Mytene henger tett sammen. Gudene som var involvert i Osirismyten (Osiriskretsen), var barn av Geb og Nut fra skapelsesmyten. Solguden var også skaperen, og om natten befinner han seg i underverden som er Osiris kongedømme. Farao er Horus, den levende guden på jorden og sønn av Osiris og Isis. Han er etterkommer av solguden Ra, og han blir ett med sin far Osiris som er konge i underverden, når han dør. Mytene var nok aldri helt selvstendige, men det kan virke som om de gror tettere sammen over tid. Fra Det nye riket henger de sammen på så mange nivåer at det blir umulig å omtale dem som ulike myter. Mytene blir en del av en stor, sammenhengende idéverden som ga egypterne det ideologiske grunnlaget for en av historiens mest imponerende kulturer. Sammen ga de også mening til menneskeforstandens største problem: Døden.

10. Solguden før soloppgang. Foreningen med Osiris har funnet sted, og kaosmaktene er beseiret. Fra kiste C47714. Foto: Ellen C. Holte

Skapelsesmyten ble brukt mye mer aktivt i Det gamle Egypt enn hva vi er vant med fra jødisk, kristen eller islamsk tradisjon. Skapelsen var ikke en affære som ble avsluttet langt tilbake i urtiden, men prototypen for den skapelse som foregår hver eneste dag. Hver morgen når solen sto opp og traff jorden med sine livgivende stråler, skjedde en repetisjon av skapelsen. På samme måte som solen en gang på mirakuløst vis hadde steget ut av det mørke kaosvannet Nun, stiger solen hver morgen ut av det nattlige mørke og skaper lys, orden og liv på nytt. Verden ble født på nytt ved at skaperguden nok en gang steg opp på himmelen. Man kan si at verdens eksistens var en evig repetisjon av skapelsen.

Skapelsesmytene ble også reaktualisert i nyttårsritualet før Nilen begynte å stige på nytt, eller når en ny farao ble kronet. På samme måte tenkte man om byggingen av et nytt tempel som en ny «skapelse» og barnefødsler ble forstått likedan. Analogiene er de samme. All nyskapelse ble forstått som en begynnelse med et nytt potensiale for liv og utvikling. Nettopp derfor blir skapelsesmyten, og bilder som refererer til den, mye brukt også i begravelsessammenheng. Døden ble forstått som en fødsel. Som i så mange andre religio-ner, tenkte man at det måtte være et slags liv etter døden, og fødsel ble brukt som et bilde på hvordan denne nye tilværelsen tok til. På den måten startet jo det jordiske liv, som ikke var helt ulikt det neste.

Og det er akkurat disse temaene, fødsel og skapelse, eller snarere gjenskapelse og regenerasjon, av mennesker, dyr og planter som var dødsguden Osiris område. Han var guden for alt som ble gjenskapt i den store livssyklusen, nettopp fordi han selv hadde gjenoppstått fra de døde. I tillegg til å være guden for alt som dør, var han guden for alle naturfenomener som gjentar seg selv. Han var knyttet til Nilen, som vokste til en mektig og livgivende flom hvert år, for så å ebbe ut til en doven flod og starte en ny vekstsyklus året etter. Han var forbundet med månen som vokser og minker likedan, og med solen og stjernene som er borte halve døgnet, for så å stige opp på himmelen igjen i den andre halvparten. Osiris er ikke bare en gud for død, men også for den evige gjenskapelsen. Han er guden for evig liv.

11. Den midterste figuren representerer solguden Amon-Ra forent med Osiris i underverdenen. Bukkehodet representerer solguden i hans nattlige skikkelse, og den mumifiserte kroppen representerer Osiris. Fra kiste C47714. Foto: Anders Bettum

Tekst og bilder i papyrer og veggmalerier i kongegraver fra Det nye riket gir liv til den mytologiske foreningen mellom Osiris og Ra. Egyptologene kaller slike tekst- og billedsamlinger, enten de males på veggene eller nedtegnes i papyrer, for bøker. I portalenes bok beskrives solgudens seilas gjennom underverden nattetid. For hver av nattens 12 timer må han passere en portal og avverge trusler fra kaosmaktene som angriper. I den siste timen når solguden fram til Osiris tronsal, hvor de to gudene går opp i hverandre, og forenes i en kropp. Ved å forenes med Osiris tar solguden del i dødskongens oppstandelse, og kan dermed stå opp i øst og fullføre nok en livssyklus. For Osiris er sol- og skapergudens visitt den samme guddommelige gnist (Heka) som gir ham livet tilbake i Osirismyten. Begge gudene kan altså gjenoppstå gjennom foreningen med den andre.

Når farao døde, tenkte man seg at han tok samme vei som solguden når han gikk ned i vest. Således måtte han gjennom de samme portalene og settes på de samme prøvene som guden. Parallelt med solens gjenfødelse i øst ble farao, etter en rekke prøvelser, gjenfødt til sin nye tilværelse som akh. En akh var en velsignet avdød, et «lysvesen» som hadde greid seg gjennom alle prøvelsene og blitt funnet verdig det evige og salige livet blant guder og forfedre.

Etter hvert blir mytene om faraos død og forening med Osiris og solguden adoptert også av vanlige folk. Som beskrevet ovenfor i «Historiske hovedtrekk», ble Det gamle riket til slutt delt opp i en rekke småkongedømmer. Hver og en av disse småkongene anvendte den etablerte kongeideologien om seg selv. Plutselig var det ikke bare ett menneske som ble guddommeliggjort ved sin død, men mange. Og spredningen av disse ideene fortsatte nedover i samfunnslagene. Til slutt delte hele folket målet om guddommeliggjøring og forening med Osiris og solguden etter døden.

Det sentrale her er solens forening med Osiris. Dette er kjernen i mysteriet, og forklaringen på de omfattende begravelsesritualene og alt det andre tilsynelatende absurde ved egyptisk religion. Dette var sannheten om livet, verden og kosmos. Ra er livet og Osiris er døden. Men uten den ene kunne ikke den andre eksistere. De to er ett. Deres forening er den guddommelige gnist som driver verden videre hver eneste dag. Den dagen Amun-Ra ikke makter å forsvare seg mot kaosmaktene på sin vei gjennom underverden, og foreningen med Osiris ikke finner sted, vil verden gå under og igjen fylles av Nuns mørke kaos-vann.

Mennesket er med sin død og gjenoppstandelse i Osiris rike en viktig brikke i verdensordningen. En viktig forutsetning for å kunne bli guddommeliggjort ved sin død, var at man hadde levd et godt og rettferdig jordisk liv, i tråd med Ma’ats prinsipper. For å sikre seg mot demonene og prøvelsene man møtte på veien til Osiris tronsal, måtte man sørge for å bli begravet med alle de nødvendige ritualer og magiske hjelpemidler som prestene foreskrev. Klarte man seg gjennom alle prøvel-
sene, var man imidlertid sikret plass ved solgudens side i all evighet. De velsignede døde ble en del av solgudens hær som til evig tid skal bekjempe kaosmaktene og sørge for at solen står opp også neste morgen.

På jorden jobbet de levende iherdig for det samme. Den siste timen før soloppgang ofret man til solguden i alle hans templer over hele Egypt, og leste besvergelser som skulle beskytte solen mot hans fiender. Egypternes prosjekt var ikke bare å sørge for den enkelte sjels frelse. De måtte også sørge for at verden fortsatte å bestå.