Uten Nilen hadde ikke Egypt kunne eksistere, verken i dag eller for 5000 år siden. Siden det nesten ikke regner i Egypt, er det Nilen som vanner åkrene og gir drikkevann til mennesker og dyr. Den tok kloakken ut av byene og var hovedferdselsåre for befolkningen i Nildalen helt opp til vår tid. Den årlige flommen sommerstid både vannet og gjødslet åkrene fram til byggingen av den Store Aswan-dammen på 1960-tallet.

2. Dette bildet fra Beni Hassan viser tydelig det skarpe skille mellom ørkenen og den fruktbare Nildalen. Foto: Anders Bettum

Men like mye som Nilen var en velsignelse for landet langs elven, kunne den også være en forbannelse. Jordbruket var fullstendig prisgitt flommen, og hvis den sviktet, sviktet også avlingene. Sult og nød kunne bli resultatet. Flommen startet til samme tid hvert år og var så presis at egypterne kunne basere nøyaktige kalendere på den, men vannstanden varierte kraftig. Var den for lav ble det tørke, var den for stor, rev den med seg jordsmonnet og kunne i de verste tilfellene skape flomkatastrofer i byene. Moderne forskning har vist at det sannsynligvis var en serie med for små flommer som var årsaken til at Det gamle riket gikk under i ca år 2160 f.Kr, og dermed sendte landet inn i hundreår med anarki og økonomisk, politisk og kulturell tilbakegang.

De gamle egypterne opphøyet Nilen, eller rettere sagt Nilflommen til en guddom som var representert i alle de store templene. Elveguden Hapy (Fig.3) framstilles gjerne som en korpulent og kanskje tvekjønnet figur, med en hodepryd av blomster og planter, gjerne bærende på overfylte fat med matvarer av alle slag. Han symboliserte den overflod og rikdom som egypterne kunne beskatte naturen, og som det mektige egyptiske riket var basert på.

3. Elveguden Hapy. Foto: Anders Bettum

Nilen var det geografiske element som bandt riket sammen. Landets naturlige grenser virket på samme måte ved å isolere den fruktbare Nildalen fra andre kulturer. Mot vest ligger den enorme Sahara-ørkenen som et hav av brennende sand. Mot øst ligger Sinaifjellene og Øst-ørkenen som ender i Rødehavet. Mot syd ligger de nubiske fjellene med sterkt kupert terreng og ugjestmildt klima. Mot nord ligger Middelhavet. Mens man i dag tenker på havene som effektive transportårer, var det nok en annen virkelighet som møtte oldtidens sjøfarere. Skipsteknologien var ikke spesielt avansert, og kun i nødssituasjoner dristet man seg til å krysse havene. Denne veien var også et hinder for kontakt med andre sivilisasjoner. Disse geografiske forutsetningene er helt avgjørende for å forstå den gammelegyptiske kulturen. De forklarer langt på vei hvordan den kunne bestå i over 3000 år, og beholde sin egenart gjennom dette enorme tidsspranget.