Santiago de Compostela
I 2006 reiste Hege Høyer Leivestad til Santiago de Compostela i Spania. I sju måneder studerte hun Santiago som pilegrimsby og reisemål for turister.
Hege jobbet på kirkens pilegrimskontor, vandret langs pilegrimsleden, reiste med turbuss med turister, arbeidet på fransiskanernes pilegrimsmottak og solgte suvenirer i sentrum av byen. Hun opplevde at den kjente pilegrimsbyen var et reisemål for høyst forskjellige mennesker. Studiet resulterte i avhandlingen ”No pain – no glory” og mastergrad i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo.
Å gjøre Caminoen
For mange pilegrimer er vandringen langs landeveien selve poenget. På El Camino får de bevege seg gjennom vakre landskap, utfordre seg selv – og kanskje møte seg selv.
Jeg møtte Carolina fra Brasil, som bestemte seg for å gå Caminoen etter problemer med både studier og kjærlighet. Hun trengte å reflektere over livet sitt. Etter hvert lærte hun seg til å gå i sin egen rytme. Carolina mente at Caminoen hadde forandret livet hennes. ”Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt (…) Jeg var helt bortkommen (…) men nå er jeg mye bedre.”
For andre kan reisen bli et nederlag. Engelskmannen Gary var en av dem som måtte gi opp fordi kroppen streiket og han ikke lenger maktet de harde dagsetappene.
Fellesskapet mellom pilegrimene uttrykkes ofte gjennom en merkelapp de setter på seg selv: en vandrestav og et kamskjell festet på sekken.
Børs og katedral
I gatene nær katedralen i Santiago bugner suvenirbutikkene av St. Jakobs-figurer, kamskjell og T-skjorter. Både turister og pilegrimer sikrer seg minner og gaver fra reisen.
Kopien av El Botafumeiro, det store røkelseskaret som brukes under pilegrimsgudstjenesten i katedralen, er gjerne produsert i Kina. Men gjenstanden er kjøpt i Santiago, et sted med tung historisk og religiøs betydning. Derfor blir den likevel et meningsfullt minne. “Jeg har en vegg til slike ting hjemme,” sa en begeistret norsk kvinne med en St. Jakobs-figur i hånden.
”No pain, no glory”?
Jeg gikk Caminoen sammen med Miguel, en ung spansk lege. Han var tydelig irritert over pilegrimer som fikk bagasjen sin kjørt med buss i stedet for at de bar den selv. Mennesker med joggesko og uten sekk er turister, ikke pilegrimer, hevdet han. Derfor gikk han fortere eller saktere for å unngå å gå i følge med ”uekte pilegrimer”.
Blant en gjeng bussturister fra Norge møtte jeg Torill fra Oslo. Hun oppfattet seg som religiøs. Særlig etter at hun mistet mannen sin, hadde hun drømt om å få oppleve Santiago de Compostela. Og selv om hun bare gikk noen få kilometer langs leden, var hun begeistret. ”Jeg følte meg som en pilegrim når jeg gikk!”
Hvem har egentlig rett til å kalle seg pilegrim?
Er fotturen en religiøs handling?
Vil du ha med deg det mest verdifulle minnet fra ferden langs Caminoen, må du besøke det fullstappede pilegrimskontoret i Santiago. Det historiske diplomet La Compostela får du nemlig ikke kjøpt i suvenirbutikkene. Men først må du fylle ut et skjema og bekrefte at du har gått de siste 100 kilometerne eller syklet de siste 200 km til Santiago
Du må også krysse av i rubrikken for din motivasjon. Er den religiøs, religiøs og annet, eller kulturell? Krysser du av for det siste alternativet, står du snart med et heller stusselig velkomstsertifikat i hendene. Da jeg jobbet på pilegrimskontoret måtte jeg utstede noen slike. Tapre vandrere som oppdaget de ikke hadde fått det ekte diplomet, kom fort tilbake til kontoret og klaget
De fleste pilegrimene oppgir en religiøs motivasjon for turen til Santiago. Kirken kan derfor tolke alle kilometerne langs landeveien som en religiøs handling.
”Det materielle betyr ikke noe lenger”
Mange pilegrimer ønsker å være nær naturen, gå i takt med vær og vind og komme unna dagliglivets kjas og mas. En del av det å leve enkelt er å ta inn på et av de mange herbergene (refugio eller albuerge) langs landeveien. De kan kun benyttes av pilegrimer; ditt pilegrimspass er beviset du trenger for å få en natt i fellesrom. Prisen er lav eller man betaler det man selv føler oppholdet var verdt.
|
