I tekst og bilder er deler av denne idéverdenen overført til oss i dag. Ikke i helhetlige og sammenhengende historier som er vanlig i vår egen kultur, men i små fragmenter som til sammen utgjør et uendelig stort puslespill. Det er som om egypternes fullstendige myter og fortellinger var forbeholdt en muntlig tradisjon. Tekster og bilder gir oss bare stikkord, referanser til en fortelling som forventes kjent fra før. Så mange «stikkord» eller «referanser» er imidlertid overlevert, at dersom man setter dem sammen på den riktige måten, vil de gamle mytene og forestillingene åpenbare seg. Dette puslespillet har egyptologene arbeidet med i 200 år allerede, og et bilde av egypternes fantastiske idéverden begynner å få form.

7. Amulett av lotusguden Nerfetem. C42060 Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty

Gudene og deres roller i mytene er et godt utgangspunkt for forståelsen av den gammelegyptiske religionen1. Ved slutten av Det nye riket er det særlig fire myter som dominerer egypternes forståelse av døden.
Skapelsesmyten forteller at det i begynnelsen bare fantes vann. I dette urhavet, som ble personifisert ved guden Nun, begynner plutselig elementene å skilles fra hverandre og ta form. Prosessen kulminerer med at en kolle eller jordhaug stiger opp fra havet. På jordhaugen spirer en lotusblomst, og ut av lotusblomsten stiger guden Atum fram som den første soloppgang. Det kommer frem i de gamle tekstene at det er solguden Atum selv som starter hele prosessen. Slik skaper på mirakuløst vis solguden seg selv. Med solens første reise over himmelen kommer lys, og der kaos tidligere rådet, blir orden nå mulig. Så sies det også at datteren Ma´at, gudinnen for orden og rettferdighet, ble født samtidig som sin far.

Etter å ha skapt seg selv, skaper han resten av verden. Han spyttet ut Shu og nøs ut Tefnut, et gudepar som representerer ulike sider ved luft og tid. Disse får igjen avkom. Det er først nå at verden slik vi kjenner den tar form. Tredje generasjon guddommer er Geb og Nut som representerer henholdsvis jorden og himmelen. Geb og Nut viser stor iver i å formere seg videre, men deres far Shu setter grenser for elskovssyken, og går mellom dem. Slik skilles jorden fra himmelen av luft og tid. Før den strenge faderen skiller dem, rekker Nut likevel å gi fødsel til månen og alle stjernene, samt de fire gudene Osiris, Isis, Seth og Neftys.

Solmytologien er en fortsettelse av skapelsesmyten, og forteller hvordan solen gjentar skapelsens mirakel hver eneste morgen. Man tenkte seg at solguden, eller Ra som ble et vanligere navn på ham, seilte over himmelen i et stort solskip. Når han gikk ned bak fjellene i vest i vår verden, sto han samtidig opp i underverden, hvor han ga lys og liv til de døde. Siden alle i underverden er døde, må dette bildet forstås slik at solguden også døde hver kveld, for så å gjenoppstå om morgenen.

Osirismyten er også en fortsettelse av skapelsesmyten fordi den fortsetter historien om de fire siste gudene i skapelsen, Osiris, Isis, Seth og Neftys. Osiris var en gang en mektig og god konge i Egypt. Sammen med sin søster og kone Isis regjerte han over et samlet rike som blomstret under hans kyndige hånd. Deres bror Seth, guden for kaos og ødeleggelse, var svært sjalu på kongen. Til slutt klarer Seth å drepe Osiris og røve til seg tronen. Isis er ute av seg av sorg, men gir ikke opp håpet. Med hjelp fra søsteren Neftys og den sjakalhodede guden Anubis, blåser hun på magisk vis liv i Osiris, akkurat lenge nok til å gjøre henne gravid. Etter unnfangelsen reiser Osiris tilbake til dødsriket hvor han for alltid skal herske som de dødes konge. Isis føder sønnen Horus, og lar ham ammes og oppdras av modergudinnen Hathor i krattskogene i deltaet, skjermet for den farlige onkelen Seth. Horus vokser opp til en sterk mann, og legger til slutt ut på krigertokt for å hevne sin far. Krigen mellom Seth og Horus raser frem og tilbake i lang tid, men Horus går til slutt av med seieren. Horus velges til ny konge av gudeforsamlingen, og kronerøveren og brormorderen Seth blir forvist ut i sitt rette element, ørkenen.

9. Isis med mirakelsønnen Horus (Harpokrates) på fanget. C47109 Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty

Kongemytologien kan sammenlignes med det vi idag kaller statsideologi, og beskriver faraos guddommelighet og legitimerer hans plass høyt hevet over alle andre mennesker på jorden. Farao er Horus, solguden Ra’s levende manifestasjon på jorden. Som bærer av navnet Horus, er han også mirakelbarnet som Isis ble svanger med etter at hun blåste liv i Osiris. Som barn er kongen Horusbarnet, (eller Harpokrates som grekerne kalte ham), en guddom som bærer i seg løftet om en bedre fremtid. Slik legitimeres også makten til kongene som arvet kronen i svært ung alder. Som voksen er han krigeren Horus som bekjemper kaos og gjenoppretter ro og orden (Ma’at). Men Horus den yngre og Horus den eldre er ikke de eneste gudene farao identifiseres med.

Farao var Horus mens han levde, men ble ett med sin far Osiris, kongen i underverden, når han døde. Dermed var farao sikret kongemakten til evig tid, forutsatt at han hadde regjert rettskaffent og i tråd med Ma’ats prinsipper, på samme måte som Osiris selv hadde gjort. Hadde han derimot regjert som Seth, ville han bli bortvist fra den ordnede verden på samme måte som kaosguden, og måtte leve en evighet utenfor det ordnede kosmos.