28. Begravelsesprosesjonen fra Ramoses grav i Sheik Abd el-Qurneh. Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty

Etter at mumifiseringen var fullført, var det tid for begravelse. Den døde ble trukket på en slede og fulgt av familie og venner. Denne prosesjonen var en sentral del av ritualet. Sørgekoner jamret og skrek og gned sand i håret. Fremme ved graven ble den menneskeformede kisten stilt opp som en statue utenfor gravkammeret. Sem-presten, som ofte var den avdødes eldste sønn, kom frem og gjennomførte munnåpningsritualet. Dette ritualet skulle sørge for at sjelen kunne vende tilbake til kroppen – mumien, som nå var en hellig sah, og ikke lenger et urent lik. Kisten ble deretter senket ned i gravkammeret og forseglet i sarkofagen. Matoffer som brød og øl ble plassert på offerbordet foran den falske døren i dødstemplet.

29. Den balsamerte kroppen og den grønne ansiktsfargen indikerer at denne gravstatuetten representerer både Osiris og den døde selv. C47680 Foto: Eirik Irgens Johnsen

Det kunne også være offer som lin og salver slik at den avdøde kunne vedlikeholde sin egen mumie. Røkelsesbrenning var en viktig del av seremonien. Når røkelsen blir brent og mister den faste formen, forsvinner den ut i luften som en duftende bris. Dette var en metafor for døden – når sjelen forlater kroppen. Røyken har samme natur som sjelen, og man trodde at sjelen satte spesielt pris på røkelsesofferet. De gamle egypterne forestilte seg to parallelle virkeligheter, en fysisk og en åndelig. Religionen var deres måte å kommunisere med den åndelige verden på. Den falske døren og røkelsesbrenningen er tydelige eksempler på dette.

Kommunikasjonen mellom de døde og de levende ble ikke avsluttet ved begravelsen. Hver familie måtte sørge for at deres døde alltid hadde ferske offer på sine offerbord, og at deres navn ble uttalt slik at minnet om den døde ble holdt i live. Den egyptiske festkalenderen var tettpakket av festivaler til ære for de mange gudene. Under festivalene ble gudebildene tatt ut av templene og båret i prosesjon langs faste ruter. Ruten gikk med båt over elven til vestbredden, hvor nekropolisen (de dødes by) gjerne lå. Festdeltakerne kunne også ofre og be bønner til sine avdøde og be gudene om å ta vare på den avdøde i underverden. Men man kunne også be den døde om hjelp til å løse jordiske problemer, mot et ekstra fint offer, naturligvis.