Det er opplagte paralleller mellom begravelsespraksis og myter. Det er åpenbart at den døde ønsket å identifisere seg med Osiris. Tekstene på kistene og papyrusrullene omtaler den avdøde som «en Osiris». Den antropoide (menneskeformede) kisten representerer ikke bare et menneske, men også guden Osiris. Det samme gjelder mumien selv.

30. Gudinnen Nut preger ofte kistelokkene på de antropoide (menneskeformede) kistene. Fra kisten C47711. A Foto: Ellen C. Holte

Å kle noe i lin, var en måte å gjøre noe hellig på. For eksempel er hieroglyfen for «gud» en økseformet gjenstand omhyggelig innpakket i lin. Den rituelle vaskingen fjernet den dødes urenhet. Bandasjeringen gjorde kroppen guddommelig. Den kongelige parykken, de korslagte armene og det lange løsskjegget på kisten, samt alle smykkene og de velduftende oljene på mumien, er andre måter å understreke den avdødes guddommelighet på.
I kistebunnen og sentralt på kistelokket finner vi ofte bilder av Nut som er himmelgudinnen og Osiris mor. Bildene av Nut omslutter hele kisten og sannsynligvis representerer kisten gudinnens morsliv. Når man begravdes i gudinnens morsliv, tenkte man seg at den avdøde ble gjenfødt i underverden som Osiris. I solmytene finnes også en forestilling om at solgudens reise gjennom underverden skjer gjennom Nuts kropp. Den avdøde identifiseres således med solguden fordi begge gjenfødes av Nut. Osiris ble også forstått som solgudens mumie. På samme måte som den dødes sjel måtte vende tilbake til kroppen hver natt for å revitaliseres til en ny dag, måtte solguden forenes med Osiris hver natt. Dermed blir det en sammensmelting mellom den avdøde, Osiris og Solguden.

31. Sjakalguden Anubis var vokteren over nekropolisen (de dødes by) og guden for balsameringskunsten. Her står han over de døde og legger siste hånd på verket. Fra «Nofrets» kiste, C47711. A. Foto: Ellen C. Holte

Et motiv som er svært vanlig på mumiekistene er den døde liggende ferdig mumifisert på en løveformet benk. Anubis, guden for balsameringskunst, står bøyd over den døde, ofte med en oljekrukke i hånden. Isis og Neftys sitter på hver side av benken. Under benken står de kanopiske krukkene som inneholder den dødes mumifiserte innvoller. Neftys og Anubis var Isis medhjelpere når hun gjenopplivet sin ektemann i Osirismyten. Bildet gjør det klart at mumifiseringen har Osiris gjenoppstandelse som mytisk forbilde.

Men de døde i underverden var ikke bare en del av Osiris guddommelighet og solgudens evige kretsløp mellom himmel og jord. Etterlivet lignet på mange måter det jordiske liv. Usjabtiene skulle tjene den avdøde og arbeide på marken. Offerscenene tyder på at den avdøde trengte mat og drikke.
Egypterne hadde en forkjærlighet for å si en og samme ting på ulike måter. Det tilsynelatende uendelige mangfoldet av tekster, bilder, symboler og tegn i en gammelegyptisk grav, er et glimrende eksempel på dette. Overalt fortelles den samme historien; om den avdødes vellykkede reise til underverden, hans forening med guden og det salige livet han så skal leve i all evighet. Ved å stadig repetere dette temaet, i kunstnerisk «skapelse» og med de guddommelige hieroglyfene, besørget man på magisk vis at dødsreisen fikk et lykkelig utfall. Hele dette omfattende og mangfoldige begravelsesritualet var et eneste stort magisk prosjekt; å hjelpe den døde trygt inn i evigheten.