13. Kanopisk krukke med sjakalguden Duamutefs hode. C47669 Foto: Elisabeth Sletten

Mumifiseringen ble som regel foretatt av en spesiell klasse prester som hadde dette håndverket som levebrød. Balsameringen fant sted i egne lokaler. Vaskingen foregikk i et eget renselseskammer, og de øvrige trinnene i mumifiseringen i et eget lite hus som ble kalt per nefer, «det gode hus». Hele ritualet skulle ta 70 dager. Den enkleste formen besto kun av rituell vasking, uttørking eller dehydrering og til slutt bandasjering. Den mest avanserte formen av var en atskillig mer omfattende prosess.

Rituell vasking var helt nødvendig før mumifiseringsprosessen kunne ta til for alvor. Gjennom vaskingen ble liket renset for urenhet – et første skritt på veien til å bli en sah – et vesen fylt av hellighet, renhet og vitalitet.
Fenomenet er kjent fra religioner av i dag gjennom kristendommens dåp og muslimenes vask før de trer inn i moskeen til fredagsbønn. Rituell vasking er mer enn en vanlig vask. Vannet vasker vekk religiøs urenhet som var knyttet til den døde menneskekroppen.

Fjerning av indre organer var andre skritt i mumifiseringsprosessen. De indre organene råtner først og må fjernes raskt for at kroppen skal kunne bevares. Presten lagde først et lite snitt nede på venstre side av buken. Organene ble så tatt ut gjennom denne åpningen for å bli vasket, saltet og bandasjert på samme måte som resten av kroppen. Hjernen ble fjernet gjennom nesen. Med hammer og en liten meisel gikk man inn gjennom nesen og laget et lite hull inn til hjernen. Med en lang og tynn bronsekrok brøt man ned hjernemassen til væskeform slik at den kunne helles ut gjennom hullet i nesen. Hjertet hadde en spesiell betydning som vitne i rettssaken mot den avdøde i Osiris tronsal. Det ble igjen i kroppen, gjerne beskyttet av en amulett.

Fram til slutten av Det Nye Riket var det vanlig å plassere organene i fire egne containere kalt kanopiske krukker. Krukkene hadde gjerne lokk formet som hodene til Horus fire sønner. Deres oppgave var å beskytte de mumifiserte innvollene mot eventuelle farer på vei til underverden. Der skulle de gjenforenes med sin herre og tjene ham videre i all evighet. Fra det 21. dynasti ble det mer vanlig å plassere organene tilbake i bukhulen etter tørkeperioden. Kanopene var likevel med i graven, selv om de nå var tomme.

Tørking (Dehydrering)

15. Pakker av linbandasjer («padding») som ble brukt til å gi «Nofret» en naturlig form etter at de indre organene var tatt ut av bukhulen. C47710.7 Foto: Ellen C. Holte

Det er kroppens væske som gjør at den råtner. Ved å trekke fuktigheten ut av kroppen kan man forhindre forråtnelsen. Egypterne brukte naturlig salt (natron) til dette formålet. Hver enkelt avdød måtte dekkes fullstendig av et lite fjell av dette stoffet for at tørkingen skulle være fullkommen. Heldigvis hadde egypterne rike forekomster av natron.

En spesiell benk ble brukt som underlag for den avdøde med støtte under ryggen og bena for at natronet skulle komme til også på undersiden. Slik ble den døde liggende i 40 dager. Da var den avdøde opp til 75 prosent lettere, og klar for salving og bandasjering.

Salving hadde både rituell og praktisk betydning. Velduftende oljer og aromatiske harpikser hadde en rituell funksjon, som når konger salves i Det Gamle Testamentet. Salvingen skaper en aura av hellighet rundt den avdøde. Oljen gjør den tørre kroppen mer fleksibel slik at armene kunne legges ærbødig i kors over brystet etter tørkingen. Smeltet harpiks som bl.a. har en desinfiserende effekt ble helt i store mengder over kroppen og inn i bukhulen. Harpiks ble også helt over mumien etter at bandasjene var kommet på plass. Etter hvert ble harpiks erstattet med jordbek eller naturlig asfalt som ble importert fra Persia.

Bandasjeringen var en møysommelig prosess. Hver kroppsdel ble omhyggelig surret for seg. Man startet med de minste delene, som fingre og tær og mannens kjønnsorgan, og arbeidet seg videre til hele kroppen var dekket med flere lag bandasje. Beregninger har vist at den totale linmengden på en eneste mumie ofte kunne være flere hundre kvadratmeter. For å kunne pakke den avdøde inn i den foreskrevne mengde lin, ble man ofte nødt til å bruke klær som den avdøde hadde brukt i live.

Linet ble også brukt som «padding» for å gjøre mumien mer livaktig. Tørkeprosessen gjorde at kroppens muskler, hud og vev skrumpet sammen og reduserte den avdøde til skinn og bein. Puter av lin ble lagt inn i bukhulen og under bandasjene for å rekonstruere kroppens naturlige fasong (Fig. 15). I det 21. dynasti sydde man putene inn under huden før tørkingen.

Kosmetiske operasjoner, besmykking og pynting

17. Denne dødsmasken til en mann ble funnet svært fragmentert i «Nofrets» kiste. Masken må være et senere tillegg. C47712.1 Foto: Ellen C. Holte

For at mumien skulle ta seg best mulig ut, tydde egypterne til flere knep. Det var vanlig å flette kunstig hår inn i avdødes hår for at det skulle se tykkere og finere ut. Glassøyne kunne legges inn i de tomme øyenhulene. Dyreben eller voks kunne brukes til å støtte opp nesen slik at den fikk igjen sin naturlige fasong etter inngrepet hvor hjernen var tatt ut. Endelig kunne den døde sminkes med maling både rett på huden og utenpå bandasjene.
Mumifiseringsprosessen når sitt høydepunkt i det 21. dynasti. Denne perioden har gitt oss noen av de best bevarte mumiene verden har sett. I periodene etter denne, blir det lagt mer vekt på mumiens fasade enn på kroppen under bandasjene. Fra det 22. dynasti er mumiene ofte dekket av en nydelig malt kokong av kartonasje (Fig. 17), et stivt, men fleksibelt materiale som lages av linstoff dynket i gips og gummi. Men kroppen selv er ofte i dårlig forfatning.

16. Gullring med skarabé – amulett i fajanse. C47248 Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty

Smykker ble brukt til pynt, men hadde også andre og viktigere oppgaver. Amuletter ble brukt til magiske formål. Hver kroppsdel hadde sitt eget beskyttende symbol, enten et gudebilde eller et abstrakt religiøst symbol. Helst skulle amulettene være i elfenben eller edelstener som lapiz lasuli, jade, hematitt, karnel eller jasper. I ikke-kongelige gra-ver ble de dyre materialene etterlignet i voks, farget glass eller fajanse. Amulettene var en del av prestenes foreskrevne rituale, og de fulgte en fastlagt plan for hvor på kroppen de ble plassert.


Bruken av amuletter på mumiene når et klimaks rundt det 26. dynasti (ca 664–525 f.Kr.). På den tiden var tallet på amuletter per mumie 53 eller 54, plassert slik figuren viser.

20. Skarabéen var en av de vanligste fruktbarhets- amulettene i Det gamle Egypt. C47249 Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty

Av amulettene var det gjerne hjerteskarabeen som var den fineste, og den som antikkens gravrøvere ofte var på jakt etter. Figuren viser at skarabeen ble brukt også andre steder på kroppen. I museets samling finnes mange skarabeer (Fig. 20) og andre amuletter, som for eksempel Horus-øyet, eller wdjat , djedpilaren , gudebilder, vinkelhaken (se nummer 16 i Fig. 18), vateret for mål av horisontale flater , papyrussøylen , hodestøtter , samt en del hjerter , en gaselle som er bundet på beina og amuletter fra tidligere tider, som ikke er med på figuren.

Begravelsestekster og Dødeboken
Den døde fikk ofte med seg en eller flere papyrusruller i graven. Som regel ble den plassert på kroppen, under det ytterste laget av bandasjer, som oftest mellom bena. Disse tekstene med bilder kalles bøker. Den Egyp-
tiske Dødeboken, som er den mest kjente, inneholder instruksjoner om hvordan man skal nå trygt fram til underverden. Kapittel 30b handler om selve rettergangen i Osiris tronsal, hvor den avdødes hjerte skal veies mot Ma’ats fjær. På dommens dag ble hjertet ført som vitne for å dømme om den døde hadde levd godt og rettferdig. I det samme kapitlet finnes også en magisk formel som skulle hindre hjertet i å vitne mot den døde, enten det var grunn for det eller ei.

21. Dødeboken ble ofte plassert i kisten sammen med den døde, som en rettesnor på veien til underverdenen. Universitetsbiblioteket i Oslo. Foto: Eivind Bratlie

Tekstene kaster også lys over andre gjenstander som ofte finnes i graven. Kapittel 6 i Dødeboken er knyttet til gravfigurene, usjabtiene som finnes i graver fra Det Nye Riket og framover. Teksten er en magisk formel som skal gi liv til gravfigurene i underverden. Teksten lyder: «O’ (u)sjabti som tilhører NN, hvis NN kalles på til å utføre de plikter som man må gjøre, å dyrke jorden, å vanne elvebredden og å bære sand mot øst eller vest, da skal du si «her er jeg!».

22. Usjabtiene arbeidet for den døde i underverdenen. C47001, C47011, C47049 Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty