Starten på det hele

Det store puslespillet

Vikingskipshuset på Bygdøy

Osebergskipets siste ferd?

Ny flytting? Hva vil fremtiden bringe?

Forbud mot eksport av antikviteter

Det kom som en stor overraskelse at stevnen på skipet hadde de fineste utskjæringer. Noe slikt hadde ingen sett siden vikingtiden. For å hindre at treverket tørket og sprakk, ble stevnen kledd inn og holdt fuktig med våt mose og strie.

Starten på det hele
8.august 1903 fikk professor Gabriel Gustafson ved Universitetets Oldsaksamling i Oslo besøk av gårdbruker Knut Rom fra gården Lille Oseberg i Slagen, Vestfold. Rom hadde gravd i en stor gravhaug på eiendommen sin og støtt på det han mente var et skip.

To dager senere var professor Gustafson på plass på Lille Oseberg gård. Det var ingen tvil, gravhaugen var en skipsgrav fra vikingtiden. Først neste sommer, 13.juni 1904, kunne gravemannskapet med professor Gabriel Gustafson i spissen sette spaden i jorda. Utgravningen pågikk til 5. november, da de siste delene av skipet ble tatt opp.

Utgravningen av Oseberghaugen ble møtt med stor interesse fra publikum. Et stort antall nysgjerrige og interesserte valfartet til stedet. Det ble nødvendig å sikre utgravningen med rekkverk, skilting og en betjent som sørget for at ingen forstyrret arbeidet eller kom for nær gjenstandene. I dagboken klager Gustafson over å måtte ligge på utstilling og arbeide.

Folk valfartet til utgravningen.

Det store puslespillet
Da utgravningen ble avsluttet høsten 1904, gjensto det lengste og mest krevende arbeidet. Utgravningen ble utført på under tre måneder, men det tok 21 år å få skipet og de fleste gjenstandene ferdig preparert og restaurert. Skipet ble behandlet først. Det ble lagt stor vekt på å bruke det gamle trematerialet og det finnes ikke mye nytt tre i det ferdig rekonstruerte Osebergskipet. Selv om en del av klinknaglene er nye, kunne mange av de gamle jernnaglene brukes på nytt.

Restaureringen av tregjenstandene bød på store problemer. En enkelt gjenstand kunne bestå av flere hundre deler. Hver eneste del måtte prepareres slik at de ferdige delene kunne settes sammen til en nøyaktig rekonstruksjon av den opprinnelige gjenstanden. Det kunne være mer enn ett års arbeid å preparere og restaurere en av sledene. Datidens mest avanserte metode for behandling av slikt treverk var koking i konsentrert alunoppløsning. Dessverre har dette ført til at gjenstandene i dag er svært skjøre, med en konsistens som knekkebrød.

Vikingskipshuset ble bygget i etapper over 26 år.

Osebergskipet på vei til havnen, her på den nåværende Rådhusplassen.

Osebergskipet føres over på en lekter for sin siste sjøreise over til Bygdøy.

Osebergskipet fremme ved Vikingskipshuset.

Vikingskipshuset på Bygdøy
Det var ikke plass til Osebergfunnet i Oldsaksamlingens lokaler i Historisk museum. Tuneskipet (utgravet i 1867) og Gokstadskipet (utgravet i 1880) lå fortsatt i to skur i Universitetshagen.

Gustafson arbeidet derfor for et nybygg som skulle huse alle de tre vikingskipsfunnene. Etter en lang diskusjon om plasseringen av bygget, ble det vedtatt å bygge et vikingskipsmuseum på Bygdøy.

Arnstein Arneberg vant arkitektkonkurransen i 1914 med et utkast som, ifølge Gustafsons ønske, også skulle dekke Oldsaksamlingens behov for større og mer tidsriktige lokaler. Den første verdenskrig raste, og museumsplanene ble lagt på is. I 1915 døde professor Gustafson.

Den første fløyen av Vikingskipshuset, Osebergfløyen, ble reist for statelige midler i 1926-1927. I 1930 klarte Professor Brøgger å få reist fløyene for Gokstad-og Tuneskipet og sentraltårnet. Det har imidlertid aldri vært penger til en fullstendig ferdigstillelse av arkitekt Arnebergs museumsbygg.

Fjerde fløy, som rommer funnene fra Oseberg, Gokstad, Tune og Borre, stod ikke ferdig før i 1957, finansiert av Universitetet i Oslo. Først da var arbeidet med å stille ut funnene fra Oseberggraven for publikum fullført, 52 år etter utgravningen.

Osebergskipets siste ferd?
Det tok 19 år fra Osebergskipet var ferdig restaurert til det i 1926 kom på plass i det nye museet på Bygdøy. Flyttingen av skipet krevde nøye forberedelser. Skipet måtte ikke utsettes for rystelser og skulle derfor transporteres på skinner gjennom byen og ned til havnen. Herfra ble skipet fraktet på lekter over sjøen til Bygdøy og så på skinner opp til det nye huset.

Både Oldsaksamlingen og Vikingskipshuset er nå en del av Universitetets kulturhistoriske museer. På Statsbudsjettet for 2004 er planene om et nytt kulturhistorisk museum i Bjørvika i Oslo for første gang ført opp. En komité nedsatt av Universitetet i Oslo har foreslått at Vikingskipsfunnene skal følge med i det nye museet i Bjørvika. Men flere har reist spørsmål ved om skipene og de svært skjøre alun-preparerte gjenstandene tåler påkjenningen som en slik flytting vil medføre. Diskusjonen for og imot går høyt. Hvilken risiko er vi villige til å akseptere?

Det er ønsket at det nye Universitetets kulturhistoriske museer skal åpne i 2011. Da feirer Universitetet i Oslo 200-års jubileum. Ett er sikkert: Den endelige beslutningen om hvorvidt vikingskipsfunnene skal følge med inn i et nytt kulturhistorisk museum må tas snart.

I 1903 var grunneier og gårdbruker Knut Rom eier av Osebergskipet og de øvrige gjenstandene i gravhaugen. Det var forventet at han ville tilby oldsakene til Staten for innløsning, men slik bestemmelsene var, kunne eieren med full rett selge funnene til hvem han ville. Det vakte stor oppsikt at nasjonale klenodier hadde så lav rettsbeskyttelse.

Utgravningen ble avsluttet uten at Staten og Knut Rom var kommet til enighet om funnets skjebne. Saken ble til slutt løst ved at godseier Fritz Treschow sjenerøst kjøpte hele funnet for 12000 kroner og forærte det til Staten. Like etter ble loven om forbud mot eksport av antikviteter vedtatt.