4. Denne gravstatuetten fra Det gamle riket er et eksempel på den standardiserte formen kunsten fikk i denne perioden. C47677 Foto: Ann Christine Eek

Selv om kontinuitet preger den gammelegyptiske historien, er det klart at kultur, språk og religion gjennomgår forandringer over så lang tid. Ulike perioder i historien har sine særtrekk, og inndelingen av den gammelegyptiske historien i epoker ble forsøkt allerede i antikken. Den egyptiske presten Manetho nedtegnet på 200-tallet f.Kr. en historisk oversikt på gresk, basert på de egyptiske kongefamiliene eller dynastiene. Manethos 30 dynastier blir med noen justeringer brukt den dag i dag. I tillegg opererer forskerne i dag med en inndeling av historien i fire «gullaldre», Det gamle, Det midtre og Det nye riket, samt Sentiden som markerer slutten på den gammelegyptiske storhetstiden. Periodene skilles fra hverandre av tre overgangsperioder som gjerne preges av politisk desentralisering og/eller kulturell stagnasjon. (se kronologisk oversikt på side 3).

Kongene i Det gamle riket (ca. 2686–2160 f.Kr.) etablerte standardiserte systemer for religion, statsmakt og kunst som skulle kjennetegne den egyptiske kulturen 3000 år frem i tid. Religion og statsideologi var tett sammenvevd, og kunsten ble et utrykk for denne ideologien. Proposjonene, motivene og det særegne perspektivet i den egyptiske kunsten blir strengt fastlagt i et skjema som bestemmes fra øverste hold. Siden det ikke fantes noen konkurrerende maktfaktor som kunne lønne kunstnerne slik som kongemakten, kunne farao og hans prester diktere de formelle aspektene ved kunsten alene. Dermed oppstår et særegent og forholdsvis ensartet uttrykk som videreføres av de kommende dy-nastier, og som i hovedsak beholder sin karakteristiske form. Det er også viktig å merke seg at kunsten hadde et rent praktisk formål som en del av statens propagandaapparat, og selve begrepet «kunst» får dermed et helt annet innhold enn hva vi
legger i det i dag.

Et vitnesbyrd om hvor vellykket denne styreformen var, er de mektige pyramidene som ble bygget nær hovedstaden Memfis og solgudens hovedkultsenter i Heliopolis, begge lokalisert nær det moderne Kairo.
Det mektige riket faller sammen mot slutten av det tredje årtusen f.Kr. Kanskje var årsaken at en serie med for små Nilflommer ødela jordbruket, hvis overskudd var grunnlaget for kongemakten. I Første overgansperiode (ca. 2160–2055) brytes den sentraliserte staten opp i en rekke småkongedømmer som ligger i konstant krig med hverandre. De urolige politiske forholdene gir dårlige kår for utviklingen av teologi, kunst, litteratur og arkitektur, og stagnasjonen er lett gjenkjennelig i de arkeologiske kildene.

5. Sfinxen og Khops´ pyramide i Giza. Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty

Det midtre riket (ca 2055–1650) grunnlegges ved at landet på nytt blir samlet under én konge. Arven fra Det gamle riket blir videreutviklet, men ikke uten at nye elementer innføres og enkelte gamle forlates. Det blir for eksempel helt slutt på bygging av de store pyramidene. Allerede mot slutten av Det gamle riket ble denne tradisjonen endret. I stedet for å bygge enorme, massive pyramider, begynte man å bruke ny teknologi som gjorde det mulig å lage større rom inne i steinkonstruksjonene. Vinklene og målene på pyramidene ble standardisert etter modell av Menkauras lille pyramide i Giza, men de innvendige strukturene var langt mer avanserte. Det ble også vanligere å bygge med murstein enn med stein, og det er derfor få pyramider fra denne perioden som har overlevd til vår tid.
Det midtre riket er særlig kjent for sine fremskritt innenfor litteratur og skrivekunst. Lange fortellinger fra denne tiden har overlevd til vår tid, som de kjente verkene Historien om Sinhue, Den skibbrudne sjømannen, Tre vidunderlige fortellinger og Den livstrettes samtale med sin ba – ånd som det innledende diktet er hentet fra. Skrivekunsten nådde nye høyder, og skriftspråket og grammatikken ble standardisert. Senere fikk dette skriftspråket en status som ligner latinens rolle i middelalderens Europa. De muntlige språkene utviklet seg i ulike retninger, men man holdt fast på Det midtre rikets skriftspråk som et fellesspråk for de lærde og skrivekyndige.

6. Dette bildet viser farao i det han bekjemper sine fiender, her med hjelp av Amun-Ra selv. Motivet finnes sentralt plassert på alle de store templene, og viser hvordan kunst, religion og politikk virket sammen. Medinet Habu, Foto: Anders Bettum

Andre overgangsperiode (1650–1550) er igjen en periode med politisk desentralisering. Denne gangen er årsaken at den nordre delen av riket erobres av et ukjent folk, Hyksos. Arkeologiske funn tyder på at de var av vest-asiatisk opprinnelse. Det 17. dynasti regjerte imidlertid videre i syd fra byen Theben (det moderne Luxor), og dette dynastiet skulle til slutt klare å erobre nordriket tilbake til egypterne. Med dette begynner det 18. dynasti og Det nye riket (ca. 1550–1070 f.Kr.) Det 18. og 19. dynasti i Det nye riket var gullalderen i Egypts historie framfor noen annen. På denne tiden ble et stort imperium grunnlagt, og handel, håndverk, kunst og arkitektur blomstret som aldri før. De fleste av faraoene som er allment kjent også i vår tid, som Hatshepsut, Tuthmoses III, Akhenaton, Tutankhamon og Ramses II, hører til denne perioden.

I løpet av det 20. dynasti faller imperiet sammen, og faraoene mister sin internasjonale prestisje. 21.–25. dynasti, perioden som kalles Tredje overgangsperiode (1069–664 f.Kr.), preges av politisk uro. Riket slår sprekker innvendig, og utenlandske krefter gjør seg stadig mer gjeldende. Libyske og nubiske herskere kaster seg inn i maktkampen, og sitter faktisk med makten i landet gjennom det meste av perioden. Denne tendensen forsterkes ytterligere inn i Sentiden (664–332 f.Kr.), men libyere og nubiere erstattes med assyrere og persere.

Med Alexander den Stores erobring av Egypt i år 332 f.Kr., mister Egypt sitt selvstyre for godt. Hans general Ptolemaios Soter grunnlegger et dynasti som varer helt til Dronning Kleopatra (VII) igjen taper landet til romerne i år 33 f.Kr.