English version of this page

Tekst

Tekst av Sven Ahrens med bidrag av Marina Prusac. Redigert av Kathy Elliott.

Forord

Døden er en unngålig del av livet og har alltid vært skremmende. Det som venter oss etter døden er et mysterium. Tro og ritualer som hjalp mennesker med å forsones med døden i antikken, kan virke forunderlige på oss i dag, men vi forstår følelsene de uttrykker. Antikke steder og artefakter forbinder oss med disse menneskene fra en fjern fortid og minner oss om vår egen dødelighet.

Livet og døden henger sammen, og gravskikkene reflekterer hvordan folk levde. En stor del av Kulturhistorisk museums arkeologiske funn fra middelhavsområdet kommer fra graver og gravfelt: sarkofager, urner og andre gravgjemmer, gravsteiner, innskrifter og gravgaver. Dette materialet gir oss viktig innsikt i livet, tradisjonene og forestillingene til menneskene i den klassiske verden.

Antikksamlingene i Oslo inneholder en stor mengde gravkunst og gravgods fra forskjellige antikke perioder og kulturer. I denne utstillingen fokuserer vi hovedsakelig på den greske og den romerske perioden, men vi trekker linjer tilbake til det antikke Egypt og fram til det tidlige Bysants. Dette dekker en periode fra omtrent 600 f. Kr. til 600 e. Kr. Disse rike og varierte begravelsestradisjonene reflekterer den mangfoldige og sammensatte antikken som, til tross for de to tusen årene som er gått, har mye til felles med vår egen tid.

De fleste gjenstandene som vises i utstillingen, kommer fra Kulturhistorisk museums egne samlinger, inkludert Plato von Ustinows viktige samling av romerske provinsielle gjenstander fra det romerske Syria og Judaea, dagens Israel og Palestina. Vi er også takknemlige for sjenerøse lån fra Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design og fra private eiere. Mange av gjenstandene har ikke vært utstilt tidligere og enkelte har heller ikke vært publisert før nå. Utstillingen Dødskult gir oss en spennende mulighet for å bringe disse kulturskattene fram fra skyggenes dal og opp i lyset.

Gravrøvere og skattejegere

Ruinene av antikke byer og bygninger fra den antikke verden kunne forbli synlige i århundrer, selv om lokalbefolkningen plyndret områdene for verdigjenstander straks de var forlatt. Skjulte underjordiske graver og hemmelige gravsteder var mye vanskeligere å finne og plyndre. Men forestillingen om å avsløre fortidens graver, har til alle tider vært forlokkende. Skattejegere har alltid følt seg tiltrukket av det eventyrlige i å avdekke skatter og hemmeligheter, enten de har vært på utkikk etter rikdom, eventyr eller kunnskap.

I tidligere tider var gravrøvere særlig på jakt etter edelt metall som de kunne smelte om og bruke. Tilsynelatende verdiløse materialer som bein og keramikk, ble kastet. Men med den fornyede interessen for antikk kunst i renessansen, fikk skattejakten et nytt formål, nemlig å gjenfinne og samle verdifulle kunstgjenstander. Økende etterspørsel gjorde kunsthandelen lukrativ, og en enorm mengde gravgods og gravkunst fant veien til private og offentlige samlinger. I moderne tid er gjenstander blitt gjenoppdaget som resultat av systematiske arkeologiske utgravninger.

Gjenstandene som er utstilt, har kommet til museet på en rekke ulike måter og reflekterer samlervirksomhetens skiftende historie. Bønder og bygningsarbeidere har ved en tilfeldighet gravd fram enkelte av gjenstandene. Andre er blitt gravd ut ved profesjonelle arkeologiske undersøkelser. De fleste av gjenstandene er imidlertid blitt kjøpt eller donert på lovlig vis. Likevel kan mange av gjenstandene en gang i tiden ha vært profesjonelle gravrøveres bytte som er blitt skaffet til veie før handelen med stjålen kultureiendom ble forbudt. Alle gjenstandene har en historie å fortelle.

Middelhavsområde i antikken

Bildet kan inneholde: gul, oransje, skrift, så, verden.
Illustrasjon: Johnny Kreutz © KHM

Antikken blir normalt definert som tidsrommet fra 500 f. Kr. til 500 e. Kr., da gresk og romersk kultur dominerte landene rundt Middelhavet.

I det 8. og 7. årh. f. Kr. begynte grekerne å slå seg ned langs kystene av Sør-Italia, Sicilia, Libya, Sør-Frankrike, Spania og Svartehavet. Grekerne ble sterkt påvirket av kulturene i Mesopotamia, Lilleasia og Egypt, og kom til å øve stor innflytelse på kulturene i Det nære Østen, Sør-Europa og Nord-Afrika.

I den klassiske perioden (ca 480 - 330 f. Kr.) nådde grekerne et høyt kunstnerisk og litterært nivå. I Athen vokste demokratiet og filosofien frem, og Attika ble et sentralt økonomisk, kulturelt og intellektuelt område.

I den hellenistiske perioden (323 - 31 f. Kr.) pågikk det en ubrutt maktkamp mellom de mange kongedømmene og statene i middelhavsområdet. Med Aleksander den stores (336–323) erobringer spredte den greske innflytelsen seg gjennom det østlige middelhavsområdet, Egypt og Persia og nådde så langt som til bredden av Indus.

Under den romerske republikken (509 – 31 f. Kr.) utvidet romerne først sitt maktområde til å inkludere sine naboer: italikerne og etruskerne i Italia, og deretter underla de seg stadig mer av middelhavsområdet. I det 3. og 2. årh. f. Kr. slo romerne sine største rivaler, fønikerne. I løpet av det 2. årh. f.Kr. ble store deler av det greske Østen underlagt romersk kontroll. I år 146 f. Kr. ødela romerne både den greske byen Korint og den store kartagiske hovedstaden Kartago. Den greske kunsten som ble brakt tilbake som krigsbytte fra disse felttogene, påvirket romersk kunst og livsstil.

Da det romerske keiserriket (31 f. Kr. - 476 e. Kr.) var på høyden, strakte det seg fra Mesopotamia til Marokko, og fra Storbritannia til det sørlige Egypt. Romerne var tolerate overfor de fleste av de religionene de kom i kontakt med og adopterte mange av tradisjonene fra områdene de la under seg. Romersk kunst ble sterkt påvirket av egyptisk, etruskisk og gresk kunst som ble omarbeidet og tilpasset tradisjonell romersk smak. Det lar seg ikke gjøre å skille ut én enkelt romersk kultur, selv om enkelte fellestrekk kan spores i alle deler av keiserriket. Enkelte regioner, som det sørlige Spania, ble nesten helt romanisert, mens andre, som Egypt, tviholdt på sine tradisjoner.

Under Keiser Konstantin den store (312 - 337 e. Kr.) ble kristendommen lovlig i Romerriket. Ikke lenge etter dette, i 395 e. Kr., ble keiserdømmet delt i en østlig og en vestlig del. Vestromerriket ble snart invadert av germanske stammer og måtte gi endelig tapt for dem i 476 e. Kr. Det østromerske keiserriket, også kjent som det bysantinske keiserriket eller Bysants, ble betraktelig redusert i første halvdel av det 7. årh. e. Kr. da Palestina, Syria og Egypt måtte kapitulere overfor araberne. Mange historikere anser dette for å markere antikkens slutt, til tross for at Bysants bestod fram til tyrkernes erobring av Konstantinopel i 1453.

Livet i antikken

Bønder, pedagoger og politikere

Akkurat som oss bodde grekerne og romerne på gårder, i landsbyer eller i byer, men til forskjell fra oss bodde de fleste på landet. De ble styrt av politikere, og begrepet demokrati ble først formulert i Det gamle Hellas. Til tider forekom det imidlertid at én mann eller en håndfull menn tok makten. De best kjente er Julius Cæsar, mannen som satte seg opp mot det romerske senatet og gjorde slutt på republikken, og de romerske keiserne som fulgte etter ham.

Borgerne av Athen og Roma var lidenskapelig opptatt av politikk, og livlige diskusjoner fant ofte sted på overfylte offentlige plasser som den athenske agora og Forum Romanum. I Athen var agora omgitt av stoas der borgerne kunne samtale under skyggefulle søylehaller. Her gav filosofer undervisning til byens barn og ungdom. Blant de mest kjente var Sokrates (ca 470 - 399 f. Kr.), Platon (ca 428 - 348 f. Kr.) og Aristoteles (384 - 322 f. Kr.).

I Roma ble Forum delt av Via Sacra. Når seierrike generaler kom tilbake fra vellykkete felttog, marsjerte de i opptog under storslagent malte buer langs Via Sacra. For enden av Via Sacra, under Capitolhøyden, lå Curia der viktige beslutninger ble tatt. Her lå også rostra, talerstolen. Langs veien var det basilikaer med kolonnader der borgerne kunne møtes for å sladre og diskutere politikk. Det var også en populær beskjeftigelse i de romerske badene, termene. Badeanleggene var romslige og som oftest offentlige bygninger. Besøk i badet var en viktig del av romersk livsstil. Dit gikk man ikke bare for å vaske seg. Badet var også et møtested, og det å gå dit var en fritidsbeskjeftigelse. Fra skriftlige kilder vet vi at folk ofte gikk dit for å betrakte andre, og graffitien på veggene inneholder grove kommentarer om andre gjester.

Atleter, skuespillere, gladiatorer og vognførere

Sport var svært viktig, og folk visste at det var sammenheng mellom det å ha en sunn kropp og en sunn sjel. Unge menn kom sammen på arenaer i gymnasiene for å trene og konkurrere. Her trente man idretter som brytning og diskoskasting. 

I Athen og Roma, og også i alle større byer i den antikke verden, fantes det teatre der skuespillere og skuespillerinner framførte komedier og tragedier. Publikum satt på bratt stigende, halvsirkulære rader rundt en scene i midten. Dette gjorde at skuespillerne kunne høres tydelig i hele teateret.

Illustrasjon: Johnny Kreutz © KHM

Det fantes amfiteatre, med Colosseum i Roma som det best kjente, i alle større romerske byer. Her sloss gladiatorer mot hverandre og mot ville dyr som ble fraktet dit fra alle deler av keiserriket. Ved åpningen av Colosseum ble 9000 dyr slaktet som underholdning for folket. Da keiser Trajan (98 - 117 e. Kr.) feiret en seier over germanerne, ble 11 000 dyr, eller 110 om dagen, drept på arenaen.

Gladiatorene sloss for å overleve. Bare de som vant kom levende ut fra arenaen. De som lyktes, ble enormt populære og kan sammenliknes med moderne pop- eller fotballstjerner.

En annen svært populær publikumssport var kappkjøring med vogner i spesialbygde stadioner. I Roma var vognrittene nært forbundet med politikk, og de ulike fløyene hadde sine egne vogner som var prydet med ”partiets” farger. Rike borgere med politiske ambisjoner bekostet ofte vognene. 

Til gudenes ære

De viktigste bygningene i en hvilken som helst antikk by var templene, de hellige bygningene der gudene ble dyrket. Ønsket om å behage gudene var allestedsnærværende i det antikke samfunnet, og gudene var til stede i alle deler av det offentlige liv. Statuer og altre ble plassert ved korsveier og i private hjem, så vel som i templer. Det fantes tolv hovedguder i det greske panteon. Romerne arvet de greske gudene og gav dem latinske navn.

Bildet kan inneholde: brun, arkitektur, fotografi, stein, linje.
Illustrasjon: Johnny Kreutz © KHM

I tillegg til de tolv gudene, fantes det forskjellige halvguder, helter og mytologiske skikkelser som vannymfer, kentaurer, som var halvt hest og halvt menneske, og satyrer, som var halvt geit og halvt menneske. De mange mytene om gudene kan sammenliknes med legender og eventyr, men de hadde alltid brodd, og man kunne alltid ta lærdom av dem. Mytene fortalte folk om hva som ville skje hvis man forsømte gudene eller lot være å adlyde dem. De fleste klassiske myter tar for seg forholdet mellom guder og mennesker, og døden er ofte et sentralt tema.

For å blidgjøre gudene ofret folk ved helligdommer og altre, og de tok del i religiøse fester som ble feiret året gjennom. I både greske og romerske områder var politikk og religion knyttet sammen, og festene ble gjerne bekostet av rike mesener. I Hellas ble festene ofte forbundet med sportsarrangementer som de olympiske eller de panathenske leker. Teaterforestillinger og alle slags spill hørte også til festene, og noen av dem varte i dagevis.

I Romerriket feiret man gudene med fester som ble holdt på spesielle dager, og det var flere røde dager i den romerske kalenderen enn det er i vår. Mange av festene bygget på tidligere tradisjoner basert på naturreligioner, som skikken å ofre gaver for å markere de ulike årstidenes komme. Festen til ære for fruktbarhetsguden Dionysos-Bacchus om våren, var spesielt vill og ekstatisk. I tillegg til den fastlagte festkalenderen la enkelte keisere til nye fester og markedsdager, tilpasset deres smak og budsjett. 

Senatorer og slaver

Rike romere holdt middagsselskaper som kunne vare hele natten der voldsomme mengder mat og vin ble satt til livs i elegante spisestuer. Mat og vin ble importert fra ulike deler av middelhavsområdet. Vin og andre væsker ble fraktet med skip i store keramiske krukker, amforaer.

Folk spiste mens de lå på benker i spisestuen eller i atriet. Musikere og dansere underholdt gjestene som hadde på seg dyre klær, smykker og eksotisk parfyme. Mens vanlige folk hadde et kosthold som for det meste bestod av brød, grøt eller kål, supplert med kjøtt eller fisk når det var mulig, var maten servert ved overklassens festmiddager ofte ekstravagent, selv etter moderne gourmetstandarder. Delikatesser som muslinger og forskjellige oster ble ofte importert langveisfra. Under festmiddagene serverte slaver maten, og de tok seg også av gjestene.

Slavenes livsvilkår varierte fra det akseptable til det elendige. Slaver med spesielle ferdigheter, som bakere, grovsmeder og kunstnere, ble ofte verdsatt for sin nytteverdi og behandlet med omtanke. Andre slaver måtte bo sammen med dyrene på gården, og magre porsjoner med restemat var alt de fikk å spise. I romertiden kunne herrene frigi sine slaver, eller slavene kunne forsøke å spare nok penger til å kjøpe seg fri. Frigjorte slaver kunne gifte seg, stifte familie og starte sine egne foretak, men de ble aldri regnet som fribårne romerske borgere. Det måtte vente til neste generasjon. Folks status som frigitte og frikjøpte slaver eller fribårne borgere ble vist på ulike måter, som for eksempel ved den typen ring de bar. I døden ble et menneskes status innskrevet på gravsteinen.

Sin manns eiendom

Kjønnsforskjellene var enorme. Menn og kvinner hadde ulike plikter og rettigheter, og planløsningen i husene reflekterte forskjellene. Store deler av huset var reservert for kvinnelige aktiviteter forbundet med husholdningen. Menns del av huset var de mer offentlige områdene, nær inngangen der herren kunne ta imot gjester. Planløsningen reflekterer forestillingen om at kvinnen var henvist til hjemmet og familien, mens mannen var samfunnsengasjert og åpen for omverden. Grekerne praktiserte denne sosiale ordningen strengere enn romerne, men en ærbar romersk matrone holdt seg også for det meste hjemme. Hvis hun gikk ut bar hun gjerne et sjal på hodet.

I Hellas var det forventet av en anstendig, gift kvinne at hun ikke forlot hjemmet med mindre hun skulle ta del i en religiøs handling. En romersk kvinne kunne derimot bevege seg ganske fritt, selv om hun måtte dekke til hodet. I begge samfunn ble en gift kvinne regnet som sin manns eiendom. Hvis hun ble grepet i å være utro, hadde mannen rett til å drepe henne. Et kjent eksempel på en kvinne som møtte døden på denne måten, er Messalina, hustruen til keiser Claudius. Hun gikk så langt som å gifte seg med en annen mann mens hun fortsatt var gift med keiseren.

Man visste at barn ble til som følge av kjønnslig omgang, men man forstod ikke fullt ut hvordan befruktningen foregikk. Kontrollert farskap ble sikret gjennom monogami. I Roma hadde imidlertid adopterte barn de samme rettighetene som biologisk avkom.

Bildet kan inneholde: sitter, kne, håndledd, kunst, illustrasjon.
Illustrasjon: Johnny Kreutz © KHM

Kvinner fra de øvre samfunnslag kunne imidlertid oppnå en relativ høy grad av selvstendighet. Dette gjaldt særlig kvinner som innså at deres ekteskap var en politisk allianse og som derfor kunne utnytte sin økonomiske stilling. Andre, som Neros mor Agrippina den yngre, øvde innflytelse gjennom sine barn.

Livet for den jevne kvinne i Hellas og Romerriket var en farefull ferd, på tross av at sterke og innflytelsesrike kvinner, som Kleopatra, alltid har blitt viet oppmerksomhet. Jenter kunne bli mødre allerede som tolvåringer, og det døde flere kvinner i barselseng enn det døde menn på slagmarken.

Soldater og sjømenn

Romerne hadde en hær og en marine, og det romerske militæret var sannsynligvis det best organiserte i krigshistorien. Hæren var bygget opp av legioner som besto av romersk infanteri og hjelpetropper av ikke-romerske allierte. En legion ble normalt fulgt av hjelpetropper som ble tilkalt ved behov. Det fantes omtrent 4200 legioner under republikken og omtrent 5500 i keisertiden. Hver enkelt legion og kohort ble gitt et navn, som Cohors III Alpinorum. Romerrikets militære suksess blir ofte tilskrevet dets effektive legioner. I tillegg til deres vidtrekkende erobringer, var romerske soldater ansvarlige for byggingen av veier i hele keiserriket. Hæren var derfor en trygg, men dyr investering. Den enkelte soldat fikk ikke mye betalt, og militærtjenesten kunne vare i årevis. Etter tjeneste, slo veteranene seg ofte ned i koloniene der de fikk land, i stedet for å vende tilbake til hjemstedet. Ved utgangen av det 2. årh. e. Kr. fikk soldatene anledning til å gifte seg med kvinner fra provinsene, og mange av dem slo seg ned der og blandet seg med den lokale befolkningen. Men den viktigste årsaken til at svært mange soldater aldri vendte hjem igjen, var at  mange døde i tjenesten. De mange gravsteinene reist til soldaters minne, vitner om dette.

Mare nostrum

Middelhavet er av uvurderlig betydning for vår forståelse av den klassiske verden. Det var havet som gjorde det mulig for hæren å forflytte seg raskt og erobre vidstrakte områder. Det var havet som gjorde det mulig for handelsmenn å transportere et omfangsrikt og imponerende utvalg av varer mellom havnebyene.

Illustrasjon: Johnny Kreutz © KHM

Grekerne koloniserte store deler av middelhavsområdet, og de ulike havnebyene forsynte moderstatene med varer og jordbruksprodukter. For Roma var Middelhavet selve livslinjen. Uten korn fra Sicilia og Nord-Afrika ville Roma aldri klart å fø nesten en million innbyggere. Sammen med varene fra alle verdenshjørner kom en flom av nye ideer og impulser.

Utenlandske handelsmenn og slaver brakte med seg sine tradisjoner, religioner og kulturelle særtrekk. Soldater som kom tilbake fra utenlandstjeneste, var fulle av nye opplevelser, historier og meninger.

Mange utenlandske guddommer ble inkludert i den romerske mytologien. De nye kulturelle strømningene endret og beriket etter hvert romersk kultur og folks forhold til døden og gravskikkene.

En fuktig grav

Det var travelt i Middelhavet, og båttrafikken var intens. Men plutselige stormer og andre ulykker gjorde at sjøfolk ofte led skipbrudd, uansett hvor mye erfaring de hadde. I havnebyene tilba man havguden Neptun (gresk Poseidon) og Merkur (gr. Hermes) som var handelsmennenes beskytter, i håp om at de ville beskytte reisende fra havets farer og redde dem fra en hvileløs, fuktig grav.

Bildet kan inneholde: skråningen, linje, vind, illustrasjon.
Illustrasjon: Johnny Kreutz © KHM

Mange skriftlige kilder forteller om liv og død på havet, i fredstid så vel som i krigstid. Den greske dikteren Arkilokos, som virket i det 7. årh. f. Kr., priser havet slik: ”La oss gjemme de dystre gavene Poseidon bringer.” (Frg., 53). De dystre gavene i verselinjen er likene av dem som er druknet. Han skriver også om menn som kjemper mot bølgenes voldsomhet (Frg. 61, epode14).

Gravskikker – en forenklet fremstilling

Forenklet tidslinje over gravskikker (inkludert Nord-Europa)

Nord-Europa Yngre steinalder 1800 f. Kr. Jordfesting i lave, små gravhauger
  Eldre bronsealder 1800 - 100 f. Kr. Jordfesting i store gravhauger
  Yngre bronsealder 1000 - 500 f. Kr. Kremasjon, levninger i urner i gravhauger
  Eldre jernalder 500 f. Kr. - 0 Enkel kremasjonsgrav
  Mellomjernalder 0 - 300 e. Kr. Jordfesting
  Yngre jernalder 300 - 400 e. Kr. Kremasjon
  Folkevandringstiden 400 - 800 e. Kr. Midt- og Nord-Norge: jordfesting.
Resten av Nord-Europa: kremasjon
Egypt 3000 f. Kr - 200 e. Kr. Mumiekister i gravkamre
Mesopotamia Ca. 3000 - 2000 f. Kr. Enkel jordfestegrav i grop og tidlige stensarkofager
  Ca. 2000 – 1500 f. Kr. Enkel gravlegging i grop, keramiske sarkofager,
sjaktgraver, barn gravlagt i krukker
Hellas Arkaisk 7. - 6. årh. f. Kr. Askeurner, gravlagt og markert med steler
  Klassisk 5. - 4. årh.f. Kr. Askeurner, gravlagt og markert med steler
  Hellenistisk 4. - 1. årh. f. Kr. Sarkofager
Etruria Arkaisk og klassisk 6. - 5. årh. f. Kr. Askeurner, jordfestegrav og enkelte sarkofager i tumuli
  Hellenistisk 4. - 1. årh. f. Kr. Sarkofager i tumuli
Romerriket Arkaisk 7. - 4. årh. f. Kr. Askeurner, gravlagt
  Den romerske republikken 4. - 1. årh. f. Kr. Askeurner, gravlagt
  Det tidlige keiserriket sent 1. årh. f. Kr. - 2. årh. e. Kr. Askeurner i columbaria, gravhus,
gravlagt under steler eller i minumenter
  Det mellomste og senere keiserriket 1. - 2. årh. e. Kr. Jordfesting, sarkofager i gravhus
  Senantikken 4. årh. e. Kr. Sarkofager i gravhus
  Det tidligkristne Romerriket 3 - 6. årh. e. Kr. Jordfesting, sarkofager i karakomber

Forenklet tidslinje som viser kremasjons- og jordfestingspraksis

  NORD-EUROPA EGYPT HELLAS DET ROMERSKE KEISERRIKET
  Kremasjon Jordfesting Jordfesting Kremasjon Jordfesting Kremasjon Jordfesting
2000 f. Kr. Urner i gravhauger Store gravhauger   Kremasjon, gravsteler   Kremasjon  
1000 f. Kr.
700 f. Kr.
600 f. Kr.
500 f. Kr. Enkle kremasjonsgraver  
400 f. Kr.
300 f. Kr.
200 f. Kr. Sarkofager
100 f. Kr. Enkle graver  
0     Sarkofager
100 e. Kr.
200 e. Kr.
300 e. Kr. Resten av Nord- Europa Midt. og Nord- Norge
400 e. Kr.
500 e. Kr.   Kister

Kister og sarkofager i mange former og størrelser

Ordet sarkofag kommer fra det greske ”σαρκοφάγος” som betyr kjøttetende. Senere, sannsynligvis rundt det 2. årh. e. Kr., fikk ordet betydningen steinkiste. Plinius den eldre forklarer dette makabre ordet slik: ” I Assos i Troas finnes det en stein av lagdannet struktur som kalles sarkofag. Det er velkjent at døde kropper som gravlegges i denne steinen, tæres opp i løpet av førti dager, bare tennene blir igjen.” NH 2, 210.

Tidlige sarkofager

Kister og sarkofager var standard inventar i egyptiske gravmonumenter fra rundt 3000 f. Kr. fram til romertiden. I løpet av over 3000 år endret kistene seg betraktelig med hensyn til størrelse, fasong, form, dekorasjon, materialer og funksjon. To av de mest betydningsfulle nyskapningene var den antropoide, eller menneskeformede, kisten som kom i bruk mot slutten av det mellomste riket (ca. 2055 - 1650 f. Kr.) og skikken å legge flere kister i én grav. Kistene var plassert inni hverandre som russiske dukker . Moten med de menneskeformede sarkofagene spredte seg fra Egypt til Det nære Østen i løpet av andre halvdel av det 2. årtusen f. Kr.

Bildet kan inneholde: rom, astronomisk objekt, kunst, skulptur, gjenstand.
Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty © KHM

Tidlige greske sarkofager

I Hellas i det 2. årtusen f. Kr. ble det brukt små stein- eller leirkister, larnakes, der avdødes kropp ble plassert i en sammenkrøket stilling. Disse kistene ble brukt fram til tidlig i det 1. årtusen, da steinkister laget av steinheller ble vanlige. I Korint i det 7. årh. f. Kr. begynte man å bruke ekte steinsarkofager som gjorde det mulig å begrave den avdøde i utstrakt stilling. I løpet av det 7. og det 6. årh. f. Kr. ble sarkofager av stein, terrakotta og tre laget andre steder i den greske verden, særlig på de østlige øyene i Egeerhavet og på Kypros. Ett av de første produksjonssentrum for sarkofager i den greske verden var byen Klazomenai, det nåværende Urla på vestkysten av Tyrkia, omtrent 30 km vest for Izmir. Museets fremragende eksemplar er datert til omtrent 580 - 540 f. Kr., og det er blant de tidligste typene av dekorerte sarkofager som ble brukt i den greske verden.

Bildet kan inneholde: brun, eiendom, så, rektangel, beige.

Senere greske sarkofager

Under den klassiske greske perioden ble sarkofager erstattet av kremasjonsgraver, merket med gravsteler. Rundt 300 f. Kr., på Aleksander den stores tid, ble en ny og forseggjort sarkofag introdusert i den hellenistiske verden. De hellenistiske sarkofagene er vanligvis store og dekorerte med mytologiske motiver. De er formet som hus, og lokkene likner tempeltak.

Etruskiske sarkofager

Etruskerne brukte sarkofager til sine begravelser under det 7. årh. f. Kr., men det finnes få bevarte eksemplarer fra denne tiden. Det finnes flere fra det 6. årh. f. Kr., og også terrakottakister med lokk av to deler, formet som gavltak. Denne typen sarkofag var dekorert med figurer, vanligvis løver og pantere. Banketter, slag, begravelsesscener og mytologiske scener var også populære motiv. Askeurner ble brukt i forbindelse med kremasjonsbegravelser. Det avdøde paret var ofte gjengitt sittende på urnelokket. Fra det 4. årh. og framover ble etruskiske terrakotta- og steinsarkofager masseprodusert, og de ble brukt til oppbevaring av askeurner.

Romerske sarkofager

Romerne kremerte sine døde fram til de første tiårene av det 2. årh. e. Kr. Da ble sarkofager vanligere. De tidligste romerske sarkofagene var inspirert av greske, hellenistiske forbilder. Disse har frontale paneler dekket av mytologiske figurer eller slagscener. Fra andre halvdel av det 2. årh. og gjennom hele det 3. årh. e. Kr. blir utsmykkingen mer detaljert og forseggjort. Slagscener dominerer, men mytologiske scener og motiver fra dagliglivet blir vanligere. I andre halvdel av det 3. årh. e. Kr. blir utsmykkingen av sarkofagene enklere, ofte består den av et clipeus, eller skjold, flankert av vertikale bølgemønstre på forsiden.

Senantikke og tidligkristne sarkofager

I løpet av det 4. årh. e. Kr. blir skulpturen på romerske sarkofager mer stilisert. Da kristendommen ble lovlig, forble noen av de nøytrale, ikke-kristne motivene brukt, samtidig som det oppstod en ny, kristen ikonografi. Eksempler er apostler og gode hyrder.

Livet etter døden

Forestillinger om dødedn og livet etter døden

Hermes, den nådige gud, over tåkete stier mot dypet.
Langsmed Okéanos’ strøm og forbi den levkadiske klippe,
solgudens porter og drømmens land gikk toget, og hastig
nådde de frem til den frodige eng hvor liljene blomstrer.
Det er det sted hvor sjelene bor, de avdødes skygger.

– Homer, Odysseen, 24.10–14.

Hva venter oss på den andre siden? Dette spørsmålet var stadig i grekernes og romernes tanker. De trodde at Hermes, gudenes sendebud, ville lede dem. Han ville føre dem til en elv, Styx, som de måtte krysse ved hjelp av Karon, fergemannen. Karon fraktet de døde til bredden av Hades, underverdenen. Det var forventet at de døde betalte fergemannen med en mynt, som ofte blir referert til som ”Karons mynt.” Underverdenens porter ble voktet av Kerberos, en trehodet hund. Den greske underverdenen ble kalt Hades etter dødsrikets gud som regjerte der sammen med sin hustru, Persefone.

Bildet kan inneholde: virveldyr, tann, kjeve, organ, illustrasjon.
Illustrasjon: Johnny Kreutz © KHM

Det finnes mange versjoner av beretningen om hva som skjer med "sjelen" (psyche) etter domfellelsen. I tidlige versjoner av fortellingen vandrer de døde på slettene i Hades i en endeløs glemselstilstand, uvitende om det som foregår på jorden. De som ikke hadde fått en begravelse, gikk en særegen skjebne i møte. Ubegravde ble nektet adgang til Hades og måtte flakke omkring utenfor underverdenen. Som spøkelser hjemsøkte de noen ganger de levendes egner. Tanken på dette var så fryktinngytende at grekerne til og med tillot sine fiender å begrave sine soldater på slagmarken.

Den romerske dikteren Vergil gir oss en detaljert stedsbeskrivelse av underverdenen. Den er delt i tre deler. Den første delene er limbo. De som er døde før tiden; av kjærlighetssorg eller selvmord, de urettferdig straffede og de som er døde på slagmarken eller som barn, oppholder seg her. Etter at man har passert limbo, deles veien i to. Den til venstre går ned til Tartaros hvor de som har gjort urett pines. Den til høyre går opp til det gylne palass i Hades, der salige sjeler nyter evigvarende fest og sang.

Den folkelige oppfatningen av underverdenen var imidlertid langt mindre omfattende. Den tradisjonelle forståelsen var at de dødes "sjeler" bodde et sted under jorden, i en grav eller et annet underjordisk hulrom. For de mer optimistiske fantes det andre steder sjelen kunne dra. Homer beskriver et vidunderlig sted kalt Elysion, dit store helter reiste når de døde. Med tiden ble Elysion et hvilested for gudenes utvalgte. Det ble ofte kalt de saliges øy, og det skulle befinne seg et sted bortenfor havet. Andre trodde at de dødes sjeler reiste til stjernene.

Mysteriereligioner og filosofi

Mysteriereligioner gav løfte om et bedre liv etter døden. Man gikk gjennom initieringsriter og avla ed som innvidd i mysteriene til en bestemt guddom. For eksempel hadde de som var innvidde i de dionysiske mysteriene, spesiell kunnskap som kunne forbedre deres sjanser i det hinsidige. De la forgylte blader i gravene sine. Bladene hadde innskrifter som anbefalte dem til Persepone, den mest medfølende av gudene i Hades.

Likevel fantes det skeptikere og dem som til og med benektet at sjelen var udødelig. Filosofen Epikur (ca. 342 - 271 f. Kr.) og hans tilhengere var overbeviste om at det ikke fantes noen form for eksistens etter døden. Epikur skrev: ”Døden, det skrekkeligste av alle onder, er intet for oss, gitt at når vi er, er døden ennå ikke kommet, og når døden er kommet, er vi ikke.” (Brev til Menoikeus).

Kommunikasjon mellom de levende og de døde

Mange steder i middelhavsområdet, særlig innsjøer og grotter, ble ansett for å være innganger til underverden. Stedene ble regnet som forbindelsespunkter mellom over- og underverdenen,  og de muliggjorde kommunikasjon mellom levende og døde, i det minste for dem som var i besittelse av særskilt kunnskap eller som fikk gudenes bistand.

De levende kunne ta direkte kontakt med de døde gjennom spesielle ritualer. I første omgang måtte man imidlertid styrke de dødes sjeler. Dette kunne gjøres ved å mate dem med blod fra offerdyr. Det finnes beretninger om hvordan helter tok seg inn i underverden for å hente informasjon eller for å frigjøre en sjel fra Hades. Det siste var vanligvis ørkesløst siden døden bare kunne lures for et kort tidsrom.

Litteratur fra antikken inneholder flerfoldige spøkelseshistorier. Overtro var utbredt, og man trodde på hjelpsomme ånder og hvileløse døde som avla de levende besøk for å utføre gode eller onde gjerninger. Det finnes også eksempler på levende mennesker som lette etter sine kjære hos Hades. Blant disse er fortellingene om Orfeus som reiste for å lete etter Eurydike, den best kjente.

De døde begraves

Hvordan grekerne begravde sine døde

Vi vil aldri få kjennskap til nøyaktig hvordan begravelsesriter ble utført i det gamle Hellas, og det kan ikke være tvil om at skikkene varierte. Man kan imidlertid komme fram til enkelte fellestrekk ved hjelp av arkeologisk og skriftlig materiale.

Etter at døden var inntruffet, ble den avdødes øyne og munn lukket og kroppen ble vasket, salvet og lagt i et likklede. Liket ble deretter lagt på en båre, kliné, vanligvis en seng av vinranker, myrt og laurbærblader, med føttene vendt mot døren. Salvekrukker ble plassert ved båren og sløyfer og kranser av laurbær og selleri prydet både avdødes kropp og de omsluttende veggene.

De som kom for å se den døde, renset seg etterpå med vann. Kvinnene sang og jamret, mens mennene sørget ved båren.

Begravelsesprosesjonen fant vanligvis sted på den tredje dagen etter at døden var inntruffet. Liket, som fortsatt lå på kliné, ble båret eller trukket på en vogn. Mennene gikk foran og kvinnene etter liket, og følget kunne bli akkompagnert av fløytespillere.

Ved graven ble liket enten brent på bål ved kremasjon, eller begravd ved jordfesting. Etter kremasjonen ble bein og aske samlet sammen og lagt i en urne. Gravgods kunne brennes sammen med liket og ble noen ganger ødelagt med hensikt. Gravgodset ble enten plassert i graven eller i spesielle grøfter i nærheten. De sørgende ofret og ba. Offergavene kunne være betydelige og inkluderte melk, honning, selleri, vann, vin og frukt. Bakken ble dynket med blodet fra offerdyr: sauer, lam, geiter, fugler og noen ganger okser for å formildne de døde og underverdenens guder.

Renselsesritualer fulgte etter begravelsen, og i avdødes hjem ble det holdt en bankett for slekten. Offerriter fant sted ved graven på den tredje og den niende dagen etter at døden var inntruffet, eller etter begravelsen. De ble gjentatt på den trettiende dagen. Dette markerte slutten på den offisielle sørgetiden. Familien ofret også på årsdagen for dødstidspunktet og under den årlige festen til de dødes ære, genesia.

Greske nekropoler

I bokstavelig forstand betyr nekropolis ”de dødes by,” men det brukes som et generelt begrep for gravplasser både i Det gamle Egypt og det antikke middelhavsområdet, før kristendommen ble innført.

Opprinnelig begravde grekerne de døde i nærheten av husene sine, men etter som byene vokste ble gravplasser flyttet utenfor bymurene, langs hovedveiene. Athens nekropoler, som den velkjente Kerameikos, bestod av små avdelinger til bruk for en familie eller et begravelseskollegium. Steinheller med relieffer eller innskrifter, marmorvaser og små søyler, ble reist til de dødes ære. Andre regioner hadde andre tradisjoner. For eksempel var gravminner hugget i klippen og brukt til flerfoldige begravelser, svært vanlige i den østlige delen av det greske Lilleasia (dagens vestlige Tyrkia).

Før romertiden var store gravmonumenter mindre vanlige i den greske verden. Men det gigantiske, tempelaktige gravmonumentet reist til ære for kong Mausollos i Halikarnassos (Bodrum), ble regnet som et av den gamle verdens underverker. Det et er også opphavet til betegnelsen mausoleum.

Nekropoler ble ikke bare benyttet til begravelser og begravelsesritualer, som for eksempel kremasjon, men de var også åsted for minneseremonier og ofringer. Nekropoler kan faktisk ha vært svært livlige steder under enkelte fester.

Greske gravmonumenter

Greske steler og gravheller prydet med relieffer var de vanligste gravmarkørene i greske nekropoler mellom det 6. årh. f.Kr. og romertiden. Markørene kunne være steiner reist på høykant, såkalte steler. De kan sammenliknes med moderne gravsteiner eller gravmarkører forbundet med en form for reisverk eller bygning. I noen deler av den greske verden ble relieffer hugget rett i klippen på selve gravstedet. Gravrelieffer i det klassiske Athen ble ansett som idealet og ble kopiert og imitert i hele den greske verden. Gravrelieffene i vår utstilling er alle datert til hellenistisk tid.

Gravrelieffer viser ofte gravmåltidsscener hvor den avdøde inntar et praktfullt måltid i sitt overdådige hjem. Slik fikk man anledning til å vise fram familiens rikdom. Slike gravmåltidsscener var svært vanlige i Lilleasia og imiterer de klassiske heltedyrkelsesmotivene fra Athen. Den avdøde vises ofte på en seng mens han inntar et festmåltid med sin familie og sine tjenere samlet rundt seg. Scener som viser sammenkomster med den avdøde og hans slektninger, kan romme store grupper av mennesker hvis hele slekten vises.

Et annet typisk motiv er to mennesker som holder hverandre i hendene. Disse framstillingene har blitt tolket som avskjedsscener der den avdøde tar farvel med en venn eller slektning før reisen til underverdenen.

Bildet kan inneholde: skulptur, gjenstand, antikkens historie, historie, utskjæring.
Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty © KHM

Heltedyrkelsen

Grekerne hadde en lang tradisjon for å tilbe mytologiske krigere og grunnleggere av byer. Dette foregikk ved heltenes virkelige graver eller dem de hadde i henhold til legenden. Med tiden ble heltedyrkelsen utvidet til å omfatte politiske og militære ledere og andre berømtheter. Mens forfedredyrkelsen var en privat familieforeteelse, hadde heltedyrkelsen en mer alminnelig og offisiell karakter. Tilbedere brakte votivofre, vanligvis mat og drikke, til helligdommene. Mange av de bevarte votivrelieffene viser bankettscener der en eller flere helter nyter tilbedernes evigvarende gaver.

Bildet kan inneholde: lettelse, antikkens historie, historie, gjenstand, utskjæring.
Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty © KHM

Døden på romersk vis

På keiser Augustus’ tid (27 f. Kr. - 14 e. Kr.) hadde Roma mellom 800 000 og 1 000 000 innbyggere. Hvert år døde anslagsvis 30 000. Det var i gjennomsnitt over 80 dødsfall hver dag. Under epidemier kan antall dødsfall ha steget til flere tusen daglig. Innen 300 e. Kr. var det sannsynligvis flere millioner graver bare i utkanten av Roma, og Roma var bare én av mange byer i keiserdømmet. Det må ha vært et titalls millioner graver i middelhavsregionen.

Vi vet lite om de mindre velstående romeres oppfatning av døden og hvordan de ble begravd. Det meste av den kunnskapen vi har om romerske gravskikker angår byens velsituerte borgere.

Avskjedskysset – klargjøring av den dødes kropp

Familien samlet seg ved den døendes seng og den næreste slektningen ga den døde det siste kysset. Deretter ble øynene lukket og familien gråt og ropte ut den dødes navn. Den dødes kropp ble vasket, salvet og noen ganger prydet med en krans. ”Karons mynt” ble lagt i den dødes munn.

Den døde ble deretter lagt på en seng med føttene vendt mot inngangen i husets sentrale hall. En furu- eller cypressgren ble festet over inngangsdøren for å markere at et dødsfall hadde funnet sted. For å vise sin sorg, gned familiemedlemmene ansiktene inn med aske og gikk i mørke sørgeklær.

Prosesjonen bestod av familien og, alt ettersom hvor rik denne var, av tjenere, profesjonelle sørgere og musikere med fløyter og horn. Selv om begravelser sjelden fant sted om natten, var fakler og levende lys en viktig del av seremonien. De ble sannsynligvis brukt som ”magi” for å holde onde krefter unna. Ved gravstedet hadde gravere gjort klar graven, og en liktale ble holdt til ære for den døde.

Begravelsene til viktige romere var ofte betydningsfulle offentlige begivenheter. Historikeren Polybios gir oss følgende beretning:

Alltid når en av deres betydelige menn går bort, blir liket - i løpet av begravelsen og med alt dets utstyr - båret inn på Forum og til Rostra, som en opphøyd plattform der kalles. Noen ganger blir den døde kroppen plassert i stående stilling på talerstolen for å være mest mulig iøynefallende, mer sjeldent blir den lagt på den. Så, mens alle står rundt, går hans sønn - hvis han har etterlatt seg en som er fullvoksen og til stede, eller, i hans fravær, en av hans slektninger opp på rostra. Der holder han en tale om avdødes gode egenskaper og de vellykkede gjerninger han har utført i løpet av sin livstid.

– Polybios Historier 6, 53.

Vi får til og med vite at skuespillere kledde seg i den avdødes klær og bar masker formet med hans ansiktstrekk mens de etterliknet den døde, noen ganger på komisk eller spottende vis.

Jord eller ild – jordfesting eller kremasjon

Romerne praktiserte både jordfesting (begravelse av kroppen) og kremasjon (brenning av kroppen). Kremasjon var nesten det eneste som ble anvendt mellom det 2. årh. f. Kr. og begynnelsen av det 2. årh. e. Kr. Deretter ble jordfesting stadig mer populært, og det erstattet nesten fullstendig kremasjon.

Ved kremasjonsbegravelse ble liket brent av ustores på en slags plattform bygget spesielt for likbålet, eller på selve gravstedet. Etterpå samlet familien sammen beina og asken til den døde og la levningene i en gravurne. Urnen ble deretter plassert på en hylle i et gravkammer eller i en grav i marken. Under begravelsesritualene ble det ofret til den døde. Vanligvis ble de døde kremert så raskt som mulig siden det varme klimaet gjorde at forråtnelsen gikk raskt. I noen tilfeller tok det likevel flere dager å forberede seremonien.

Man kunne ikke fastslå døden med like stor sikkerhet som i dag, og det hendte av og til at folk våknet på bålet, rett før det ble tent. Plinius (NH 7.173) forteller en historie om en viss Acilius Ariolas som allerede hadde blitt regnet for død i noen dager, da han våknet av heten fra bålet. Dessverre var familien hans allerede reist hjem, og slaven som var igjen for å holde øye med bålet, klarte ikke å slukke flammene på egen hånd.

Den vanligste formen for gravhus var columbarium der askeurner ble plassert på hyller i små alkover, lik hyllene i et dueslag, derav navnet. I columbaria fantes urnene til en bestemt gruppe mennesker. For eksempel en familie med slektninger eller en families slaver. Noen ganger ble columbaria eid av et kollegium, en forening som besørget begravelse og gravsted for sine medlemmer. Columbaria hadde noen ganger kokemuligheter og spisebenker for festene som ble holdt med jevne mellomrom året rundt. Disse gravkamrene hadde ofte sin egen likbålplass.

Renselse og fest

Romerne anså døden for å være uren. Når et familiemedlem døde, måtte hele husholdet gå gjennom et renselsesrituale med vann og ild. På dagen for begravelsen ble en begravelsesfest  holdt. Den markerte begynnelsen på en lengre renselsestid som normalt varte til den niende dagen etter at døden var inntruffet. På dette tidspunktet holdt den sørgende familien og deres nære venner et måltid ved den dødes grav. I en fortelling av forfatteren Petronius beskriver steinhuggeren Habinas et slikt gravmåltid for sin venn Trimalchio:

Mens han allerede var full og hadde på seg flere kranser, og hans (Habinas’) panne var tilsølt av parfyme som rant ned i øynene hans, gikk han framover med sine hender på sin kones skuldre, […] spurte (Trimalchio) ham […] om hvordan han hadde blitt bevertet. ”Vi hadde alt unntatt deg, for mitt hjerte og min sjel var her, men det var flott, det var det sannelig, ved Herkules. Scissa holdt en novendialfest for sin slave som hun frigjorde på hans dødsleie […] men alt gikk bra selv om vi måtte helle halvparten av vinen over beina til den avdøde.

– Petronius, Satyricon 10, 65.

Urnen til den avdøde slaven må ha stått blant de sørgende som skålte med ham og ofret ham noe av vinen ved å helle den over hans aske. Habinas begynner så på en detaljert beskrivelse av den overdådige maten de fikk servert, noe som vitner om at fester ble holdt ved graven.

Sorg

Menneskers savn ved tap av en som er dem kjær, har alltid vært det samme. Når vi leser skriftlige beretninger og gravinnskrifter, finner vi det lett å identifisere oss med de sørgende.

To romerske forfattere, Catull og Juvenal, som begge var kjent for sine skarpe tunger og penner, framkaller sympati når de sørger over tapet av sine kjære. Vi føler med Catull når han skriver om tapet av sin bror og med Martial når han skriver om tapet av sin datter:

I dag gir vi til jorden min lille pikes legeme,
min lille skatt; aldri mer vil hun virvle
rundt i huset i sine egne,
merkverdige, ugjennomtrengelige leker
eller furte eller sparke eller skrike eller klynke vårt navn
i den irriterende tonen vi tidligere forsøkte å helbrede henne for,
og nå ville gitt hva det skulle være for å høre enda en gang.
Hun vil finne hva det nå enn er man finner når dette lyse livet ender –
evig stillhet eller venners sjeler.
For alt hva det er verdt, vil vi bøye våre hoder og
se hva bønn kan gjøre,
ligg lett, jord, hun trådde så varsomt på deg.

Den romerske dikteren Ovid uttrykker blandede følelser av sorg og sinne overfor sin kjæreste, Corinna, når hun holder på å dø etter å ha framkalt abort (Ovid, Amores 14 - 15). Han er bekymret for at hun skal sette livet til, samtidig som han anklager henne for å ha drept deres barn. I samme dikt, i en verselinje forut for denne, beskriver han deres sorg over Corinnas døde papegøye. Han siterer til og med inskripsjonen på gravsteinen.

Mat og ånder – å minnes de døde

Grekerne og romerne fortsatte å minnes sine døde etter begravelsen. På den dødes fødselsdag, dies natalis, besøkte de graven og feiret dagen. Det er funnet kokemuligheter og spisebenker, triclinia, i gravene eller i særskilte hus ved gravstedene. De andre minnedagene var mer allmenne og offentlige, tilsvarende vår allehelgensdag eller Memorial Day i USA.

Romerne trodde på ulike former for spøkelser, eller ånder, som man antok var ”skyggene” til døde mennesker. De viktigste, manes og lemurs ble feiret med egne fester. Manene var stort sett vennligsinnede, mens lemurene var hvileløse og kunne vende tilbake for å hjemsøke de levende.

Parentalia (13. - 24. februar) var en fest til ære for foreldre og familie. Under denne festen ble det ofret ved gravene for å formildne forfedrenes ånder. Drikkeofre i form av vann, melk, honning eller parfyme ble helt på graven, over asken i en urne eller til og med gjennom rør som ledet inn i graven. Brød, kaker, druer, pølser, røkelse eller frukt ble også ofte ofret. I tillegg ble lamper tent ved spesielle anledninger. Det frykteligste skjedde med dem som forsømte parentaliene… ”Spøkelsene kom klagende ut fra sine gravsteder nattestid og hjemsøkte veiene og markene.” Ovid, Fasti, II: 21. februar.    

Lemuria (9., 11. og 13. mai) var høytiden for å formildne de dødes vandrende skygger, lemurs, som vendte tilbake til sine tidligere hjem. De kunne bli en plage hvis de ikke ble stagget på tilfredsstillende måte. Skyggene av de tidlige døde ble regnet som de farligste. Ethvert gudfryktig romersk hushold sørget for å beskytte hjemmet ved midnatt den 9. mai:

Ved midnatt som gir stillhet til søvnen, når alle hundene og hekkens fugler er stille, står den opp som minnes de gamle ritene og er gudfryktig (ingen lenker binder hans føtter) og gjør tegnet med tommelen og lukket hånd, i fall en uvirkelig skygge møter ham i stillheten. Etter å ha renset sine hender i kildevann, vender han seg og tar først noen svarte bønner, kaster dem fra seg med bortvendt ansikt og sier mens han kaster: ”Med disse bønnene som jeg kaster, frigjør jeg meg og mine.” Dette sier han ni ganger uten å snu seg. Det antas at skyggen samler sammen bønnene og følger etter, usett.Igjen rører han ved vann og slår på bronsen fra Temesa, og han ber ånden om å forlate huset. Når han ni ganger har ropt: ”Forfedreånd, fjern deg,” ser han seg tilbake og tror at den hellige riten er fullbrakt.

– Ovid, Fasti V: 9. mai

De dødes graver

I henhold til romersk lov var det strengt forbudt å begrave folk innenfor byens grenser. Lovene var ikke så mye et resultat av religiøs overbevisning eller overtro som av et spørsmål om hygiene. De døde kroppene ble også brent utenfor bymurene på grunn av brannfaren og den ubehagelige lukten. Følgelig dominerte nekropoler utkanten av antikkens byer og over betydelige avstander langs hovedveiene.

I det 3. årh. f. Kr. var det ikke vanlig med familiegravkamre, de var forbeholdt aristokratiske familier. Disse tidlige gravene hadde enkle fasader etter etruskisk mønster og ble bare utsmykket på innsiden. Gravene var ikke store, og det vites ikke om de rituelle seremoniene foregikk inne i eller foran gravene. Alminnelige mennesker ble begravd i enkle sjaktgraver eller i terrakottasarkofager i store gravfelt.

I det 2. og 1. årh. f. Kr. ble mer forseggjorte graver populære blant aristokratiet, og fokus ble flyttet fra familien som helhet til individet. I løpet av disse århundrene ble de fleste kremert, og urnene med asken ble plassert i jordgraver eller i små steinkister.

Under Augustus var svære columbaria vanlig, og flere av dem er bevart, slik som for eksempel i katakombene langs Via Appia.

I løpet av det 2. årh. e.Kr. ble det mindre vanlig med begravelsesfester i gravkammeret, og det finnes få spor etter matlagning eller festing i senere graver. Dette skyldes sannsynligvis kollegenes økte betydning, de som sørget for utstyr i forbindelse med minnefestlighetene. Medlemmer av gravkollegiet kunne også velge å bli begravd i kollegiets egne graver eller i gravene til rike velgjørere som stilte deler av sine egne graver til kollegiets disposisjon.

Gravkamrenes planløsning endret seg også. Viktige familiemedlemmer ble nå plassert i kammerets hovedrom, mens slaver og mindre viktige familiemedlemmer ble lagt i kjelleren. Forskjellsbehandlingen kan ha vært en følge av overgangen fra kremasjon til jordfesting i det 2. årh. e.Kr. Siden kister eller sarkofager i legemsstørrelse krevde langt mer plass enn askeurner, måtte innsiden av gravkamrene endres.

Omtrent hundre år senere førte det stadige behovet for gravplasser til at katakomber ble bygget. Mangelen på gravplasser tvang en del romere til å flytte sine gravlunder under jorden. Katakomber blir normalt forbundet med kristne begravelser, men jødiske og hedenske katakomber er også blitt funnet.

Massegraver for de fattige

Selvfølgelig døde folk fattige og uten at det fantes noen som kunne betale for begravelsen. I pesttid ble det funnet lik i gatene, og myndighetene ansatte folk for å bli kvitt dem. Likene ble kastet i puticuli, massegraver som kunne romme hundrevis av lik, sammen med dyreskrotter og avfall av alle typer.

Arkeologen Rodolfo Lanciati gravde ut omtrent 75 puticuli på 1870-tallet, og han redegjør for sine skrekkinnjagende funn:

Esquilingravfeltet var delt i to. Den ene delen var for håndverkere som hadde råd til å bli begravd hver for seg i columbaria. Disse hadde et visst antall askeurner. Den andre var for slaver, tiggere, fanger og andre som var kastet ned på avskyelig vis og i full forvirring i fellesgroper eller renner. Sistnevnte del inneholdt mange hundre puticuli eller hvelv og dekket et område som var tusen fot langt og tretti fot dypt. Jeg har avdekket og undersøkt omtrent syttifem av dem. I mange tilfeller var innholdet i hvert hvelv redusert til en jevn svart, klebrig, fordervelig, fettet masse.

Utenfor Roma – gravriter i Romerriket

Både kremasjon og jordfesting ble praktisert av folkeslagene i middelhavsregionen gjennom store deler av antikken. Kremasjonsriten, brenning av kroppen og gravlegging av asken, var svært vanlig blant italikerne og etruskerne. Den såkalte Villanova-kulturen nord for Roma praktiserte for eksempel kremasjon i tidlig jernalder (1100 - 700 f. Kr.). I området sør for Roma, der befolkningen var gresk, var jordfesting det vanlige.

Kartagerne, det vil si fønikerne i den vestlige delen av middelhavsområdet, praktiserte både jordfesting og kremasjon.

Rike egypteres foretrukne begravelsesrite var mumifisering, men flertallet av alexandrinerne ble rett og slett jordfestet. Tremangelen må ha gjort kremasjon til et usedvanlig dyrt alternativ i Egypt.

Boliger for de døde

Hus for de døde – kister, urner og sarkofager

De kremerte levningene av de døde ble oppbevart i urner av mange typer og i ulike fasonger. Urnene ble laget i forskjellige materialer: brent leire, metall, glass og stein. Den vanligste urnetypen i romertiden var en enkel beholder av brent leire med lokk, kalt olla.

Bildet kan inneholde: lettelse, antikkens historie, gjenstand, historie, utskjæring.
Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty © KHM

Eksempelet her er en typisk sen-etruskisk askekiste i brent leire, dekorert med et frontalrelieff. Disse etruskiske kistene, som ble masseprodusert i støpeformer, ble plassert i nisjer i veggene i lange passasjer hugget inn i fjellet. Nisjene ble lukket av store taksteiner.

Glassurner var relativt kostbare og fantes i flere varianter. Dette eksempelet viser en glassurne-type som var vanlig i de nord-vestlige provinsene av Romerriket. Mynter blir ofte funnet sammen med kremerte beinrester.

Bildet kan inneholde: verden, keramikk, gjenstand, foto av stilleben, keramikk.
Foto: © KHM

En annen type kremasjonsurne som ble brukt av Romerrikets naboer, var amforaen. Kartagos vidstrakte nekropoler viser at tradisjonen med kremasjonsgraver i amforaer kan spores tilbake til omtrent 800 f.Kr. Dette eksempelet er fra Sousse i Tunisia. Disse små amforaene ble ikke brukt til oppbevaring av mat eller drikke, men ble laget spesielt som gravurner.

Bildet kan inneholde: gjenstand, naturlig materiale, beige, antikkens historie, så.
Foto: © KHM

I Alexandria ble urner plassert i svære katakombeliknende, underjordiske nekropoler. Et stort antall urner av egyptisk alabast og granitt er blitt funnet i Roma, og det er et av mange vitnesbyrd om den livlige handelen mellom Egypt og Italia. Disse importerte urnene må ha vært luksusvarer, forbeholdt rike romere. Denne urnen ble funnet i den romerske byen Tusculum, dagens Frascati, sørøst for Roma. 

Bildet kan inneholde: monokrom, monokrom fotografering, stil, svart og hvit, foto av stilleben.
Foto: © Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Urner for den romerske middelklassen og soldater

Rett før keiser Augustus’ regjeringstid (27 f. Kr. - 14 e. Kr.) ble marmorurner med relieffer populære blant den romerske middelklassen. Denne moten holdt seg i 200 år. Innskriftene til minne om de døde viser at de fleste var fribårne borgere. Noen kom fra aristokratiet og andre fra militæret. Andre var frigitte slaver eller begunstigede slaver fra viktige familier som hadde midler til og ønske om en moteriktig begravelse. 

I det 2. årh. e. Kr. var så mange som halvparten av de som ble begravd i urner soldater. Til tross for at stadig flere romere foretrakk jordfesting, forble kremasjon vanlig i militærleire i provinsene fram til det 3. årh. e. Kr. Kremasjon var et opplagt valgt når en soldats levninger måtte fraktes hjem for begravelse.

Bildet kan inneholde: utskjæring, lettelse, kunst, rektangel, steinsnitt.
Foto: © Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Urnene som vises her dateres til mellom andre halvdel av det 1. årh. og begynnelsen av det 2. årh. e. Kr., da denne urne-typen var på moten. Disse rektangulære marmorkistene har normalt dekorative relieffer og innskrifter med navnene til de døde, livslengden, og navn på slektningene som bestilte urnen. Uttrykket ”dis manibus” forkortes ofte til Dis man eller D.M. og betyr ”til de dødes ånder,” og opprinnelig var dette en votiv-påkalling til de dødes ånder. Dette finnes i nesten alle hedenske romerske innskrifter, men også i kristne og jødiske. Den formaliserte karakteren er derfor tydelig.

Bildet kan inneholde: utskjæring, kunst, skulptur, steinsnitt, rektangel.
Foto: © Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Fra kremasjon til jordfesting

Selv om jordfesting ikke var ukjent, ble det knapt praktisert i Roma før tidlig i det 2. årh. e. Kr. Da ble det plutselig svært populært. Til tross for at mange har forsøkt å forklare bakgrunnen for dette tradisjonsskiftet, er det usikkert hva det egentlig kom av. Enkelte av forklaringene tar utgangspunkt i praktiske forhold, som for eksempel at det var blitt vanskeligere å få tak i tre til likbål. Andre viser til den økende begeistringen for gresk kultur. Blant grekerne var jordfesting det foretrukne. Hvordan avdøde ble jordfestet, var avhengig av økonomien til avdødes familie. Det dyreste alternativet, som kun var mulig for de rikeste, var begravelse i en dekorert marmorsarkofag. 

Romerske marmorsarkofager

De fleste marmorsarkofager har kisteform. Lokket er enten flatt eller formet som et gavltak. Mange sarkofager har lokk der den avdøde er framstilt liggende på en madrass, slik som i den som vises her (Astrup). Det fantes også ovale sarkofager dekorert med løvehoder. De imiterer kar, trau og vinpresser med en tut formet som løvehode.

Bildet kan inneholde: skulptur, utskjæring, gjenstand, historie, antikkens historie.
Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty © KHM

Myter og motiver

Sarkofagenes motiver har sjelden noen opplagt forbindelse med døden. Kundene kunne velge scener eller dekorasjon etter egen smak, men motivene kunne også være tilfeldige. Bare et fåtall motiver berørte underverdenen eller livet etter døden direkte.

Mytologiske kamp- eller jaktscener var populære motiv. Scener som viser ekstase eller løssluppenhet i en mytisk verden, er også vanlige, som i denne sarkofagen.

Bildet kan inneholde: skulptur, kunst, bryst, gjenstand, stamme.
Foto: © Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Vi ser Amor og Psyche som kysser hverandre, omgitt av en prosesjon med cupider. Framstillinger av jordiske gjøremål er også vanlige. En barnesarkofag viser kappkjøring med vogner, sannsynligvis begravelsesleker, som var et svært populært motiv, særlig på barnekister. De fire vognene kan ha blitt forbundet med de fire årstidene. Scenen kan være en allegori over livet, et farlig kappløp som likevel kan avsluttes med seier.

Bildet kan inneholde: lettelse, antikkens historie, utskjæring, historie, mytologi.
Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty © KHM

Dionysos – ekstasens gud

Dionysos er den mest gjengitte guden på romerske sarkofagrelieffer. Han var vinens, ekstasens, festens og teatrets gud. Han representerer også håpet om et storartet liv etter døden. Det forklarer hvorfor han så ofte er avbildet på sarkofager. Hans følge av nymfer (menader) og satyrer avbildes vanligvis mens de danser, drikker og musiserer. Det symboliserte grenseløs og frivol glede.

Myten om Ariadne og Dionysos var et annet populært tema. Dionysos oppdaget den vakre prinsessen fra Kreta mens hun sov på øya Naxos, etter at helten Theseus hadde forlatt henne. Dionysos ble forelsket og tok henne til ekte. Fortellingen om Ariadnes dype søvn og hennes oppvåkning til en ny guddommelig eksistens i Dionysos’ selskap, ble sannsynligvis ansett som en metafor for et lykkelig liv etter døden. Det finnes flere relieffer som viser Dionysos mens han avdekker den sovende Ariadne. Han framstilles ellers ofte beruset, og holder gjerne et drikkebeger i hånden, idet han stiger ned fra en vogn, hjulpet av en av sine festlige følgesvenner.

Bildet kan inneholde: skulptur, gjenstand, antikkens historie, kunst, historie.
Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty © KHM

På dette fragment sover Ariadne mens hun holder et par i miniatyrstørrelse. Paret forestiller Amor og en pike med sommerfuglvinger. Piken er Psyche som sovende ble brakt til himmelen av sin elsker Amor. En tredje scene fra den dionysiske syklus er hans bryllup med Ariadne, (NG.S.00464). Fragmentet viser Dionysos’ mor, månegudinnen Semele, i en vogn ved siden av en erot som holder en bryllupsfakkel.

Produksjonssentra

Det var flere viktige produksjonssentra for framstilling av marmorsarkofager i middelhavsregionen. Byen Roma produserte alene omtrent 6000 av de sarkofagene vi kjenner til i dag. Et annet produksjonssentrum var Dokimeion, en by i Lilleasia hvorfra det er bevart omtrent 500 kjente sarkofager. Fra Attika, Athens omland, er det bevart ca. 1500 kjente sarkofager. Afrodisias i dagens Tyrkia var et annet sentrum for produksjon av sarkofager. Mange steder ble det framstilt sarkofager for det lokale markedet. Disse imiterte ofte produktene fra de viktigste kunstsentrene. Det fantes også et stort marked for halvferdige sarkofager som ble ferdigstilt på mottakerstedet.

Bildet kan inneholde: gjenstand, kunst, historie, kreativ kunst, foto av stilleben.
Foto: © Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Greske verksteder er representert ved et fragment i utstillingen. Gjenstanden er saget av fra forsiden av en sarkofag. Den er laget av marmor fra Attika, men sarkofagen kan ha vært laget av håndverkere fra Kreta eller Lilleasia. Sarkofagen var dekorert med et Medusa-hode.

Bildet kan inneholde: stein, skulptur, monokrom fotografering, geologi, kunst.
Foto: © Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Denne cupiden er produsert ved et verksted i Lilleasia. Liknende cupider finnes på girlandersarkofager fra Efesos på vestkysten av Tyrkia.

Bildet kan inneholde: fugl, gjenstand, lettelse, utskjæring, kunst.
Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty © KHM

Sarkofagen er et eksempel fra Palestina, sannsynligvis fra Caesarea. Ørnen og girlanderen imiterer motiver som ble brukt av håndverkere fra Attika.

Å minnes de døde

Portretter av de døde

Etter at begravelsen og alle de vanlige seremoniene har funnet sted, plasserer de en framstilling av avdøde på det mest iøynefallende stedet i huset. Over denne setter de en baldakin av tre eller en helligdom. Framstillingen består av en maske som er usedvanlig lik avdøde, både i form og farge.

– Polybius, Historier 6.53

I tillegg til innskrifter bestilte romerne portretter for å minnes de døde. En type var forfedremasken som Polybius beskriver. Masker ble plassert i det romerske husets sentrale hall, atriet, som fungerte som et mottakelsesrom der klienter og oppdragsgivere møttes. Den sentrale plasseringen gjorde at forfedremaskene vitnet om familiens ærerike avstamning, og de fungerte som et sterkt politisk uttrykk for den romerske, aristokratiske familiens verdier.

I det 1. årh. f. Kr. ble det nokså vanlig å plassere marmorportretter av avdøde i gravkammeret. Portrettbyster eller relieffer ble plassert i nisjer eller i rammer på kammerets yttervegg, slik at det så ut som om den avdøde tittet ut på de forbipasserende fra et vindu.

Et vakkert eksempel fra midten av det 1. årh. f.Kr. er denne bysten. Den er omarbeidet fra en statue og viser en gammel mann i den realistiske stilen som var typisk for den romerske republikkens kunst. Han er iført toga, og de eldete ansiktstrekkene understreker at han har viet livet til familien og den romerske staten.

Bildet kan inneholde: skulptur, kjeve, gjenstand, utskjæring, statue.
Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty © KHM

Det var også vanlig med gravmonumenter der avdøde er portrettert liggende på en seng. Skulpturen av en liggende gutt fungerer som lokk til en barnesarkofag. Guttens ansiktstrekk og hår viser tydelig at skulpturen var ment som et portrett av den døde.

Bildet kan inneholde: skulptur, utskjæring, gjenstand, historie, antikkens historie.
Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty © KHM

Den døde kan også portretteres på sarkofagen i en rund ramme, en såkalt clipeus (lat. for ’skjold’). Clipeus som rammer inn dette portrettet av et par, holdes av to bevingede figurer, genier eller seiersgudinner.

Bildet kan inneholde: skulptur, hake, panne, skulptur, kjeve.
Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty © KHM

Til minne om en trofast venn

Noen ganger fikk til og med dyr varige minnesmerker. Denne gravsteinen fra Lilleasia er tilegnet en hund. Den heller fete og formløse følgesvennen er framstilt på øvre del av steinen. I den nedre rammen står epigrammet: ”Mitt navn er jaktvenn fordi jeg en gang raste rappfotet etter de farlige dyr.”

Bildet kan inneholde: terrestrisk dyr, rektangel, kunst, snute, skulptur.
Foto: Ellen Holte © KHM

Når keiseren døde

En romersk keisers død var en hendelse av stor betydning. Keisere ble guddommeliggjort etter døden. Til deres ære ble monumenter reist og mynter preget. De enorme sylindriske mausoleene til keiserne Augustus og Hadrian kan fortsatt ses i Roma.

Enkelte keisere ble imidlertid svært upopulære. I slike tilfeller kunne han bli behandlet nesten som en statsfiende, og det ble bestemt at minnet om ham skulle uthviskes, ved såkalt damnatio memoriae. Det dreide seg ikke om et lovvedtak, men det fungerte like fullt som en svært effektiv sanksjon. Den logiske begrunnelsen for denne praksisen var at portretter rommet deler av ”ånden” til den avbildete. Under normale omstendigheter var plasseringen av en keisers portrett i et rettslokale en forsikring om at rettferdighet ville skje fyllest, slik som framstillingen av ham på en mynt garanterte dens verdi. Hvis en keiser falt i unåde, skulle hans portretter, og dermed hans ånd, fjernes. Statuer av ham og innskrifter med hans navn ble omarbeidet eller ødelagt, eventuelt fjernet.

Bildet kan inneholde: tekst, skrift, gjenstand, rektangel, utskjæring.
Foto: © KHM

Dette er en innskrift til den avdøde keiser Aurelian (270 - 275 e. Kr.). Vi ser også at noen har forsøkt å fjerne navnet til keiser Probus (276 - 282 e.Kr.), innskriftens donator.

Idet en keiser var blitt utsatt for damnatio memoriae, kunne han nektes en skikkelig begravelse. Suetonius skriver om hastebegravelsen til den forhatte keiser Caligula som ble drept av lederne for den keiserlige garde:

Hans kropp ble i hemmelighet brakt til Lamiafamiliens park. Her ble den delvis brent på et likbål, som raskt var blitt reist, og så begravd under et tynt lag med torv. Da hans søstre senere vendte tilbake fra eksil, gravde de opp liket, kremerte det og plasserte det i gravkammeret. Før så skjedde, er det velkjent at forpakterne av parken ble forstyrret av gjenferd. Det gikk ikke en eneste natt i huset der han ble myrdet uten en eller annen skremmende tilsynekomst, inntil selve huset ble ødelagt av brann.               

– Suetonius, Caligula 59

Kulturelle veikryss – det romerske syria og judaea

Regionen som består av dagens Israel, Palestina, Jordan, Libanon og Syria, har vært kjent under ulike navn gjennom historien. For eksempel har Kanaan, ash-Sham, Det hellige land og Levanten vært brukt, og mange av disse navnene har politiske konnotasjoner. I denne teksten foretrekker vi å bruke det romerske Syria og Judaea for dette området, slik romerne kalte det.

Regionen kalles også av og til Det antikke nære Østen, men denne betegnelsen regnes ofte som eurosentrisk. Problemet med å finne et passende navn for området reflekterer de mange konfliktene som har funnet sted her.

Med sine mange havner og karavanestasjoner var Syria og Judaea et viktig krysningspunkt for europeiske, asiatiske og afrikanske handelsruter. Innbyggerne var hovedsakelig semitter (folkegrupper som snakker semittiske språk, som arameisk, arabisk eller hebraisk), men folk fra hele den gresk-romerske verden slo seg ned her. Noen tok del i regionens blomstrende handelsliv, mens andre var keiserlige tjenestemenn eller soldater som var utstasjonert i området.

Syria og Judaea var da som nå et konglomerat av religioner og folkeslag. Området var befolket av flere stammer og ulike politiske og religiøse grupper. Disse inkluderte nabateerne i sør med den berømte ørkenhovedstaden Petra, og kosmopolitiske metropoler i nord, som Antiokia. I ørkenen fantes arabiske stammer, og det fantes velstående karavaneoaser som Palmyra og Dekapolis. Sistnevnte var en allianse av flere grensebyer. I Syria og Judaea var det plass til mange polyteistiske religioner: hellenistisk-romersk, arabisk, iransk, mesopotamisk og arameisk. De hadde alle sine egne sekter, kulter, utbrytergrupper og regionale tradisjoner. Det fantes også monoteistiske jøder og et stadig økende antall kristne. Kristendommens raske spredning bidro til at områdets mangfold ble sterkt redusert innen det 5. årh., og bare det jødiske samfunnet beholdt sin tro.

En romersk provins

Omkring 100 f. Kr var det lite igjen av det store Seleukiderriket. Det tidligere sentralområdet, Syria og Judaea, ble nå indirekte styrt av Roma gjennom marionettkonger. Med tiden ble det behov for større politisk stabilitet og kontroll,
så områdene ble stilt direkte under romersk forvaltning. Syria ble romersk provins i 63 f. Kr. og Judaea i 6 e. Kr.

Begravelsen av en soldats familie i romersk Jerusalem

Blysarkofager var nokså vanlige i middelhavsområdet, de var sannsynligvis mye billigere enn steinsarkofager. I romersk Syria og Judaea ble de brukt av mange forskjellige folkegrupper, inkludert romere, jøder og kristne.

Foto: © KHM

Det finnes flere tegn som tyder på at blysarkofagen tilhørte en romersk legionærfamilie. Den ble funnet i Jerusalem i en sjakt som var hugget inn i fjellet dekket av to lag med steinheller. Det er tydelig at sjaktene var blitt gravd og brukt til tidligere begravelser siden det ble funnet skjelettrester under museets sarkofag. Sarkofagen var blitt senket ned i den eldre gravsjakten uten å fjerne den tidligere ”beboeren”. ”Vår grav” inneholdt hodeskallene til to barn, på omtrent fire og ti år, og noen smykker. En annen sarkofag i en parallell sjakt inneholdt skjelettene til to voksne menn. Det ble funnet smykker utenfor kistene. Det er sannsynlig at de sørgende i sin tid hadde plassert smykkene på toppen av kistene.

Blysarkofager ble laget av blyplater som ble støpt i former av leire, og sveiset sammen. Trestempler som ble presset inn i formene til kistene mens blyet ennå var mykt etterlot seg mønster og dekor. Dekorasjonen på museets sarkofag viser Minerva med sin ugle. Hun er plassert i en ramme som er formet som spennen på en romersk brystplate. Dette motivet antyder at mennene hadde bakgrunn fra militæret. Kanskje dreier det seg om graver til legionærer med familier som var stasjonert i Colonia Aelia Capitolina, det romerske Jerusalem, der Legion X Fretensis var stasjonert fram til det 3. årh. e. Kr. Denne hypotesen forsterkes av gravgavene som er sjeldne i romersk Judaea, men vanlige i andre deler av keiserriket.

Dekapolis og Palmyra – kosmopolitiske byer i øst

Gravskikker i Dekapolis

Dekapolis, forbundet av ti byer, var en allianse som ble skapt for å beskytte og forsvare Romerriket mot fiender fra øst. De sentrale delene av Dekapolis inkluderte dagens nordvestlige Jordan, det nordøstlige Israel, det nordøstlige Palestina og det sørvestlige Syria. Hvilke byer som var med i forbundet, endret seg over tid men inkluderte hovedsakelig Skytopolis, Gadara, Pella, Filadelfia, Abila og Gerasa. Det som karakteriserte byene i Dekapolis var at de var sterkt påvirket av gresk og romersk kultur og nøt godt av en stor grad av uavhengighet, i et område som ellers var dominert av semittiske folkeslag og tradisjoner.

Det finnes fortsatt mange gravmonumenter fra de første to århundrene e.Kr. i Dekapolis-området. Disse var hugget inn i fjellet og inneholdt et eller flere gravkamre. Fra disse kamrene gikk det lange gravsjakter (loculi) inn i veggene. Etter at liket var plassert i loculus, ble åpningen forseglet og murt igjen. Inngangene kunne åpnes og lukkes gjentatte ganger, og sjaktene kunne derfor gjenbrukes.

Gravbystene i utstillingen kommer fra gravkamre fra Dekapolis-byene Gadara og Skytopolis. Dessverre er gravene i disse byene blitt plyndret, men utgravninger av liknende graver i nabobyen Abila tilsier at bystene ble plassert foran loculi, sannsynligvis på kammerets gulv.

Bildet kan inneholde: blå, brun, gul, oransje, tekst.
Dekapolis-området – grovt overblikk. Illustrasjon: Johnny Kreutz © KHM

Nefesh – ånder i stein

I verket om arabernes preislamske religion, gir den arabiske historikeren Hisham Ibn-al-Kalbi (747 - 819 / 821 e. Kr.) oss en idé om hvordan statuene kan ha blitt brukt:

Derpå hugget han fem statuer til dem etter bilde av deres salige slektninger og satte dem opp over gravene deres. Så skjedde det at en slektning ville besøke graven til en bror, onkel, fetter, hvem det enn måtte være, vise ham den nødvendige aktelse og gå rundt statuen en stund.

(Kitab al-Asnam Al-Qalis 44 - 45)

Dette tilsier at statuer av de døde ble brukt i et danse- eller gangritual. Men hva betød det for dem som lot reise statuene?

Begrepet nefesh er sentralt for å forstå oppfatningen av livet etter døden i den arabiske og den arameiske religionen. Opprinnelig betød nefesh strupe eller pust, men senere endret det betydning til ’liv’ eller ’person’ og så til ’sjel.’ Fra det 2. årh. og utover ble nefesh også brukt om gravsteiner eller monumenter, og det tyder på at folk trodde at sjelen kunne bli del av steinen og dermed udødeliggjøres. Denne oppfatningen kan sammenliknes med det romerske synet på portretter som bærer av deler av ”ånden,” eller animus eller anima, til dem som var avbildet. Bystene fra Dekapolis-området tjente sannsynligvis som nefesh, hjem for den udødelige sjelen og legemliggjøring av den avdøde.

Den tidligste av disse bystene hadde få, om noen, ansiktstrekk og bare et omriss som liknet på øvre del av menneskekroppen. Byster med mer realistiske trekk ser ut til å ha blitt utviklet i det 1. årh. e. Kr. da romersk politikk og kultur fikk stadig større innflytelse. Bystene i utstillingen imiterer tydelig romerske gravportrett, men kan ikke anses som slike, fordi de er stiliserte framstillinger, og ikke fremstillinger av individer. Det virker sannsynlig at de fortsatt ble brukt i sin tradisjonelle rolle som nefesh, men ”utseendet” var romersk, og bystene er derfor gode eksempler på kulturblanding.

Det kosmopolitiske Palmyra

Oasebyen Palmyra, som befinner seg i dagens Syria, var ikke blant byene i Dekapolis. Palmyra var likevel et av de største sentrene i den romerske provinsen og et viktig stoppested på karavaneruten til Persia.

Rundt år 250 e.Kr. vokste Palmyra raskt og utviklet seg snart til å bli en av de mest betydningsfulle byene i området. Men da Palmyras dronning Zenobia erobret Egypt og gjorde framstøt mot Lilleasia, ledet keiser Aurelian et motangrep. Palmyra led nederlag og ble endelig ødelagt i 273 e.Kr. Sassanidene, som regjerte i Persia, angrep stadig Syria etter 240 e.Kr. og vant kontroll over området tidlig i det 7. årh. I 636 e.Kr. erobret araberne Syria og endte med dette det romerske styret.

Døden i Palmyra

De enorme nekropolene i Palmyra inneholder tre typer gravmonumenter: høye tårn brukt til flere graver, underjordiske gravkomplekser (hypogea) og tempelgraver. Gravmonumentene inneholder normalt store gravkamre med lange fordypninger i veggene til plassering av de dødes kropper. Disse sjaktene ble vanligvis stengt med dekorerte steinheller. Det var uvanlig med sarkofager i Palmyra. Vi vet omtrent ingenting om begravelsesriter i Palmyra eller om menneskenes forestillinger om livet etter døden. Arkeologer har funnet kokeutstyr og matbeholdere som antyder at det ble holdt fest ved gravene. Tilstedeværelsen av altre og røkelsesholdere indikerer at det også ble ofret. 

Mumier fra Palmyra

Rike mennesker fra Palmyra ble ofte mumifisert. Dette er en rite som er kjent fra andre steder i det hellenistisk-romerske Syria og Palestina. I Palmyra ble kroppene tørket uten at man først tok ut hjernen og innvollene, slik man gjorde i Egypt. Kroppen ble svøpt stramt i remser av fint tøy og dekket med et tykt lag myrramasse. Et nytt lag av grov lin gjorde tjeneste som fyll for det ytterste dekket av fint stoff. Stoffet kunne enkelte ganger være silke helt fra Kina. Avdøde ble gitt gaver: mynter, lamper, leker, smykker, keramikk og glassgjenstander. Det vitner om at man i Palmyra forberedte sine døde på et liv etter døden.

Gravrelieffer og gravmåltidsgrupper

Gravmarkører var en uunnværlig del av enhver begravelse i Palmyra. I Palmyra kan flere forskjellige typer gravskulpturer og til og med gravkamre og monumenter, ha fungert som nefesh.

Bildet kan inneholde: skulptur, kinn, hake, panne, skulptur.
Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty © KHM

Den vanligste gravskulpturen er relieffbystene som ble brukt for å forsegle gravfordypningene, loculi. Relieffbyster ble produsert mellom midten av det 1. årh. e. Kr. til Palmyras fall i 272 / 3 e. Kr. Bystene er ofte nokså realistiske med karaktersterke ansikter, men var nok ikke ment som nøyaktig gjengivelse av den avdøde. Et vidt spekter av motiver opptrer på og rundt figuren: forheng, snirkler, stili (skriveredskaper), nøkler, teiner, håndteiner, fugler, blader og druer. Motivenes symbolske betydning forblir imidlertid et mysterium.

Gravmåltidsscener

Gravmåltids-scener som viser en eller to menn liggende på en seng med familie og tjenere rundt seg, er også representert i gravkamre i Palmyra. Skulpturene kan ha vært plassert i nisjer på utsiden av gravtårnene eller i spesielle avlukker inne i dem.

Bildet kan inneholde: bryst, kinn, hake, panne, skulptur.
Foto: © KHM

Fem hoder i museets samling har sannsynligvis tilhørt figurer fra slike gravmåltidsgrupper. Eksempelet her må ha vært figuren i sentrum. Hans sylindriske hodeplagg viser at han er prest. Andre hoder er typiske for tilskuere. Kvinnen satt kanskje for enden av sengen, og de unge sønnene eller tjenerne stod sannsynligvis bak hovedfiguren som var familiens velgjører. Hodene ser ut til å stamme fra greske gravmåltids-scener og kan ha tjent et liknende formål, det vil si at de synliggjorde avdødes rikdom og sosiale posisjon.

Bildet kan inneholde: kinn, hake, panne, skulptur, kjeve.
Foto: © KHM

Jødene

Opprør, diaspora og hjemkomst

Jerusalem hadde lenge vært jødenes hellig by. Det var her kong Salomon, Davids sønn, bygget et tempel i begynnelsen av det første årtusen f. Kr. Da romerne okkuperte Judaea forøkte de å samarbeide med jødene om å opprettholde fred, lov og orden. Men jødene mislikte det romerske overherredømmet og utfordret romernes autoritet. Det jødiske opprøret endte med ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem i 70 e. Kr. I 132 e. Kr. gjorde jødene et nytt forsøk på å befri Judea fra romersk styre. Opprøret ble slått ned, og hundretusener av jøder ble drept, deportert eller solgt som slaver. Jødene ble nektet å utøve sin religion, og de ble utvist fra Jerusalem. Mange slo seg ned i andre deler av den antikke verden. Med tiden vendte noen tilbake til Judaea.

Jødiske begravelsesritualer

Den som sitter i Den Høyestes ly og bor i Den Allmektiges skygge, han sier til Herren: ’Min tilflukt og borg, min Gud som jeg setter min lit til!’

– salme 91, 1-2

Den jødiske befolkningen i Judaea praktiserte sine tradisjonelle begravelsesritualer i likhet med jødiske samfunn i hele Romerriket. Disse er beskrevet i detalj i talmudisk litteratur fra romersk keisertid og tidlig bysantinsk tid.

Etter at døden var inntruffet, ble øynene og munnen til avdøde forsiktig lukket. Familiens hus ble omgjort til et sted for sorg. Man kunne gi uttrykk for sorg på mange forskjellige måter. Folk gråt og jamret seg, mens andre trøstet dem som var i sorg. Noen ganger ble jord drysset på avdødes hode, eller det fant sted en rituell barbering av hår og skjegg. Kroppen ble vasket, dekket med urter og viklet inn i et likklede av hvit lin. Kistebærerne, som bar liket på en båre, resiterte salme 91 på vei til graven, og profesjonelle sørgere og musikere ble ofte leid inn for å følge prosesjonen. Den avdøde ble plassert i graven enten i bare likkledet av lin eller i en kiste. Graven stod åpen i tre dager, i fall den døde skulle våkne til liv. Ingen gudstjenester ble holdt i synagogen i perioden mellom død og begravelse.

Sekundær gravlegging av bein – ossilegium og osuarier

Gravlegging av beina på nytt, etter at legemets bløtere deler var borte, var et viktig element i begravelsesritene i mange kulturer. I dag er det fortsatt vanlig i enkelte deler av Hellas der levningene blir jordfestet etter et par år. Dette skjer ved at beina blir samlet og lagt i kister som så blir oppbevart i likhus.

Riten ble praktisert i Judaea så tidlig som i det 1. årtusen f. Kr. da menneskebein ble plassert i hulrom i gravkamre eller i likhus. Det ble kanskje gjort for å la dem nyte godt av ofrene som ble de nylig begravde til del. Det egentlige ossilegium, det å samle beina og stede dem til hvile i en spesiell beinkiste (ossuarium) eller i nisjer, startet de to siste århundrene før Kristi fødsel. På dette tidspunktet ble troen på gjenoppstandelse bredt akseptert. Et nært familiemedlem, normalt sønnen, måtte samle sammen foreldrenes bein et eller to år etter gravleggingen i familiegraven. Han ville så plassere dem i en nisje i graven eller i et ossuarium.

Ossilegium har av mange blitt regnet som en jødisk tradisjon, men tradisjonen hadde også vært praktisert i Midt-Østen, Persia og Sentral-Asia i lang tid. Det kan ligge en praktisk funksjon bak bruken av Ossilegium fordi det var få og dyre gravplasser i tett befolkede områder. Ved hjelp av ossilegium kunne man på anstendig vis fjerne eldre graver for å gi plass til nye.

Selv om ossuarier kanskje ikke var av jødisk opprinnelse, ble tradisjonen populær. Ossuarier kom på moten rundt år 20 e. Kr. i Jerusalem, omtrent på den tiden da askekister av marmor ble populære i Roma. Slik ble velsituerte jøder utstyrt med en moteriktig gravbeholder som liknet dem som ble brukt i andre deler av den hellenistisk-romerske verden.

Foto: © KHM

Dette er et vakkert eksempel på et jødisk ossuarium fra tidsrommet 20 f. Kr. til 70 e. Kr. Ossuariene ble ofte laget av steinhuggermestere og det kan forklare den hyppige bruken av arkitektoniske utsmykninger, som den seksbladede rosetten.

Diaspora

Opprinnelige ble ossuarier bare produsert i Jerusalem og omegn. Etter ødeleggelsen av Jerusalem i 70 e. Kr. som følge av den jødiske oppstanden, forflyttet både produksjonen og bruken seg til andre deler av Palestina. Dette var sannsynligvis et resultat av at jødiske flyktninger forflyttet seg i forbindelse med diasporaen.

Omtrent 50 år senere førte Bar-Kokhba-opprøret til mer undertrykkelse og utvisning av jødene. Familier ble tvunget til å forlate sine hjem og det gjorde vedlikeholdet av familiegravene vanskelig, om ikke umulig. En løsning kan ha vært å transportere beina fra familiegraven i lette trekister heller enn i tunge stein-ossuarier.

Den jødiske nekropolen i Jaffa

Etter at jødene ble nektet adgang til Jerusalem og deler av Judaea, var det bare et fåtall steder som hadde jødiske samfunn av en viss størrelse. Vi kjenner til flere mindre jødiske gravsteder fra senantikken, men bare to større gravsteder. Begge disse to befinner seg ved kysten, i Bet She’arim og i Jaffa. Museets samlinger inneholder et stort antall bevarte innskrifter fra nekropolen i Jaffa.

På grunn av omfattende gravplyndring sent på 1800-tallet, kan man ikke lenger datere enkeltgraver ved hjelp av det opprinnelige gravgodset fra gravene. Vi kan anslå at nekropolen var i bruk en gang mellom det 3. og det 5. årh. e. Kr., og nyere utgravinger samt beskrivelser fra reisende på 1800-tallet, gir oss noe informasjon om gravenes utseende. Omtrent 50 gravkamre er blitt gravd ut, og mer enn 80 gravinnskrifter er kjent.

Flertallet av gravene er bygget i henhold til et velkjent mønster som var typisk for både jødiske og hedenske gravkamre i det romerske Syria og Judaea. En trapp eller korridor leder inn til ett eller flere sentrale gravkamre. I kammerets vegger finnes det avlange hulrom (kalt kokh, fl. kokhim) der likene ble plassert. Åpningen ble senere murt igjen. Innskrifter ble normalt festet til gravkammerets ytre og indre vegger. De siste utgravinger av gravfeltet avdekket en innskrift som fortsatt befant seg der den opprinnelig ble plassert, i en nisje over inngangen til graven.

Gravinnskrifter fra Jaffa

Innskriftene er skrevet på enten hebraisk eller gresk, eller på begge språk. Gresk var det offisielle språket i det østlige middelhavsområdet i antikken.

Mange av innskriftene inneholder lite utover navnene til avdøde og avdødes far, men noen ganger er selv denne knappe informasjonen av stor verdi.

Foto: © KHM

Sauls innskrift er en av de få som nevner Jaffa. ”Jeg, Saul, har kjøpt en grav i Jaffa fra Baroukhios. Vi gravla Saul og Synkletike på det første stedet.”  

Det fantes foreninger som bygget og administrerte nekropolene og solgte graver til individer og familier. Samfunnet og frivillige gav også hjelp til de fattige. Veldedige foreninger kunne av og til hjelpe med gravleggingen og med samlingen av beina.

Bildet kan inneholde: skrift, gjenstand, historie, stjerner, rektangel.
Foto: © KHM

En annen innskrift beretter om familien som brukte gravstedet: ”Hvilested for moren til Aboudemmos og Samuel og Zenon, og for deres familie og deres søster, (av) Kohhathioi(-familien) …Fred, Aboudemmou.” Innskriftene fra Jaffa avsluttes ofte med: Eirene (gr.’fred’), Shalom (hebraisk ’fred’) og  Amen.

Hvem var menneskene som ble begravd i Jaffa?

På grunn av krig og forfølgelse ble jødene spredt over store deler av den antikke verden i den gresk-romerske perioden. Om det var et fritt valg eller om de igjen ble vist bort fra sine hjem, dro uansett mange jøder tilbake til Judaea. I det 3. og til det 5. årh. e. Kr., som er det tidsrommet da nekropolen i Jaffa var i bruk, later det til at et stort antall jøder fra Egypt og andre romerske provinser dro tilbake til Judaea og slo seg ned i Jaffa.

Det kan også tenkes at diasporajødene ønsket å bli begravd i Det hellige land og derfor sørget for at beina posthumt ble transportert til Judaea. Dette er et ønske som kan spores tilbake til Bibelen, som for eksempel da Josef døde i Egypt:

Så tok Josef en ed av Israels-sønnene og sa: ”Når Gud tar seg av dere, da skal dere føre mine ben med herfra.” Og Josef døde, 110 år gammel. De balsamerte ham og la ham i en kiste i Egypt.

– 1. Mosebok 50, 25-26

Mennesker fra mange ulike miljøer

Mange av innskriftene oppgir avdødes yrke. I vår samling finnes det en forselger av lintøy, en prest, en baker, en krydderhandler, en valker, en filleselger og en arbeider. Enkelte av innskriftene oppgir hvor avdøde kom fra. De fleste kom fra Egypt, men det var også jøder fra Mesopotamia, Lilleasia og De egeiske øyer.

Skjebnen til nekropolen i Jaffa

Skjebnen til nekropolen i Jaffa er et tragisk eksempel på hvordan et viktig arkeologisk område kan bli ødelagt ved skjødesløs utnyttelse.

Den 3. november 1873 ankom den franske orientalisten Charles S. Clemont-Ganneau den palestinske havnen Jaffa. Han var kommet til det ottomanske Palestina for å lede en arkeologisk ekspedisjon på vegne av den britiske regjering. På veien til Jerusalem stoppet han og hans lille følge i byen Abu-Kabir, der de håpet å finne Jaffas antikke nekropol. Området var bebodd av egyptiske immigranter. Det var immigrantene som hadde oppdaget gravsteder hugget i fjellet mens de brøt stein til byggemateriale. Til tross for at det fantes lover om beskyttelse av kulturarv, ble disse ikke håndhevet av de ottomanske myndighetene. Gravene med innhold var derfor gjenstand for stadig plyndring.

Vi kan forestille oss Clermont-Ganneaus oppstemthet da en av mennene viste ham en gravstein med et umiskjennelig jødisk symbol, nemlig menorahen. Det var et utvilsomt bevis på at den jødiske nekropolen faktisk var funnet. Clermont-Ganneau kjøpte straks innskriften og la den i sin saltaske i håp om at det ville være det første av mange tilsvarende funn. Ivrig etter flere oppdagelser, dro han tilbake til stedet omtrent syv måneder senere. Han trålte lokalbefolkningens hjem i søken etter flere innskrifter. Til tross for at Clermont-Ganneaus motiver var rent vitenskapelige og at hans oppkjøp gav de lokale bøndene en kjærkommen ekstrainntekt, skapte han et marked for disse antikvitetene og ansporte til ytterligere gravrøveri. Plyndringen av stedet kom til å fortsette i flere tiår.

Clermont-Ganneaus samling ble ervervet av Plato von Ustinow og senere av Kulturhistorisk museum. Det er en av de viktigste samlingene utenfor Israels grenser.

De første kristne

Jesus fra Nasaret kritiserte jødisk religiøst hierarki. Hans budskap om tilgivelse og gjenoppstandelse appellerte særlig til de fattige. Etter at han ble korsfestet, spredte etterfølgerne hans lære i hele Romerriket. Den nye troen anerkjente ikke keiserens overherredømme, og fra Neros tid (54 - 68 e. Kr.) ble de kristne forfulgt. Dette førte til martyrkulten som styrket troen til det stadig voksende kristne samfunnet. Innen senantikken var kristendommen blitt den viktigste og mest innflytelsesrike religiøse bevegelsen i keiserdømmet.

De første kristne begravelser

Selv om de tidlige kirkefedrene ville forsikre seg om at kristne ritualer klart skilte seg ut fra ritualene til andre religioner og deres kult, gav ikke vanlige kristne så lett slipp på sine gamle tradisjoner. Det var ofte likheter mellom de kristnes begravelsesskikker og hva som for øvrig ble praktisert i området. Imidlertid var det visse klare forskjeller. Den viktigste var kanskje at en kristen begravelse ikke bare angikk familien. Prester tok aktivt del i ritene. I motsetning til sine hedenske kolleger fryktet kristne prester åpenbart ikke smitte fra de døde.

Den døende mottok den siste nattverd, og det finnes også belegg for at nattverdsbrødet ble gitt i dødsøyeblikket eller til og med etter at døden var inntruffet. Vask og stell av den døde kroppen blant kristne var nok ikke vesensforskjellig fra utførelsen av tilsvarende, tidligere romerske ritualer. Høylytt gråt og klaging fant også sted, selv om de kristne autoritetene var motstandere av det. Bønn, lesing av hellige tekster, og hymner og salmesang var alle viktige komponenter i en kristen begravelse. For å skille seg ut fra andre religioner, forbød de tidlige kristne bruk av musikkinstrumenter under begravelser.

Begravelser var en av menighetens sentrale plikter, og kristne som selv ikke hadde råd til begravelse fikk bistand fra sine åndsbrødre. Selv om kremasjon kan ha blitt praktisert av enkelte kristne i begynnelsen, ble jordfesting obligatorisk i det 2. årh. e. Kr.

Det finnes bevis for at gudstjenester ble holdt ved graven og at gravgaver av og til ble gitt, men de var aldri prangende eller kostbare. De kristne holdt, i likhet med alle sine samtidige, begravelsesfester rett etter begravelsen, men også disse var preget av måtehold og tilbakeholdenhet. Ved årsfester og andre spesielle begivenheter, holdt de minnestunder med bønn, hymner og festing ved gravene.

Da kristendommen ble anerkjent i Romerriket av Konstantin i tidlig 300-talltet, endret gravskikkene seg i henhold til den kristne troen på kroppens gjenoppstandelse. Mange av gravene fra den tidligkristne perioden er enkle, mens andre rett og slett gjenbruker hedenske sarkofager, noen ganger med en tilføyd kristen innskrift på kanten. Denne tvetydigheten er typisk for gravskikker i antikken. Uansett hvor ensartede praksisene virker, finnes det unntak fra enhver regel, akkurat som det var det i selve livet i antikken.

Kristne gravinnskrifter

Foto: © KHM

Kristne gravinnskrifter er ikke svært forskjellige fra de jødiske, og det er ofte vanskelig å skille mellom de to tatt i betraktning av at begge religioner brukte mange av de samme symbolene og stående uttrykk. For eksempel viser innskriften over en grovt tilhugget tabula ansata der det står: ”Her hviler den trofaste Brasidia”. En tabula ansata er en tavle med trekantede håndtak som ofte ble brukt til gravinnskrifter både av hedninger og jøder så vel som kristne. Tidligere vitenskapsmenn identifiserte denne innskriften som kristen siden de antok at det var mer sannsynlig at en kristen enn en jøde ville ha det greske navnet Brasidia. Men navn sier ikke alltid noe om religiøs tilknytning, og jøder kunne også ha navn som stammet fra hedenske guder.

Bildet kan inneholde: rektangel, naturlig materiale, gjenstand.
Foto: © KHM

Denne innskriften fra Beersheba, der vi ser kors ved begynnelsen og slutten av teksten, er umiskjennelig kristen. Innskriften nevner Prokopios som døde i 516 e. Kr.

Martyrer og relikvier

Kroppene til martyrer og helgener var gjenstand for særskilt oppmerksomhet. Kirker og helligdommer ble reist på steder der hellige menn og kvinner var begravd, og messer og feiringer ble holdt til deres ære. Disse hellige stedene tiltrakk seg pilegrimer langveisfra som kom for å ære minnet om martyriet. Gravfelt som inneholdt en helgengrav var populære. Det var et særlig privilegium å bli begravd nær en helgens grav, ad sanctos, siden det sikret at den døde også nøt godt av ritualer som ble utført der.

Helgener ble ofte flyttet og begravd om igjen, gjerne under alteret i en kirke. Det finnes belegg for den kristne dyrkingen av martyrer allerede fra det 2. årh. e. Kr., men systematisk leting etter gravene til martyrer og helgener begynte senere, i det 4. årh. e. Kr. Med tiden ble det stadig mer vanlig å flytte helgeners kropper eller som oftest deler av helgeners kropper (relikvier). Den hellige biskop Vitricius av Rouen (330 - 407 e. Kr.) var en av de første som samlet relikvier til sin kirke.

Forfalskninger og suvenirer

Det har alltid vært laget forfalskninger av arkeologiske funn, men antallet forfalskninger økte dramatisk i forbindelse med den blomstrende interessen for antikken på 1500-tallet. Kvaliteten på forfalskningene varierer mye. Enkelte forfalskninger er bare egnet til å narre de mest naive turister, mens andre forvirrer ekspertene. På 1800-tallet fantes det til og med noen arkeologer som slo seg sammen med forhandlere og håndverkere for å få laget forfalskninger mest mulig autentisk.

Selv om forfalskninger vanligvis lages og selges i den hensikt å tjene penger, kjenner vi også til vitenskapsmenn som har ”oppdaget” og publisert sine egne forfalskninger for å vinne berømmelse. En av disse var den tidlige antikvaren Pirro Ligorio (ca. 1510 - 1583) som først fant opp og siden publiserte dusinvis av gravinnskrifter.

På 1800- og 1900-tallet var det stor interesse for det etruskiske språket, og lingvister var ivrige etter å oppdage nye og upubliserte innskrifter. Vanlige gjenstander ble ofte forsynt med oppdiktede eller kopierte innskrifter for å øke salgsverdien. Den norske lingvisten Alf Torp (1853 - 1916) var en av vitenskapsmennene som ble lurt av dyktige forfalskere. På sin reise til Italia i 1904 kjøpte Torp flere gjenstander med falske etruskiske innskrifter. Imidlertid er flere av gjenstandene i seg selv utvilsomt ekte.

Disse gjenstandene er sannsynligvis del av to ekte etruskiske gravmarkører, såkalte cippi. Innskriftene er derimot forfalskninger. Bokstavene er ikke skrevet riktig, og de er tatt fra en annen kjent innskrift.

Bildet kan inneholde: stein, fargerikhet, gjenstand, skulptur.
Foto: © KHM
Bildet kan inneholde: stein, gjenstand, skulptur.
Foto: © KHM

Utvalgte kilder

  • Epikur, Brev til Menoikeus
  • Homer, Odyseen 24. 10-14
  • Kitab al-Asnam Al-Qalis 44-45
  • Ovid, Amores 14–15.
  • Ovid, Fasti, II: 21. februar.
  • Ovid, Fasti V: 9. mai.
  • Petronius, Satyricon 10, 65.
  • Plinius den Eldre, Naturalis historia.
  • Polybius, Historier 6, 53.
  • Suetonius, Caligula 59.
  • Rudolfo Lanciani, Ancient Rome in the Light of Recent Discoveries, Boston, New York 1898, 64-65.
  • Pirro Ligorio, Delle antichità di Roma, Venezia 1553.
  • Alf Torp, se Alf Sommerfelt, ’En norsk språkforsker,’ Samtiden 71, 1962, 84-91.

Folk, steder og hendelser

  • Abila (dagens el-Qelbeh): En av byene i Dekapolis, i det nordvestlige Jordan.
  • Aleksander den store (regjeringstid: 336 - 323 e. Kr.): Makedonsk konge.
  • Antiokia (dagens Antakya): By i det sørlige Tyrkia, grunnlagt i 307 f. Kr. Antiokia ble en av de største byene i Romerriket og det tidlige Bysants.
  • Arameere: En halvnomadisk folkegruppe som flyttet inn i Syria og Mesopotamia mot slutten av det 2. årtusen f.Kr. Det arameiske språket kan spores tilbake til det 10. - 8. årh. f. Kr. da arameerne begynte å bruke det fønikiske alfabetet. Arameisk snakkes fortsatt i noen få områder i Midtøsten. 
  • Arabere: Ulike bofaste og nomadiske folkegrupper gikk under betegnelsen arabere fra det 9. årh. f. Kr. I antikken bodde de arabiske stammene på Den arabiske halvøy, i Mesopotamia og i Syria.
  • Attika: Athens omland.
  • Augustus (regjeringstid: 27 f. Kr. - 14 e. Kr.): romersk keiser.
  • Aurelian (regjeringstid: 270 - 275 e. Kr.): romersk keiser.
  • Bar-Kokhba-opprøret (132 - 135 e .Kr.): Shimon Bar-Kokhba (Stjernesønnen) ledet de judeiske jødenes andre store opprør mot romerne.
  • Beersheba: By i Negevørkenen i Israel.
  • Byblos (dagens Jubayl): By i det nordlige Libanon, kjent fra det 3. årtusen f. Kr.
  • Kartago: Hovedstaden i det vest-fønikiske riket i dagens Tunisia. Ødelagt i 146 f. Kr. Senere ble byen en viktig afrikansk metropol i Romerriket.
  • Klazomenai (dagens Urla): Gresk by som ligger vest for Izmir i Tyrkia.
  • Konstantin (regjeringstid: 306 - 337 e. Kr.): romersk keiser.
  • Konstantinopel (dagens Istanbul): Grunnlagt av grekerne i det 7. årh. f. Kr. Det østromerske keiserrikets hovedstad fra 330 til 395 e. Kr. I 335 e. Kr. ble den Bysants’ hovedstad. Erobret av tyrkerne i 1453.
  • Korint: Gresk by på det nordlige Peloponnes.
  • Dekapolis (gresk ’ti byer’): En allianse bestående av byer som hadde overveiende gresk befolkning, og som befant seg i et område som nå inkluderer deler av Jordan, Israel, Palestina og Syria. Dekapolis ble trolig dannet etter at romerne vant kontroll over området i 64 - 63 f.Kr. Den inneholdt opptil 18 byer. Blant disse var: Damaskus (Dimashq), Kanatha (Qanawat), Gadara (Umm Kais), Gerasa (Dsjerasj), Hippos (Qalaat el-Husn), Pella (Tabaqat Fahil), Abila (el-Qelbeh), Kapitolias (Beit Ras), Filadelfia (Amman), Rafana (er-Rafe), Skytopolis (Beth-Sjean) og Dion.  
  • Efesos: Gresk by på vestkysten av Tyrkia, best kjent for Artemistemplet som var en av verdens syv underverker.
  • Epikur (341 - 270 f. Kr.): Gresk filosof som grunnla den epikureiske skole.
  • Etruskere: Italisk folkegruppe i Nord-Italia fra det 9. til det 1. årh. f. Kr.
  • Hadrumetum (dagens Sousse): Punisk og romersk by i Tunisia.
  • Hisham Ibn-al-Kalbi (før 747 - 819 / 21 e. Kr.): Tidlig-arabisk historiker.
  • Homer (8 - 7 årh. f. Kr.): Ifølge tradisjonen gresk dikter og forfatteren av Iliaden og Odysseen.
  • Jaffa (latinsk Joppe, dagens Tel Aviv): By på Israels kyst.
  • Nabateerne: Arabisk folkegruppe, med tilhold i det som nå er Jordan, som tjente seg rik på karavanehandel. Hovedstaden deres var Petra. Nabateerne inngikk allianse med romerne i 62 f.Kr., og deres rike ble den romerske provinsen Arabia i 106 e. Kr.
  • Ligorio, Pirro (1514 - 1583): Italiensk maler, arkeolog, arkitekt og hagearkitekt.
  • Ovid (43 f. Kr. - 17 e. Kr.): romersk dikter.
  • Palmyra: Oaseby i Syrias ørken, beliggende omtrent 250 km øst for Damaskus.
  • Petra: Nabateernes hovedstad i det sørlige Jordan. Den ble innlemmet i Romerriket i år 106 e. Kr.
  • Petronius (ca. 14 - 66 e. Kr.): Romersk politiker og forfatter, best kjent for satiren Satyricon.
  • Fønikere: En folkegruppe som kan spores tilbake til sent i det 2. årtusen f. Kr. Deres kjerneterritorium var i dagens Libanon. Fønikerne grunnla kolonier i Nord-Afrika, på Sicilia, på Sardinia og i Spania.
  • Plinius den eldre (23 / 24 - 79 e. Kr.): Romersk forfatter, sjøkrigs- og hærfører, filosof og forfatter av Naturalis historia 
  • Polybius (ca 203 - 120 f. Kr.): romersk keiser.
  • Probus (regjeringstid 276 - 282 e. Kr.): romersk keiser.
  • Punere (latinsk for fønikere): Navn gitt til fønikerne i det vestlige middelhavsområdet.
  • Sassanider: Begrep som er alminnelig brukt om Det fjerde iranske dynasti og Det andre persiske imperium (226 - 251 e. Kr.) samt etterfølgerne av Sassan, ypperstepresten i Anahitatemplet.
  • Skytopolis (dagens Beth-Sjean): Dekapolis-by i det nordvestlige Palestina. Grunnlagt av Ptolemaierne i det 3. årh. f. Kr.
  • Suetonius (ca 69 - 130 e. Kr.): romersk historiker.
  • Theodosius I (regjeringstid: 379 - 395 e. Kr.): romersk keiser.
  • Torp, Alf (1853 - 1916): Norsk lingvist.
  • Troja: Bronsealderby i det vestlige Tyrkia (se under Mytologi).
  • Villanova: Den arkeologiske, materielle kulturen tilskrevet folkegrupper fra tidlig jernalder som befant seg i Nord-Italia i det 9. og 8. årh. f. Kr.
  • Vergil (70 - 19 f. Kr.): Romersk dikter.
  • Zenobia (regjeringstid: 267 - 272 e. Kr.): Dronning av Palmyra.

Mytologi

  • Acheron: Sideelv til Styx som angivelig markerte grensen mot underverdenen.
  • Amor (gresk Eros): Personifisering av kjærlighet, også regnet som en guddom. Sønn av Venus (gresk Afrodite) og Mars (gresk Ares). Ofte framstilt som en ungdom eller et småbarn med vinger.
  • Ariadne: Gresk mytologisk heltinne, datter av Minos, kongen på Kreta. Hun forelsket seg i den athenske helten Theseus som forlot henne på øyen Naxos. Hun ble funnet av Dionysos som tok henne til ekte.
  • Karon: Fergemannen som frakter de døde over elven Acheron til underverdenen i gresk-romersk mytologi.
  • Di manes: (latinsk) De dødes ånder.
  • Dionysos: Sønn av guden Zeus og Semele, den dødelige datteren av helten Kadmos og hans hustru Harmonia. Vinens, orgienes og teatrets gud.
  • Dionysiske mysterier: Et av flere antikke initieringsmysterier. Medlemmene hevdet å inneha hemmelig kunnskap om livet etter døden. Vi har ikke eksakt kunnskap om praktiseringen av mysteriene, men de ble sannsynligvis utviklet på grunnlag av tidligere ritualer som ble praktisert på det minoiske Kreta mellom 3000 og 100 f.Kr. Mysteriene kan ha gitt innsikt i metoder for å mestre en form for ”opprinnelig væren” innen selvet. Det forklarer sannsynligvis hvorfor kulten hadde en sterk appell til folk som befant seg på siden av samfunnets hovedstrømninger. 
  • Elysion (latinsk Elysium): Et paradisaktig dødsrike for helter og gudenes utvalgte.
  • Eros (se under Amor ovenfor)
  • Medusa: En monstrøs kvinnelig skikkelse, med slanger som hår og et forsteinende blikk. I enkelte myter opptrer hun som en av tre søstre, gorgonene.
  • Hades (latinsk Pluto): Gresk gud av underverdenen og bror av Zeus. Det er dessuten navnet på den greske underverdenen.
  • Hermes (latinsk Merkur): Gresk budbringergud som også er ansvarlig for reisende og handelsmenn. Hermes fører de døde til Hades.
  • Hippokampos: Et sjøuhyre som er halvt fisk, halvt hest.
  • Hypnos: Personifisering av søvnen, framstilt som en bevinget mann.
  • Kerberos: Trehodet hund som vokter inngangen til Hades.
  • Larvae: Romersk betegnelse for de dødes ånder som kan vende tilbake til de levendes verden.
  • Lemures: Romerske betegnelse for de dødes ånder som man trodde vendte tilbake for å hjemsøke og skade de levende.
  • Menader: Nymfer i Dionysos’ følge.
  • Minerva (gresk Athena): Gresk og romersk visdomsgudinne, datter av Zeus.
  • Mundus: Forbindelse mellom de levendes verden og underverdenen. Også en slags offergrop.
  • Nymfe: Kvinnelige naturguddommer, forbundet med kilder, elver, innsjøer og andre naturlige vannforekomster.
  • Orfeus: Skikkelse fra gresk mytologi, ”musikkens far” og oppfinneren av lyren. Kjent for sin evne til å sjarmere naturen og ville dyr med sin musikk. Den mest berømte fortellingen om ham handler om det plutselige og tragiske dødsfallet til hans hustru, nymfen Eurydike. Han fulgte henne til Hades i håp om å kunne redde henne fra den evige død. Persefone overbeviste Hades om å la dem begge få vende tilbake til de levendes verden. Hades gikk med på dette på én betingelse: Orfeus skulle ikke snu seg og betrakte Eurydike før de var kommet fram til de levendes verden. De gikk hele veien gjennom Hades og krysset elven Styx, men Orfeus kom ut i sollyset før sin hustru. Han snudde seg så for å se på henne … for tidlig. Hans siste glimt av Eurydike var da hun forsvant inn i mørket i underverdenen.
  • Persefone (lat. Proserpina): Datter av Zeus (lat. Jupiter) og Demeter (lat. Ceres), jordbruksgudinnen. Persefone ble bortført av Hades (lat. Pluto) og hersker over underverdenen med ham som hans hustru.
  • Psyche: Personifisering av sjelen, og navnet på den vakre elskerinnen til Eros. Hun blir vanligvis framstilt som en pike med sommerfuglvinger.
  • Sabazius: Frygisk gud, i alminnelighet forbundet med Dionysos og da særlig den romerske utgaven, Bacchus. Bacchus-Sabazius ble særlig populær i de østlige delene av Romerriket, særlig blant soldater.
  • Sarkofag: Likkiste laget av stein eller tunge materialer som terrakotta.
  • Satyr: Naturguddom som var delvis geit, delvis mann, og en sentral deltaker i Dionysos’ følge. Satyrer forbindes med jordens fruktbarhet, en side ved Dionysos i egenskap av vingud. De er også forbundet med den greske guddommen Pan.
  • Semele: Mor til Dionysos, Zeus’ elskerinne og den dødelige datteren til helten Kadmos og hans hustru Harmonia.
  • Silen: En gammel, komisk og full satyr.
  • Skylla: Kvinnelig sjøuhyre med fiskeaktig kropp og flere monstrøse hoder.
  • Sjel: Den ulegemlige delen av et menneske. Begrepet sjel er blitt definert og forklart på ulike måter, avhengig av religiøs overbevisning og filosofiske ideer. Det greske ordet psyche og det latinske ordet animus blir i alminnelighet oversatt med sjel. Begge ord er forbundet med verbet ”å puste”, og de var opprinnelig brukt for å skille mellom de levende og de døde. Begge begrep inneholder også aspekter av åndelighet, særlig animus som kanskje best kan forklares som ”livets åndelige prinsipper”. Disse kan inkludere det vi opplever gjennom tanken eller minnet eller vår egen karakter eller personlighet. Et enkelt ord kan ikke dekke de ulike betydningene animus rommet i antikken. For eksempel mente man at en del av animus var til stede i portretter eller andre former for avbildninger av individer. Dette er en av grunnene til at bruken av bilder førte til så stor kontrovers i tidligkristen tid.
  • Styx: Elv som utgjør grensen mot underverdenen. Fergemannen Karon krysser elven i sin båt og bringer med seg de døde til Hades.
  • Tantalos: En halvgud, sønn av Zeus og nymfen Pluto. Den dødelig kongen av Lydia (noen myter plasserer ham imidlertid i Frygia). Tantalos ble invitert til Olympen for å spise middag med Zeus, men han stjal gudens ambrosia og tok den med seg til de dødeliges verden. Her delte han den med andre mennesker mens han avslørte gudenes hemmeligheter. Zeus straffet ham for dette ved å ”tantalisere” (dvs. plage) ham med mat og drikke som han verken kunne spise eller drikke, før han sendte ham til Tartaros, i dypet av Hades.
  • Tartaros: Den dypeste og dystreste delen av underverdenen, hvor de som hadde gjort urett ble straffet etter døden.
  • Thanatos: Personifisering av døden, vanligvis framstilt som en bevinget mann.
  • Thiasos: En ekstatisk dionysisk prosesjon.
  • Troja: Den berømte, legendariske byen som spilte hovedrollen i Homers epos Iliaden. Området er blitt identifisert som dagens Hisarlık i det vestlige Tyrkia. Det ble gravd ut av Heinrich Schliemann på 1870-tallet. Sagnet forteller at Paris, sønn av kong Priamos av Troja, bortførte den vakre Helena, hustru til kong Menelaos av Sparta, satte han i gang en rekke hendelser som førte til trojanerkrigene. Angrepet på Troja ble ledet av Agamemnon, kongen av Mykene, og det varte i mange år. Alle de viktigste greske gudene og heltene opptrer i eposet, blant dem er Akilles. En av de mest berømte episodene er da en svær trehest ble gitt til trojanerne som trodde det var en gave fra gudene. Om natten, etter at hesten var blitt brakt innenfor bymurene, klatret Agamemnons soldater ut og satte fyr på byen.
  • Victoria (gresk Nike): Personifiseringen av seieren, vanligvis framstilt som en kvinne som holder seierskransen i hendene, er iført lang kjole og har vinger.

Ordforklaringer

  • Amfora: Stor oppbevaringskrukke med to håndtak som ble brukt til oppbevaring av vin, olje og fiskesaus.
  • Antropoid sarkofag: En menneskeformet kiste, som egyptiske mumieskrin.
  • Atrium: Den sentrale hallen i et romersk hus.
  • Baetylia: Steiner stående på høykant som man trodde ble bebodd eller til og med besjelet av overnaturlige eller guddommelige krefter. Særlig vanlig i Fønikia.
  • Katakomber: Underjordiske gravfelt, spesielt kjent fra det senantikke Roma, der de særlig ble brukt av den kristne befolkningen. Katakomber ble også funnet på steder som Syrakus (Sicilia), Alexandria (Egypt) og Jerusalem (Israel).
  • Cippus: Søyle med gravinnskrifter, brukt som minnesmerke i store deler av den romerske verden.
  • Clipeus: Latin for metallskjold med sirkelform, også brukt om det runde, midtstilte innskriftsfeltet som ble hugget ut på sarkofager.
  • Kollegium: En forening av kjøpmenn eller håndverkere, som snekkere, som sørget for gravleggingen av og gravplass for sine medlemmer. Opprinnelig en betegnelse brukt om prestefellesskap.
  • Columbarium: Et latinsk begrep som opprinnelig betød dueslag. Senere ble det brukt om gravkamre som var laget for å huse kremasjonsbeholdere i nisjer i veggene.
  • Kremasjon: En rite som handler om å brenne kroppen til avdøde.
  • Damnatio memoriae: En effektiv sanksjon rettet mot individer som ble ansett som skyldige i vanærende oppførsel. Sanksjonen bestod i at deres minne ble dømt til glemsel. For en romer var det vesentlig å bli husket etter døden. Det var derfor regnet som en ekstrem form for fordømmelse og den største ydmykelse når ens portrett eller annen form for avbildning ble ødelagt.
  • Dexiosis: Gesten å ta hverandre i hendene i gresk kunst, kjent som dextrarum iunctio på latin, ofte brukt på sarkofager.
  • Hypogeum: Underjordisk gravkammer eller en rekke kamre.
  • Jordfesting: Gravlegging av avdødes intakte kropp.
  • Kliné: Middagsseng.
  • Kokh (fl. kokhim): Horisontal gravsjakt i veggene på gravkamre i Syria / Judaea
  • Larnax: Gresk kiste (2. halvdel av det 2. årtusen f.Kr.) som var mindre enn en sarkofag og som oppbevarte liket i sammenkrøket stilling.
  • Lekythos: Muggeliknende, slank gresk vase med ett håndtak, brukt til parfyme og olje til salving.
  • Drikkoffer: Rituell helling av drikke som et offer til en gud eller en avdød.
  • Loculus: Nisje eller sjakt i et gravkammer som inneholder liket av den døde.
  • Martyrium: Et monument, bygning eller del av en bygning der en martyr blir tilbedt. Det inneholder vanligvis graven til eller en relikvie fra martyren.
  • Nekropol: (gresk ’de dødes by’). Et stort gravfelt.
  • Nefesh: En stein eller et monument som inneholder den dødes sjel, i følge arabisk og arameisk religiøs overbevisning. En nefesh kan også være selve gravmarkøren.
  • Ossilegium: En form for begravelse praktisert av tidlige jødiske samfunn, der de dødes bein blir samlet sammen og gravlagt sekundært i en kiste (ossuarium) eller likhus.
  • Ossuarium/Ostotheke: Kiste til oppbevaring av den dødes aske og forkalkede bein.
  • Relikvie: Del av en helgens kropp eller del av en gjenstand som er blitt berørt av en hellig person.
  • Relikvarier: Relikvieskrin.
  • Stele: En stein eller treplate reist som minnesmerke. Den kan være utstyrt med innskrift, hugget i relieff eller bemalt.
  • Triclinium: Spisestue. I et romersk hus fant middagsseansen sted på tre senger, plassert slik at den fjerde siden var åpen for servering. Store hus kunne ha flere triclinia, plassert rundt atriet for å gjøre plass til flere gjester.
  • Votivrelieff: Et relieff som er viet en gud.
Publisert 22. des. 2020 10:00 - Sist endra 22. des. 2020 12:42