En sen ettermiddag i begynnelsen av 1870-årene var Ahmed Abd el-Rasool fra Sheikh Abd el-Qurneh oppe i fjellene i utkanten av Nildalen for å hente inn geitene sine. En av geitekillingene var blitt borte i løpet av dagen, og Ahmed la av sted opp i de bratte klippene for å lete. Området ville vært farlig om han ikke hadde vært så kjent som han var. I tussmørket kunne han lett falle ned i en av de mange dype sjaktene som de gamle egypterne hadde hugget ut for sine døde. Etter en stund kunne han høre geitekillingen breke fortvilet fra et punkt oppe i fjellskrenten. Etter en kort klatretur var Ahmed oppe i skråningen der lyden kom fra. Det han fryktet mest hadde skjedd. Lyden kom fra en mørk avgrunn i bakken foran ham. Geitekillingen hadde falt ned i en gammel gravsjakt.

39. Fra venstre: Abd el-Rasool–brødrene, Gaston Maspero og Ahmed Kamal utenfor sjakten som ledet ned til den kongelige massegraven i Deir el-Bahri. Fra «The Complete Valley of the Kings», av Reeves og Wilkinson. Thames and Hudson, 1996.

Han var forberedt på akkurat dette og hadde tatt med seg et langt rep. Med tauet godt festet i en klippeblokk, firte han seg ned i sjakten. På dette punktet fortelles det ikke mer om geitekillingen eller hvordan det gikk med den. Vel nede i den 15 meter dype sjakten, oppdaget Ahmed noe som var av langt større interesse. Med lykten tent kunne han se en korridor som fortsatte horisontalt inn i fjellet. Et stykke inn så han en forseglet dør. Han hadde funnet et uåpnet gravkammer. Det kunne bety gode inntekter for ham og hans familie.

Først i 1881 ble funnet allment kjent. Gaston Maspero, sjefen for «Antiquety Service», det statlige organet for arkeologiske utgravninger i Egypt, hadde forstått at noe spesielt måtte ha skjedd. Hans spioner på svartebørsmarkedet hadde i lang tid kunnet rapportere om kjøp og salg av en rekke høyst uvanlige gjenstander. Kongelige gravpapyruser, kanopiske krukker og usjabtier med innskrifter fra konger man knapt visste hadde levd, dukket plutselig opp i privat eie. Gjenstandene så ut til å være ekte. De måtte ha tilhørt konger fra det Nye Riket, Amonhotep II, Tuthmosis III, Sety I og Ramses II, konger hvis graver aldri var blitt funnet, eller eventuelt var funnet tomme i Kongenes Dal. En storstilt etterforskning ble satt i gang. 4. april 1881 ble Ahmed og hans eldre bror Mohammad Abd el-Rasool brakt inn til avhør. Avhørsmetodene i Egypt for 120 år siden var brutale, og snart kom tilståelsen fra den eldste av Rasool-brødrene. I flere år hadde de plyndret graven Ahmed hadde funnet. Likevel hadde de bare fått med seg en brøkdel av innholdet, det var fortsatt mye igjen til Antiquety Service, kunne de love.
Ryktene om kongegraven gikk som en farsott over byen. For å hindre at mer gravgods ble stjålet, måtte man handle raskt. 6. juli fikk Maspero i all hast samlet 300 mann som ble sendt av gårde til det angitte stedet. De kom fram i tide, og i løpet av to dager var graven tømt. Funnet er enestående i historien. 40 kongelige mumier med kister og gravutrustning mer eller mindre intakt ble funnet. Kon-ger hvis graver man trodde var tapt for alltid, ble funnet i god behold. Hieroglyfiske tekster og strålende kunstverk man aldri hadde sett maken til – kunne nå studeres av forskere.

40. Sjakten som leder ned til prestenes massegrav er i dag stengt. Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty

Neste oppgave var å skipe sarkofagene til Kairo for oppbevaring og konservering i Det Egyptiske Museum. Nyheten om flyttingen av kongenes mumier må ha spredd seg raskt, for langs elvebreddene mellom Luxor og Kairo hadde hundrevis av felahiner, egyptiske bønder, samlet seg. Når båten seilte forbi tettsteder og landsbyer underveis, sto folket ved elvebredden. Kvinnene bar slør og rev seg i håret, mennene fyrte av skuddsalver i luften. Det var en tradisjonell begravelse. De gamle kongene som hadde ligget begravet i Theben i mer enn 3000 år, reiste bort for alltid.

Denne fantastiske historien blir bare bedre. Ti år senere, i 1891, gjør Rasool-familien et «come back». Den eldste av brødrene, Mohammad Adb el-Rasool, hadde sluppet straff etter at han avga fullstendig tilståelse. Opplevelsen hadde imidlertid gjort slik inntrykk på ham at han hadde begynt å studere egyptologi og fortsatte samarbeidet med «Antiquity Service». I 1891 blir han med den store egyptologen George Daressy på en offisiell utgravning i Deir el-Bahari, på sletten foran Hatshepsuts tempel, ikke langt fra kongenes massegrav. Igjen ble Rasool-familiens lokalkunnskap avgjørende, snart var man i gang med å grave frem en hittil uoppdaget gravsjakt. Kongegraven oppe i klippene hadde vært godt beskyttet av det ugjestmilde terrenget, men gravene nede på sletten var mer sårbare. Sjaktene var derfor fylt med sand, grus og stein for å gjøre det litt vanskeligere å finne for eventuelle gravrøvere. Dessuten var graven innenfor tempelområdet og det ga ytterligere beskyttelse for graven så lenge templet var i drift. Arkeologene hadde store forventninger til hva som skjulte seg på bunnen.
Etter ca 13 meter fant arbeiderne en liten utvidelse av sjakten som bare rommet de sørgelige restene etter en enslig kiste. En stor skuffelse. Men plutselig oppdaget en av arbei-derne en liten sprekk i grunnen de sto på. Nysgjerrigheten drev arbeidet videre, snart oppdaget man at gulvet de sto på var et kunstig platå murt inn i sjakten for å villede eventuelle røvere ytterligere. En kiste var blitt plassert på platået for at inntrengere skulle tro de var kommet til bunnen. Sjakten fortsatte et par meter nedover. Endelig nede så man en gang som fortsatte horisontalt inn i fjellet, sperret av en forseglet dør, på samme måte som den kongelige graven. Nok en urørt grav var funnet. Prestenes grav var fylt av kister stablet oppå hverandre i inngangspartiet, langs veggene og i det innerste gravkammeret. Graven var nok opprinnelig tiltenkt en prest av høy rang og hans familie, før det ble bestemt å utvide den til en massegrav for prestene.