasjonen som vitner om den kulturelle blomstringen som må ha funnet sted i Egypt mens vi i Nord-Europa levde på steinaldernivå.

I uminnelige tider har jorden i Egypt vært dyrket. Menneskene bodde i spredte bosetninger med den dyrkede marken rundt, slik som andre steder i verden. De levde av jordbruk, husdyrhold, jakt og fiske. Redskapene var primitive. Stein, tre, siv, bein og leire var de mest brukte materialene. Slik levde menneskene i Nildalen i flere tusen år, før en av menneskehetens viktigste kulturelle revolusjoner fant sted omkring år 3000 f.Kr. I løpet av denne omveltningen tok man i bruk bronse og utviklet et skriftspråk, de underlige hieroglyfene. Under den samme prosessen ble bosetningene og småkongedømmene samlet under én konge (farao), og en effektiv statsadministrasjon vokste frem.

De gamle egypterne refererte selv til denne omveltningen som en konkret historisk begivenhet, nemlig samlingen av det øvre og nedre Egypt under den legendariske kong Menes. Moderne forskning har imidlertid vist at omveltningen var en prosess som pågikk i ca 1000 år. Den var et resultat av teknologiske nyvinninger innenfor jordbruk og metallurgi, og ikke minst oppfinnelsen av hieroglyfene. Det skrevne ord gjorde en avansert statsadministrasjon mulig. En lærd skriverklasse oppsto rundt faraos hoff, og med disse lærde mennene oppsto «vitenskapelige» disipliner som astrologi, medisin og teologi. Avanserte ideer om gudene, verdens skapelse og menneskets plass på jorden ble skrevet ned og overlevert til kommende generasjoner som utviklet ideene videre. Hånd i hånd med den nye religionen ble det utviklet en statsideologi som legitimerte den nye samfunnsordingen hvor farao hadde absolutt makt.

Den gammelegyptiske religionen var mer enn bare en politisk ideologi. Gjennom nitidige studier av naturens mangfoldige skapninger, himmellegemene og de sykliske repetisjonene i naturen utviklet de gamle egypterne svært avanserte ideer om livet, og ikke minst om døden. Et stort antall myter om døden og etterlivet, ofte basert på studiene av stjernehimmelen og andre naturfenomener, ble spunnet sammen til en mektig og overveldende idéverden. Disse ideene var like virkelige for de gamle egypterne som utviklingslæren og «Big bang»–teorien er for oss i dag.

Den gammelegyptiske kulturen skulle overleve i mer enn 3000 år. Med romernes erobring av Egypt i år 33 f.Kr., og spredningen av kristendommen et par århundrer senere, regner man den faraoniske tid for fullendt. Dette er likevel en sannhet med modifikasjoner. I enkelte områder levde den gammelegyptiske religionen og kulturen mye lenger. Det er først i år 540 e.Kr., da den østromerske keiser Justinian stengte Isis-templet på øya Philae, at den siste rest av den gammelegyptiske kulturen forsvant for godt.