Utstillingsåpning 2.mai 2004
Gjennom tekst og foto følger vi Osebergfunnet fra utgravningen i 1904
og fram til utstillingen i Vikingskipshuset.
Starten på det hele 8.august 1903 fikk professor Gabriel Gustafson
ved Universitetets Oldsaksamling i Oslo besøk av gårdbruker Knut Rom fra gården
Lille Oseberg i Slagen, Vestfold. Rom hadde gravd i en stor gravhaug på
eiendommen sin og støtt på det han mente var et skip.
To dager senere var professor Gustafson på plass på Lille Oseberg gård.
Det var ingen tvil, gravhaugen var en skipsgrav fra vikingtiden. Først neste
sommer, 13.juni 1904, kunne gravemannskapet med professor Gabriel Gustafson i
spissen sette spaden i jorda. Utgravningen pågikk til 5. november, da de siste
delene av skipet ble tatt opp.
Foto 0.0062 Det kom som en stor overraskelse at stevnen på skipet hadde de fineste
utskjæringer. Noe slikt hadde ingen sett siden vikingtiden. For å hindre at
treverket tørket og sprakk, ble stevnen kledd inn og holdt fuktig med våt mose
og strie
Utgravningen av Oseberghaugen ble møtt med stor interesse fra publikum.
Et stort antall nysgjerrige og interesserte valfartet til stedet. Det ble
nødvendig å sikre utgravningen med rekkverk, skilting og en betjent som sørget
for at ingen forstyrret arbeidet eller kom for nær gjenstandene. I dagboken
klager Gustafson over å måtte ligge på utstilling og arbeide.
Foto Vfld fylkesm.
Da utgravningen ble avsluttet høsten 1904, gjensto det lengste og mest
krevende arbeidet. Utgravningen ble utført på under tre måneder, men det tok 21
år å få skipet og de fleste gjenstandene ferdig preparert og restaurert.
Skipet ble behandlet først. Det ble lagt stor vekt på å bruke det gamle
trematerialet og det finnes ikke mye nytt tre i det ferdig rekonstruerte
Osebergskipet. Selv om en del av klinknaglene er nye, kunne mange av de gamle
jernnaglene brukes på nytt.
Foto 00203 Hvert eneste stykke ble dampet og presset tilbake til opprinnelig form og skipet ble bygget opp stykke for stykke.
Restaureringen av tregjenstandene bød på store
problemer. En enkelt gjenstand kunne bestå av flere hundre deler. Hver eneste
del måtte prepareres slik at de ferdige delene kunne settes sammen til en
nøyaktig rekonstruksjon av den opprinnelige gjenstanden. Det kunne være mer enn
ett års arbeid å preparere og restaurere en av sledene. Datidens mest avanserte
metode for behandling av slikt treverk var koking i konsentrert alunoppløsning.
Dessverre har dette ført til at gjenstandene i dag er svært skjøre, med en
konsistens som knekkebrød.
Foto 0380 Fra restaureringsverkstedet. På bordet ligger de
preparerte sledestykkene ferdige til restaurering. I bakgrunnen ser vi en annen
av sledene og en av sengehestene.
Vikingskipshuset på Bygdøy
Det var ikke plass til Osebergfunnet i Oldsaksamlingens lokaler i
Historisk museum. Tuneskipet (utgravet i 1867) og Gokstadskipet (utgravet i
1880) lå fortsatt i to skur i Universitetshagen.
Gustafson arbeidet derfor for et nybygg som skulle huse alle de tre
vikingskipsfunnene. Etter en lang diskusjon om plasseringen av bygget, ble det
vedtatt å bygge et vikingskipsmuseum på Bygdøy.
Arnstein Arneberg vant arkitektkonkurransen i 1914 med et utkast som,
ifølge Gustafsons ønske, også skulle dekke Oldsaksamlingens behov for større og
mer tidsriktige lokaler. Den første verdenskrig raste, og museumsplanene ble
lagt på is. I 1915 døde professor Gustafson.
Den første fløyen av Vikingskipshuset, Osebergfløyen, ble reist for
statelige midler i 1926-1927. I 1930 klarte Professor Brøgger å få reist
fløyene for Gokstad-og Tuneskipet og sentraltårnet. Det har imidlertid aldri
vært penger til en fullstendig ferdigstillelse av arkitekt Arnebergs
museumsbygg.
Foto 3179-c
Fjerde fløy, som rommer funnene fra Oseberg, Gokstad, Tune og Borre,
stod ikke ferdig før i 1957, finansiert av Universitetet i Oslo. Først da var
arbeidet med å stille ut funnene fra Oseberggraven for publikum fullført, 52 år
etter utgravningen.
Det tok 19 år fra Osebergskipet var ferdig restaurert til det i 1926
kom på plass i det nye museet på Bygdøy. Flyttingen av skipet krevde nøye
forberedelser. Skipet måtte ikke utsettes for rystelser og skulle derfor
transporteres på skinner gjennom byen og ned til havnen. Herfra ble skipet
fraktet på lekter over sjøen til Bygdøy og så på skinner opp til det nye huset.
Foto 0.1179 0.0809 0.0812_18
Vikingskipshuset er Norges mest besøkte museum med nærmere 450 000
gjester i året. Det store antall besøkende, ønsket om bedre
publikumsfasiliteter og økte krav til sikkerhet for gjenstandene, er årsaken
til at det gjennom mange år har vært arbeidet med planer for en omfattende
modernisering av bygningen.
Både Oldsaksamlingen og Vikingskipshuset er nå en del av Universitetets
kulturhistoriske museer. På Statsbudsjettet for 2004 er planene om et nytt
kulturhistorisk museum i Bjørvika i Oslo for første gang ført opp. En komité
nedsatt av Universitetet i Oslo har foreslått at Vikingskipsfunnene skal følge
med i det nye museet i Bjørvika. Men flere har reist spørsmål ved om skipene og
de svært skjøre alun-preparerte gjenstandene tåler påkjenningen som en slik
flytting vil medføre. Diskusjonen for og imot går høyt. Hvilken risiko er vi villige
til å akseptere?
Det er ønsket at det nye Universitetets kulturhistoriske museer skal
åpne i 2011. Da feirer Universitetet i Oslo 200-års jubileum. Ett er sikkert: Den endelige
beslutningen om hvorvidt vikingskipsfunnene skal følge med inn i et nytt
kulturhistorisk museum må tas snart.
http://www.ukm.uio.no/soerenga/
Forbud mot eksport av antikviteter
Funnet og utgravningen av Oseberghaugen var en direkte årsak til at
Norge allerede i 1904 fikk en lov som forbød eksport av antikviteter.
I 1903 var grunneier og gårdbruker Knut Rom eier av Osebergskipet og de
øvrige gjenstandene i gravhaugen. Det var forventet at han ville tilby
oldsakene til Staten for innløsning, men slik bestemmelsene var, kunne eieren
med full rett selge funnene til hvem han ville. Det vakte stor oppsikt at
nasjonale klenodier hadde så lav rettsbeskyttelse.
Utgravningen ble avsluttet uten at Staten og Knut Rom var kommet til
enighet om funnets skjebne. Saken ble til slutt løst ved at godseier Fritz
Treschow sjenerøst kjøpte hele funnet for 12000 kroner og forærte det til
Staten. Like etter ble loven om forbud mot eksport av antikviteter vedtatt.