Vinterselfangst

Det er en mørk sur morgen i februar måned i 1903. Det blåser kuling fra nordvest med tett snefokk. Klokken er ca. 8 om morgenen, men det er lys i igloenen og fullt liv utenfor. Alle forberedelser tyder på selfangst.

Bildet kan inneholde: brun, produkt, gul, erme, fotografi.Kachkochnelli gjør seg i stand til å være med. Han har på seg et belte om livet og han har snørt buksebena sammen ved knærne for å hindre at det isnende kulden skal komme innenfor drakten. Idag har han forberedt seg på å stå stille i lange tider mens han venter på selen. Til daglig er det en fordel at luften får slippe til slik at innerklærne kan bli tørre når han blir svett. Den vinterdrakten som Kachkochnelli bruker er ansett for å være den varmeste drakten i verden. To anorakker, 2 par bukser, to par støvler og 3 par sko bruker han. Alle plaggene er laget av reinskinn. Ytterplaggene har hårene ut, mens innerklærene har hårene inn.

I en skinnrem over skulderen og tvers over brystet har Kachkochnelli jaktvesken hengende. Den er av tykt reinskinn. I den har han endel småting som han skal bruke under fangsten. Bak på drakten har han harpunskaftet, to lange benstokker og en langskaftet skje av ben. Og så er han ferdig til å gå.

Det er 40 mann som skal på selfangst idag. De går i følge og prat og latter høres lang vei. Etter en stund skilles de og sprer seg utover isen.

Kachonchnelli går og smånynner og prater med hunden sin som han leder i en rem av selskinn. Vakker kan en ikke si at denne hunden er, men Kachkochnelli vil ikke bytte den med den fineste rasehund. Denne hunden kan nemlig en ting som er det viktigste for Kachkochnelli; Den kan finne selens oppholdsteder.

Plutselig skjærer hunden ut til siden, stanser og undersøker sneen meget omhyggelig og legger seg ned. Og så, er det Kachonchnellis tur til å undersøke sneen. Med en av de lange benstokkene han bærer i hånden begynner han nå å støte ned i isen for å finne hullet selen har laget til å puste i. Det tar ikke lang tid. Og nå slenger han av seg jaktvesken og griper snekniven og begynner å fjerne snelagete som dekker hullet. Etterpå legger han seg på magen og lukter ned i hullet, selen har nemlig mange pustehull og ikke alle er like mye brukt. Lukten i dette hullet forteller Kachkochnelli at selen pleier å bruke det og at det er gode muligheter for en god fangst. Men enda en undersøkelse må til før han kan satse på dette hullet. Selen kan ha formet det så skjevt nedover i isen at harpunstøtet ikke vil nå sitt bytte. Nå kommer benstokk nummer to til anvendelse. Med denne føler han langs sidene langt ned i hullet og får på denne måten greie på hvorledes det er formet. Også denne undersøkelsen gier et godt resultat. Kachkochnelli roper nå til kameratene som oppholder seg i nærheten at han er opptatt.

Hullet kan imidlertid ikke stå åpent. Da ville selen fatte mistanke om at noe var på ferde oppe på isen. Med den langskaftede skjeen skuffer derfor Kachkochnelli sne ned i hullet igjen og fyller det jevnt med sneoverflaten på isen. Samtidig holder han hullsøkeren nede i hullet med den andre hånden. Når all sneen er kommet på plass, trekker han hullsøkeren forsiktig opp slik at det blir et hull på størrelse med et egg helt ned til vannet.

Kachkochnelli tømmer nå ut innholdet av jaktposen og legger den under føttene sine. Det er lurt av to grunner: For det første holder han seg varmere på føttene, for det andre dempes lyden av det han holder på med. Selen er nemlig så vár at den minste uro oppe på isen får den til å gå et annet hull for å puste.

Bildet kan inneholde: produkt, brun, fotografi, kjeve, svart.Når sneen ligger så tykk på isen som den gjør nå i februar, må Kachkochnelli ha et et hjelpemiddel som forteller ham når selen kommer til hullet. Han stikker en lang pinne med en liten rund plate av ben ved spissen ned i hullet til den stopper mot det tynne laget av ny-is som allerede har frosset til. Til toppen som står like over sneen festes en snor som bindes til en kortere pinne som stikkes ned i sneen.
Denne "selindikatoren" fungerer som en slags dupp: Når selen nærmer seg vil bevegelsene i vannet synes ved viberasjoner i snoren mellom pinnene. Når selen stikker hodet opp for å puste vil snoren strammes fordi isen brytes og den lange pinnen faller ned i vannet.

I det øyeblikket må harpunen være klar. Spissen som har en lang sterk line av flettede sener, festes til skaftet og hele harpunen legges klar på to små pinner. Det er nemlig for kaldt til å stå å vente med harpunen i hånden. Kachkochnelli står foroverbøyd og stirrer forventingsfullt på snoren til "selindikatoren". Venstre hånd har han stukket inn på på sitt bare bryst og høyre hånd er stukket inn i det løse venstreermet. Vottene holder han mellom knærne.

Plutselig ser Kachkochnelli at snoren beveger seg. Lynraskt griper han harpunen og støter ned i det øyeblikk snoren står stram. Han drar opp harpunskaftet og holder igjen i harpunlinen. Selen forsøker å komme unna men er snart sliten; den fikk ikke pustet. Når Kachkochnelli merker dette tar han på seg vottene og drar selen mot overflaten. Med baksiden av harpunskaftet, som har en pigg av reinshorn, hogger han hullet i isen stort nok til å få selen opp. Med ispiggen lager han et hull gjennom selens lepper og kinn og trer en stropp igjennom. Så kan selen dras opp. Jaktkameratene kommer og hjelper til. Selvom selene her bare er en til halvannen meter lange kan det være tungt nok å få dem opp på isen.

Umiddelbart skjærer Kachkochnelli et snitt i buken på selen og skjærer ut lever og nyrer som deles ut som smakebiter til kameratene. For at blodet ikke skal renne ut, fylles snittet med sne og er snart frossent. Så kan selen bæres hjemover til igloen.

Publisert 16. des. 2020 10:36 - Sist endra 16. des. 2020 10:36