Vikingenes hester

Vikingtiden vrimler av hester. Vi finner dem i graver og på offerplasser, avbildet på smykker, runesteiner og billedvev. De er også omtalt i myter og sagaer og vi aner hestens nærvær i stedsnavn og landskap.

Islandshest

Geisli er en ekte Islandshest fra gården Stedja på Island, men bor nå i Vestfold.  © David Vogt

Vikinghesten - liten men tøff

Det er sikkert mange som tror at store, sterke vikinger hadde store, sterke hester. Feil! Hestene var nok sterke, men de var ganske små. Vikingene tok hesten med seg til Island, og den hardføre og sympatiske islandshesten er en blanding av disse hestene og småhester fra De britiske øyer. Andre gamle nordiske raser er Ölandshesten og Gotlandsrussen fra Sverige. 

Behov for større hester

Men nye, større hesteraser ventet like rundt hjørnet. Mot årtusenskiftet begynte ”riddertiden” lengre sør i Europa. Ryttere som bar tunge rustninger og våpen trengte større hester for å bære dem. Folk i Europa fikk også øynene opp for de raske og vakre araberhestene da korstogene tok til på 1000-tallet. De nye hestetypene fant også veien mot nord, trolig allerede i vikingtiden.

Hesten var viktig

Hesten var storfolks yndlingsdyr og statussymbol. Den var transportdyr, offerdyr og fruktbarhetssymbol – både i dette livet og det neste. Hestekrefter skulle storfolk ha, enten hesten ble brukt til å ri eller trekke vogn. Mye tyder på at vognkjøring fikk et oppsving i begynnelsen av vikingtiden og ble en ny måte å markere status på. Se bare på gravfunnene fra Osebergskipet. Her ble det funnet både en praktvogn og en billedvev som vrimler av hester og vogner. I graven lå det også seletøy, ridepisk og fem rangler.
 

Tegning av billedvev fra Oseberg
Tegning av billedvev fra Oseberg med alle hestene. © Kulturhistorisk museum, UiO/ Sofie Krafft

 

Publisert 23. des. 2015 10:25 - Sist endret 22. feb. 2016 11:12