Mumifisering var en omhyggelig og ressurskrevende prosess som ble utført på alle avdøde egyptiske borgere for at kroppen skulle bevares for all tid. Ordet «mumie» stammer fra det arabiske eller persiske ordet moumia, og referer til ordet «bitumen» (jordbek/naturlig asfalt) det stoffet man tidligere trodde egypterne hadde brukt for å bevare likene. Det gamle egyptiske ordet sah beskriver mumiens hellige tilstand etter en vellykket mumifiseringsprosess.

På samme måte som sjelen måtte gjennom en prosess eller reise før det salige etterlivet kunne ta til, måtte kroppen gjennom en rituell prosess. En sah referer til den døde kroppen som hadde gått gjennom det omhyggelige religiøse ritualet mumifiseringen faktisk var.

Det finnes dessverre ikke så mange egyptiske kilder som kan fortelle om detaljene i mumifiseringsprosessen. Men enkelte greske forfattere har ivrig skrevet ned sine opplevelser fra det «eksotiske» Egypt. Herodotus, som besøkte Egypt omkring 450 f.Kr., er den mest kjente av disse. Han beretter om mumifiseringsprosessen og at det fantes tre forskjellige standarder for mumifisering, avhengig av hvor mye penger man kunne betale. Mye av mumifiseringsprosessen kan imidlertid leses ut fra mumiene selv.

En forholdsvis ny forskningsmetode som har gitt verdifull innsikt, er eksperimenter med å mumifisere etter de gamle egyptiske metodene. Slike eksperimenter ble utført først på fugler og dyr, og i de senere år også på mennesker.

14. Harpiks og bandasjerester fra mumien «Nofret». C47710 7–8 Foto: Ellen C. Holte