English version of this page

Gjøahavn 1903–2011

Gjøahavn var under Amundsens besøk ett av stedene netsilikene gjerne var innom på sine årvisse vandringer gjennom det arktiske landskapet.

Mot slutten av 1920-tallet kom en handelsstasjon som første permanente bebyggelse i Gjoa Haven. Misjonærene fulgte. Fra 1950-tallet slo stadig flere netsiliker seg ned her som fastboende.

I dag er Gjoa Haven det største av tre tettsteder i netsilikenes kjerneområde.

Gjøahavn 1903 – 05

Fra Gjøahavn, King William Island. Alle foto: Roald Amundsens ekspedisjon.

Gjøahavn sommeren 1904, fotografert fra høyden nordøst for bukta. Netsilik-telt foran, skipet Gjøa bak.
Gjøa frosset inn i isen i Gjøahavn vinteren 1904.
Netsiliker besøker Gjøa i Gjøahavn. Fra venstre: Anana, Onaller, Kabloka og Umiktuallu.
Igloer ved Gjøahavn. Når flere igloer ble bygd sammen som her slapp folk å gå ut i kulda når de skulle besøke naboen. Store forsamlingsigloer ble også bygd på denne måten.
Angakoken Eldro (Præderik) og hans kone i igloen deres. I forgrunnen den tente lampen, yttersko til tørk på tørkeristen over.
Kabloka, 17 år gammel. Hennes ektemann Ugpi var en av Amundsens nærmeste venner blant netsilikene. Legg merke til ansiktstatoveringene.
Akla og hans sønn.
Små bueskyttere. Barn brukte kjeledresser som disse fra de forlot mors anorakk som toåringer til de var omtrent seks år gamle.
Ahiva og hans kone Alo-Alo klare til å dra på fangst. Amundsen kalte Ahiva “spradebasse” – en ung mann med utpreget sans for klær og stil.

Gjøahavn 2011

Gjoa Haven er i dag et samfunn med butikker, skoler, helsestasjon og flyplass. Jakt og fiske er fortsatt viktig for folk som bor her. De bruker snøskuter og overnatter på hytta, men foretrekker stadig harpun når de jakter sel ved pustehullene på isen.

Gjoa Haven mai 2011, fotografert fra høyden nordøst for bukta. Tettstedet Gjøahavn med ca. 1200 mennesker strekker seg videre nordover mot flyplassen.
Folk på isen under Spring Games, vårlekene. I slutten av mai samles innbyggerne i Gjoa Haven til to uker med leker og konkurranser. Her pakker folk sammen etter pilkekonkurransen.
Søppeltømming i “Uptown”, den nye bydelen nær flyplassen i Gjoa Haven.
På et øyeblikk produserte en av fjerdeklassingene ved Quqshuun Ilihakvik, barneskolen i Gjoa Haven, et kunstverk for fotografering: Hundespann! Elevene her brevveksler med barn fra Karlsrud skole i Oslo.
Virtuelt museumsbesøk: Martha Hiqiniq, Alice Aglukkaq og Ruby Eleeheetook diskuterer den faste netsilik-utstillingen i Kulturhistorisk museum. Rachel Hiqiniq oversetter.

Repatriering

Universitetet i Oslo feirer i 2011 sitt 200-års jubileum. Kulturhistorisk museum markerer jubileet med å returnere noen gjenstander fra vår netsilik-samling til Gjoa Haven. Gjenstandene representerer deler av netsiliks hverdag, knyttet til hushold og fangst. Harpunen er her et sentralt redskap.

Et forslag på femten gjenstander ble i mai 2011 presentert for lokalmyndighetene i Gjoa Haven. De reagerte med entusiasme. Utgangspunkt for valg av gjenstander er at de skal tåle flytting, og at det av hver type finnes flere eksempler i museets samling.

Vi ser repatrieringen som kulturpolitisk viktig. Repatrieringen bidrar til at en viktig del av netsiliks materielle kulturhistorie vender hjem. En slik tilbakeføring er i Roald Amundsens ånd. Den knyter også an til tidligere polarhistorisk brobygging mellom Norge og Canada.

Kommunestyret i Gjoa Haven: Fotografiet er tatt i forbindelse med møtet hvor repatriering av gjenstander fra Kulturhistorisk museum i Oslo til et senter for Kulturhistorie som er under bygging i Gjoa Haven ble diskutert. Foran: Borgermester Allen Aglukkaq. Bak fra venstre: Donald Angogoak, Megan Porter, Uriash Puqiqnak, Susan Hillier og Peter Akkukugnaq. Fra Kulturhistorisk museum: Tom G. Svensson og Tone Wang.

Skulpturkunst

Urfolket netsilik har siden slutten av 1970-tallet blitt stadig mer kjent som dyktige kunstnere. Særlig inntrykk gjør deres vitale skulpturer i kleberstein. Det estetiske uttrykket forener tradisjon og nåtid. Ofte er myter og legender utgangspunkt for skulpturene. Dette har gitt netsilik en tydelig identitet i markedet for arktisk urfolkskunst.

De som banet vegen for denne utviklingen var i første rekke brødrene Nelson Takkiruq og Judas Ullulaq i Gjoa Haven, samt Charlie Ugyuk i Taloyoak. De har nå alle gått bort. Deres arbeid inspirerer i dag en ny generasjon kunstnere. Wayne Puqiqnak og Leo Uttaq er blant de som fører arven videre.

Våren 2011 lykkes museet i å skaffe seg noen slike skulpturer. Denne levende kunstformen har skapt en god inntektsmulighet for talentfulle kunstnere. En ny tradisjon har oppstått. Her fremstår det som selvfølgelig at de som skaper disse originale figurene i stein, også bruker mye tid på fangst. Å være en god fangstmann og en etablert kunstner gir høy status lokalt.

Naturalistisk ansikt. Stein. Joseph Suslaq 2011.
 Trommedanser. Kleberstein, reinsdyrgevir. Leo Uttaq 2011
Åndelig fangstmann. Kleberstein, reinsdyrgevir. Wayne Puqiqnak 2011
Åndelig fisker. Kleberstein, reinsdyrgevir. Wayne Puqiqnak 2011
Lokal kleberstein. Råmateriale for kunstnerne i Gjoa Haven.
Judas Ullulaq arbeider utendørs med grov maskinell formgiving, 1993. Foto: Tom G. Svensson, Kulturhistorisk museum, UiO
Nelson Takkiruq i sitt kjøkken 1993. Han arbeider her med den tidkrevende poleringen med sandpapir i kaldt vann. Foto: Tom G. Svensson, Kulturhistorisk museum, UiO
Leo Uttaq i sitt utendørsstudio 2011. Foto: Tom G. Svensson, Kulturhistorisk museum, UiO
Wayne Puqiqnak på kjøkkenet 2011. Han polerer her den åndelige fangstmannen museet har kjøpt inn. Foto: Tom G. Svensson, Kulturhistorisk museum, UiO
Publisert 20. jan. 2021 09:33 - Sist endra 8. mars 2021 09:15