Irans historie

Iran før den iranske befolkningen

Den elametiske sivilisasjonen utviklet seg først i Susa i det sørvestlige Iran under innflytelse fra Sumer og Mesopotamia i Tigris/Eufratdalen for ca 5500 år siden.

Akkaderne fortsatte utviklingen og i perioder inkluderte imperiet hele Tigris/Eufrat-regionen og hele det østlige middelhavsområdet.

Arkeologiske utgravninger dokumenterer landets historie flere tusen år tilbake. Utgravningene i Tappe Guran i det vestlige Iran viser en sivilisasjon tilbake til ca. 6500 f.Kr. I Marlik, på sørvestkysten av Det kaspiske hav, er det gravd ut en mer enn 3000 år gammel sivilisasjon. Her ble det ble funnet en verdifull samling av gullvaser, sølvkar og leire- og bronsegjenstander. Det er flere eksemplarer av malte leirgjenstander som har overlevd tidens tann. En av dem er et malt beger fra Susa fra ca. 5000-4000 f. Kr som i dag oppbevares i Louvre, Paris.

Bildet kan inneholde: servering, gjenstand, metall, keramikk, keramikk.Sialk i nærheten av Kashan var en bosetning fra ca.1200 f. Kr. Her er det gravd ut malte leirgjenstander med ornamenter og stiliserte dyrefigurer fra området.

I oldtidsgraver i Luristan i det vestlige Iran er det funnet store mengder av bronsegjenstander fra ca. 1000 - 800 f. Kr. (bronsealder), for eksempel våpen, hesteutstyr og smykker.

En strålende samling av gull-, bronse- og elfenbensgjenstander ble funnet i Ziwiyeh (Sakkiz) i det nordvestlige Iran i 1947. Det ble blant annet funnet en ugle av gull, og et armbånd av gull med to par løver som ligger ansikt til ansikt. Gjenstandene tilhørte en sivilisasjon som kaltes Mannai, og tilhører en stil som kombinerer typiske persiske, assyriske og urarturiske (sivilisasjon i østlige Tyrkia og Armenia) trekk. Gjenstandene kan dateres til ca. 800 - 600. f. Kr.

Indoeuropeere (arierne)

Indoeuropeere innvandret til det iranske platå fra Kaukasus og gjennom Sentral-Asia for ca. 4000 år siden og bosatte seg i Iran. De dannet ulike stammer med forskjellige dialekter. De mest kjente stammene var persere (Parsa) og mederere (Mada). Medererne (633 - 584 f.Kr.) okkuperte Hamadan i det vestlige Iran. Deres hovedstad ble etter hvert kalt "Ekbatana", eller mer moderne, Hamadan. Det medeiske kongeriket ble beseiret av akamenidenes konge Kyros II (den store) allerede i 546 f. Kr.

Akamenidene (ca. 585-330 f.Kr.)

Akamenidene bosatte seg i Bakhtiarifjellene i ca. 700 f. Kr. hvor kong Akamenes etablerte et lokalt styre. Etter at Kyros II kom til makten i ca 546 f.Kr., ekspanderte det lokale styret til et dynasti. Kyros II erobret mektige kongeriker som Lydia, Lilleasia, Babylonia, Syria og nesten alle kongedømmene i det nære Østen og i Midtøsten. Ulikt andre herskere respekterte han de nye undersåttenes tro og religion og alle fikk frihet. Jødene kunne fritt reise til Jerusalem eller bli værende i kongeriket. Iranske jøder som fortsatt bor i Iran, har røtter helt tilbake til denne tiden. Kyros II ble kongenes konge og utarbeidet en administrasjon for imperiet. Han utnevnte en guvernør (satrap) som representant i hver provins. Satrapene var adelsmenn som var slektninger av blod eller menn som hadde gjort seg fortjent til sin stilling på annen måte.

Kyros II innførte en årlig beskatning av alle folkeslag han erobret. Den akamenidiske makten og storheten bygget i stor grad på denne beskatningen.

Egypt ble erobret i Kambyses tid (530-522 f.Kr.). For å forenkle transporten mellom Middelhavet, Øst-Afrika og India, ble en kanal gravd ut mellom Nilen og Rødehavet.

Akamenidene konverterte til zoroastrianismen. Zoroastra var en iransk profet og filosof som levde før akamenidene og trodde på guden Ahura Mazda. zoroastrianismen hellige bok er Avesta med en samling av 21 bøker. Språket som er brukt i bøkene er avestisk. Det ble laget noen få kopier av Avesta, men alle bøkene så nær som en ble ødelagt under de stadige invasjonene. Den som fremdeles er inntakt inneholder liturgier, hymner og bønner. Zoroastrianismens religiøse tanke var et uttrykk for iranske tradisjoner. I zoroastrianismen ble ild, vann, luft og jord sett på som hellig fordi disse elementene ikke kunne besudles av noe. Verden og himmelen var i kamp for det gode mot det onde, sannheten mot løgnen, lyset mot mørket. Håpet var at den gode siden skulle vinne. Dette gjenspeiles i akamenidenes religiøse symboler, arkitekturen i Persepolis og i kunsten. Persernes kunst var en syntese av andre nasjoners kunst, forandret i tråd med persisk smak og opplevelse av harmoni.

Akamenidene brukte kileskrift og begynte med preging av gullmynt under Dareios I, den store (dareik, som har navn etter Dareios I) og sølvmynt (siglos) allerede i ca. 515 - 510 f.Kr. Under akamenidenes imperium var arameisk det språket som ble mest brukt. Gammelpersisk var det offisielle språket i imperiet, men ble bare brukt for innskrifter og til formell og seremoniell bruk. Gammelpersisk er i slekt med indisk sanskrit og avestisk.

Bildet kan inneholde: menneskelig, mennesker, stående, historie, antikkens historie.Akamenidene utviklet tre hovedsteder: En vinterhovedstad, Susa, i det sørvestlige Iran, en sommerhovedstad i Ekbatana i vest og en for våren i Persepolis. Det var dit satrapene fra hele imperiet reiste for å delta på feiringen av nouroz (den iranske vår- og nyttårsfeiringen) og kanskje også for å rapportere direkte til kongen om provinsen. Steinrelieffene i Persepolis viser representanter fra forskjellige nasjoner som har med seg gaver til kongen

Hver av provinsene hadde en general som ledet militærets administrasjon. GDe sørget ellers for trygge veier for reisende i kongeriket.

Det politiske systemet under akamenidenes imperium fungerte utmerket helt til Aleksander den store angrep Iran i 330 f. Kr. og alle satrapene ble satt ut av spill etter tur. Da kollapset systemet under vannstyre, udugelige ledere, kontinuerlige blodsutgytelser, forsømmelse og inkompetanse. Til slutt kom Aleksander den store til Persepolis og brente den.

Selukidene (ca. 330-220 f.Kr.), den hellenistiske perioden

Etter Aleksander den stores død (323 f. Kr.) ble hans imperium delt i tre områder. Selokus (Aleksander den stores etterfølger) fikk den østlige delen, inkludert Iran, Syria, Mesopotamia og Bactria. Selukidenes hovedstad ble grunnlagt av Selukos I, i Antiokia. Hans sønn hersket over den østlige delen av provinsen.

Den hellenistiske perioden i Iran regnes fra år 331 f. Kr. og til ca. 250 f. Kr. I løpet av de ca.150 årene grekerne gjorde erobringer i Iran, ble lite bygget, ruinene fra denne tiden er få og spredt.

Med så mange forskjellige kulturer og etniske grupper, fikk selukidenes herskere problemer med å holde imperiet samlet. Parterne, et nomadefolk av iransk opprinnelse, etablerte seg i regionen mellom Det kaspiske hav og Aralsjøen og skapte store problemer da de gjorde opprør mot herskerne. Bactria erklærte sin uavhengighet, men ble etter kort tid erobret av parterne, i 250 f.Kr.

Selukidene fosøkte ved flere anledninger å presse parterne ut fra den nordlige delen av landet, men lyktes ikke.

Arzakidene / Parterne (ca. 220 f.Kr. - 220 e.Kr.)

Bildet kan inneholde: erme, stående, tekstil, hvit, formelt antrekk.Arzakidene/partherne fortsatte erobringen. De annekterte Media, Fars, Babylonia og Assyria og skapte et imperium som strakte seg fra Eufrat til Herat i Afghanistan. Dette var egentlig en reetablering av Kyros II og det akamenidiske imperium. Arzakidene og romerne kjempet om Syria, Mesopotamia og Armenia, men uten noe endelig resultat.

Parthernes konger så på seg selv som direkte etterfølgere av akamenidenes imperium. Mithradates II (123-87 f.Kr.) var den første av de nye herskerne som brukte de gamle akamendenes tittel "kongenes konge" på sin mynt.

Av byene i parthernes rike må nevnes Ctesifon og Hatra. Ruinene av begge disse byene finnes i det nåværende Irak. Når man studerer byplanene, ser man at byene hadde tykke murer for at de lett skulle kunne forsvares. Murene var bygget av bruddstein og teglstein, belagt med sement, gipsmørtel og endelig med stukk. Fra denne perioden finnes eksempler på parthisk skulptur, blant annet en stor bronsefigur, funnet i Shami i Elam. Den forestiller en soldat med halvlangt hår, løst kryss over tunikaen og vide bukser som er typisk for både partherne og sassanidenes perioder. Figuren er ca. to meter høy.

Arzakidenes konger aksepterte zoroastrianismen og andre religioner som ble praktisert i Iran. Kristendommen blomstret i Egypt, i den greske delen av det romerske imperium og blant assyrere og armenere i det parthiske imperiet.

Språket i parthernes periode var Parthi (pahlavi), et språk som ble brukt av stammen Parth i det nordøstlige Iran. Språket ble nesten bare skrevet med arameisk skrift.

 

Sassanidenes dynasti (ca. 220-640 e.Kr.)

Ardeshir var etterfølger av Sassan og regjerte i Fars og Kerman. Han gjorde opprør mot arkazidenes konge, Artabanus V, og etablerte sassanidenes dynasti i 224 e. Kr., også han som kongenes konge.

Sassanidene opprettet et velorganisert styre, rustet på beste måte i motsetning til partherne. De kom til å spille en viktig rolle i Asia og var et sterkt østlig bolverk mot romerne. Med sassanidenes erobringer strakte kongeriket seg fra Eufrat til Nordvest-India. Da kong Shapur I (241 - 272 e. Kr.) hadde beseiret den romerske keiseren Valerian ved Eddesa, var 70 000 romere i sassanidisk fangenskap. Denne seieren er hugget ut i et relieff som viser kongens overtagelse av tegnene på kongeverdighet. Det er guden Ahuramazda som rekker ham verdighetstegnene. På relieffet ser to romerske keisere, sannsynligvis Filip Araberen og Valerian, bønnfallende mot kongen.

Sassanidenes makt nådde et høydepunkt under Khusrau II (591-628 e. Kr.).
Med forankring i en religion, zoroastrianismen, utviklet Iran en sterkt sentralisert stat. Denne troen var mye mer sentral i sassanidenes politikk enn i noen av de andre dynastiene før deres tid. De sassanidiske kongene stammet fra en zoroastristisk prest, Sassan (180 e.Kr.). Han var fra Istakhr (utenfor Persepolis) som var den viktigste byen for zoroastrianismen

Den sentraliserte makten ble med tiden splittet av både kastesystemet og rikdom. Forskjellige klasser av slektskap, prester, jordeiere, krigere og aristokrater utgjorde en støtte for statsdannelsen. Underinndelingen i kastesystemet var ikke så streng i Iran som i India; for eksempel kunne prestene også være jordeiere eller krigere. Rikdom og eierforhold var akseptert som positivt og det gjorde at rikdommen forble på noen få hender, noe som kanskje også bidro til å splitte statsdannelsen.

Bildet kan inneholde: natur, arkitektur, brun, gul, eiendom.Kong Shapur fulgte den iranske tradisjonen med toleranse overfor andre religioner. Ulike religioner ble praktisert i det store kongeriket, som for eksempel jødedom i Babylonia. Kristendommen ble akseptert som statsreligion i Bysants, og dette forårsaket en mangeårig krig mellom Iran og Bysants om det kristne Armenia. Mazdak var en prest med revolusjonære ideer (han var kanskje den første som trodde på sosialisme) i det 5. århundret, og han overbeviste kong Kavad om at det onde kom fra eiendomsbesittelse. Kong Kavad forsøkte å gjennomføre mazdakidenes reformer, men prestene og aristokratene nektet å akseptere de nye ideene. Mazdak ble drept og kong Kavad ble detronisert. Sassanidene fortsatte å regjere på sin tradisjonelle måte frem til det islamske gjennombruddet i 640 e. Kr. I alt 35 konger og to dronninger regjerte i løpet av dette dynastiet.

Sassanidenes periode er rik på metallarbeider; vaser og skåler i sølv er utstilt i mange museer flere steder i verden. Disse sølvgjenstandene er prydet med mønster som forestiller både mennesker og dyr. I samme periode ble det også produsert praktfulle tekstiler. Kongekronen var et viktig element i monarkens ikonografi. Med noen få unntak hadde hver konge sin egen spesielle krone med spesielle religiøse symboler.

Det sassanidiske palasset i Ctesifon, sør for det nåværende Bagdad, var med sin store, åpne samlingssal en bygning med stor innflytelse på utviklingen av islamsk arkitektur.

I sassanidenes periode ble Parthi (pahlavi) og mellompersisk brukt som språk. Zoroastriske bøker ble skrevet på Pahlavi, mens innskrifter funnet i sassanidiske områder er skrevet på mellompersisk som både er i slekt med gammelpersisk og moderne persisk.

Arabernes erobring (637 - ca. 892)

Bildet kan inneholde: brun, gul, mønster, rav, så.Med den arabiske erobringen i det 7. århundret kom Iran med i den islamske verden. Men ikke før i det 9. århundret hadde flertallet av iranere konvertert. Iranerne ble gradvis integrert i det nye samfunnet. Muslimske herskere adopterte det sassanidiske myntsystemet og den sassanidiske administrasjonen. Etter erobringen ble menn av iransk opprinnelse administratorer, og iranere bidro vesentlig til utviklingen av alle grener av islamsk åndsliv, inkludert filologi, skjønnlitteratur, historie, geografi, filosofi, rettsvitenskap og medisin. Araberne hadde imidlertid kontrollen. Den nye statsreligionen, islam, utgjorde et helt system av tro, lov og styreregler. Arabisk ble det offisielle rettsspråket i 696, men persisk var fortsatt utbredt som talespråk. Under enkelte regjerende dynastier med sterkt iransk innslag, blomstret det persiske språket. I det 9. århundret, under overgangen til arabisk skrift, ble det skrevet persisk skjønnlitteratur med innlånte arabiske ord.

I Iran oppsto nye retninger i islamsk kunst. Kontakten med et folk med høye kunstneriske prestasjoner og gammel kultur gjorde et dypt inntrykk på de erobrende muslimene. Den persiske kulturarven som i stor grad var preget av sassanidiske tradisjoner, brakte nytt liv i den islamske kunsten som for eksempel i maleri og metallarbeide. Den islamske arkitekturen adopterte dessuten den persiske byggeteknikken.

Perserne satte raskt pris på den dekorative verdigheten i den arabiske skriften, og videreutviklet den til varierte blomsterpregede bokstaver og abstrakte ornamenter. Kalligrafi er en av de høyeste kunstformer i den islamske sivilisasjonen. I likhet med alle andre kunstuttrykk som kom i kontakt med Iran, ble kalligrafien videreutviklet av perserne. For eksempel var talik og nastalik formalisert i det 13. århundret. Dette skjedde til tross for at skriften hadde eksistert i århundrer, og den blir påstått å være sprunget ut av den gamle preislamske sassanidiske skrift.

Fra den andre halvdelen av det 9. århundret startet en nedgangsperiode. Ved midten av 1000-tallet hadde ikke lenger abbasidenes kalifater i Bagdad en reell politisk kontroll over Iran. De lokale guvernørene som var ansatt av kalifatene, etablerte uavhengige lokale dynastier. Blant disse var tahiridene (820-837), samanidene (819-1005), og ghaznavidene (977 - 1186). Buyidene, som var et lokalt dynasti fra Gilan ved Det kaspiske hav, okkuperte Bagdad i 945. Buyidene erobret all politisk makt fra abbasidenes kalifater i løpet av 110 års styre.

 

Tyrkerne, mongolene og timuridene (13.-15. århundre)

Bildet kan inneholde: blå, arkitektur, mønster, landemerke, arch.Tyrkiske stammer immigrerte til Iran i det 11. århundret, og etablerte seg i det nordøstlige Iran. De tyrkiske seljukidene beseiret lokale styrer og etablerte dynastier som regjerte over mesteparten av landet frem til den mongolske invasjonen i det 13. århundret. Den mongolske invasjonen av den persiske verden forårsaket forferdelige ødeleggelser og førte til nedslaktning av det iranske folk.

Dsjengis Khans hær angrep Kharezm-dynastiet i 1219, erobret Transoxsiana, Samarkand (1220), og Khorassan (1221), samtidig som de trengte inn i Aserbajdsjan. En annen ekspedisjon ledet av Dsjengis Khans barnebarn, Hulagu, erobret hele det persiske riket i 1256. Han erobret Bagdad i 1258, kalifene ble drept og de abbasidiske kalifaters makt tok slutt. Hulagus etterfølgere, som fikk tittelen il-Khan, etablerte sin hovedstad i Tabriz.

Det mongolske imperium i Persia ble delt etter sultan Abu Saids dødsfall i 1335. Det ble på nytt gunstig for lokale styrer å erklære seg uavhengige. Det persiske sjia-dynastiet sarbedaridene (1337-1381) etablerte seg i den nordvestlige delen av Khorassan, mens Mozzafaridene (1340-1392) tok kontrollen i den sørlige delen, fra Fars til Kerman. Men disse dynastiene ble kortvarige. En tyrkisk-mongolsk nomadestamme ledet av Timurlane startet den tredje invasjonen. Den østlige delen falt i 1380, og Aserbajdsjan, Irak og Fars noen få år senere. Det mongolskiranske styret var tilhengere av sjamanismen eller buddhismen, og aksepterte i begynnelsen ikke den islamske troen. Men etter hvert ble islam statsreligion da den mongolske herskeren Ghazan khan konverterte til islam.

Timuridene dominerte hele landet i 1387. Deres invasjon av Isfahan medførte alene mer enn 70 000 drepte. Etter at Timur etablerte hovedstaden i Samarkand, samlet han likevel kunstnere, kaligrafer, forfattere, filosofer, astronomer og matematikere fra alle deler av imperiet. Det var ironisk at denne krigeren og skremmende drapsmannen etablerte en betydelig sivilisasjon i byene Samarkand, Bukhara, Herat, Balkh og Mashad. I Sjah Rukh (1405-1447) og Oleg Begs tid ble hele det persiske riket smykket med glimrende monumenter og miniatyrkunst som nådde toppen under Shiraz- og Herat-skolen.

Det safavidiske dynastiet (1502-1736)

I løpet av de mongolske og timuridiske periodene gjennomgikk den nordvestlige delen av landet en annerledes historisk utvikling. Grupper av turkmenere slåss mot hverandre om makten. Det turkmenske Kara-Koyunludynastiet (1275-1468), holdt til i Tabriz. Senere ble de erstattet av Ak-Kuyumlo-dynastiet (1434-1514). Et tredje dynasti, safavidene, dukket opp i Aserbajdsjan og ble ledet av Sjah Ismail (1487-1524). Sjah Ismail erobret et territorium som strakte seg fra Herat (Afghanistan) til Bagdad.

Det safavidiske dynastiet fikk navn fra Sheikh Safi-od-Din av Ardebil. Sheikh Safi-od-Din var både stamfar for safavidenes konger og den åndelige leder av den safavidiske Sufi-ordenen som ble grunnlagt i 1301.

Safavidene klarte å samle hele det iranske platå under sin kontroll. De gjorde landet til en nasjonalstat i den moderne betydningen av ordet. Safavidenes rike nådde toppen av sin storhet under Sjah Abbas I (1571-1629). Han oppmuntret til kontakt og handel med Europa og omformet sin nye hovedstad, Isfahan, til en av de mest praktfulle byene i Persia. Vekst i handel og økt reisevirksomhet til og fra Iran influerte etter hvert kunst og skjønnlitteratur i Europa.

Den kulturelle veksten ekspanderte sammen med en betydningsfull utvikling i all slags kunst. Det persiske teppet var på sitt ypperste på denne tiden. Miniatyrmalerier og kinesisk og arabisk design hadde en viktig innflytelse på teppemotivene, og tepper ble en stor eksportvare til Europa, India og til og med til det ottomanske riket.

Bildet kan inneholde: arkitektur, fotografi, arch, landemerke, fasade.Safavidene adopterte sjiismen som statsreligion. Dette spilte en viktig rolle for å samle iranere med forskjellige språk og ulik etnisk bakgrunn under en nasjonal bevissthet og mot det strenge sunni-ottomanske imperiet.
I 1599 engasjerte Sjah Abbas den engelske Sir Robert Sherley til å reformere hæren. Samtidig ble en effektiv statsadministrasjon bygget opp.

Isfahan ble et "utstillingsvindu" for safavidisk arkitektur. Dette vises tydelig i moskene Sjah og Sheikh Lotfollah samt i monumenter som Ali Qapu, Chehel Sotun og Meydan-i Chaharbagh. Kristne var tolerert, kirker og misjonsstasjoner ble bygd.

Safavidenes styre mistet etter hvert mye av makten til opprørerne i imperiet. Isfahan ble erobret av Mahmud Afghan, en tidligere vasall av safavidene og leder for Ghiljai-stammen i Afghanistan. Han tok livet av den daværende kong Sjah Sultan Hosein i 1722. Isfahan ble gjenerobret av Sjah Tahmasb II, men han ble senere felt av sin løytnant Nader Qoli Beg Afshar (den fremtidige Nader sjah) i 1732.

 

Afshar-dynastiet (1736-1747)

Nader befridde Persia fra afghanere i 1729. I løpet av to år erobret han tilbake de tapte territoriene og utvidet landets grenser. Nader besteg tronen i 1736, og flyttet hovedstaden fra Isfahan til Mashhad i det nordøstlige Iran.

I 1738 angrep Nader Kandahar og erobret Kabul. Han marsjerte også til India der han angrep og plyndret Delhi og drepte ca. 30 000 av byens innbyggere. Han erobret Indias skattkamre fra det mongolske imperiet, og tok med seg den berømte og rikt utsmykkede påfugltronen og Koh-i-Noor-diamanten. Han forsatte krig og erobring, og i løpet av fire år skapte han et større imperium enn Sjah Abbas. Han grunnla også en persisk marine.

Nader ble stadig mer streng og etter hvert ble han plaget av sinnsforvirring og paranoia. Han ble så paranoid overfor sin egen sønn, Reza Qoli Mirza (1719-1747), at han blindet ham. Etter kort tid startet han å henrette de av slektningene som hadde vært vitner til at sønnen ble blindet. Til og med menn av hans egen stamme følte at det ble for farlig å være i nærheten av Nader, og i 1747 bestemte de seg for å drepe ham. Nader sjah var grunnleggeren av Afshar-dynastiet, og imperiet falt i realiteten sammen etter hans død.

Zand-dynastiet (1750-1794)

Karim khan Zand var en av Nader sjahs generaler. I den kaotiske situasjonen som oppsto etter at Nader sjah var drept, var han en sterk kandidat til makten, men ikke uten konkurranse. Karim khan fikk kontrollen over det sentrale og det sørlige Iran og installerte Ismail III (en liten gutt som var barnebarn av den offisielle safavidiske konge) på tronen i 1757. Sjah Ismail III var en udugelig konge, og Karim Khan hadde den reelle makten. Han styrte i pakt med myke verdier, og aksepterte ikke tittelen Kongenes konge. I stedet brukte han tittelen Vakil (regent).

Karim Khan valgte Shiraz til hovedstad og fikk bygget mange praktfulle bygninger i hovedstaten. Han reorganiserte skattesystemet i kongeriket og fjernet tunge skattbyrder fra jorddyrkerne. Han åpnet landet for utenlandsk innflytelse og tillot det britiske Øst-Indiakompaniet å etablere seg med en handelsstasjon i Busher (havneby i Persia-bukta) i 1763. Karim Khan døde under borgerkrigen i 1794. Under Karim Khans styre reiste Iran seg etter 40 år med ødeleggende krig.

Qajar-dynastiet (1794-1925)

Borgerkrigen mellom Zand- og Qajar-fraksjoner varte i ca. et halvt århundre. Qajarenes leder, Agha Mohammad Khan, seiret til slutt og etablerte det nye Qajar-dynastiet. Han la hele landet under sitt styre og etablerte hovedstad i Teheran, en landsby i nærheten av den gamle byen Ray. Agha Mohammad Khan ble kronet som Sjah i Teheran i 1796.

Qajaridenes dynasti, som styrte Iran fra 1794 til 1925, var ikke en direkte fortsettelse av den safavidiske periode. Den afghanske invasjonen, okkupasjonen av landets hovedstat Isfahan i 1722 og det endelige sammenbruddet for safavidenes imperium, førte i de følgende tiårene Iran ut i et politisk kaos. Med unntak av Zand-perioden (1750-1779), var den iranske historien fra det 18. århundret preget av mange stammekonflikter. Stammekonfliktene tok slutt med kroningen av Agha Mohammad Khan Qajar (1796). Dette markerte begynnelsen på en periode med politisk stabilitet og var karakterisert av en oppblomstring av kulturelt og kunstnerisk liv.

Under Fath Ali sjah (1797-1834), som var Agha Mohammad Khans nevø, gikk Iran til krig mot Russland. Resultatet av den første krigen var en fredstraktat som ble undertegnet i Golestan i 1813. Her anerkjente Iran annekteringen av Georgia og overlot mesteparten av det nordlige Kaukasus til Russland. Den andre krigen med russerne, i 1820-årene, endte med en enda større katastrofe for Iran som ble tvunget til å signere en fredstraktat i Turkmanchai i 1828. Ifølge denne traktaten anerkjente Iran russisk suverenitet over hele området nord for Aras-elven (områder som inkluderer våre dagers republikker Armenia og Aserbajdsjan).

Det 19. og enda mer det 20. århundret, var preget av en økende konflikt mellom Russland og Storbritannia. Russland ønsket å nå Persiabukta og Det indiske hav gjennom Iran, mens Storbritannia ville beskytte hav- og landområder på deres vei til India. Begge parter ervervet konsesjoner fra den iranske regjeringen under Naser-od-Din sjah (1848-1896) og hans etterfølger Muzzaffer od-Din sjah (1896-1907). Det qajaridiske monarkiet var heller ikke i stand til å etablere en solid finanspolitikk. De overførte gradvis Irans økonomiske ressurser til utenlandske hender og fikk tilbake en ubetydelig sum penger som kortsiktig hjelp i en vanskelig situasjon.

Økende utilfredshet med regjeringens udugelighet og korrupsjon, og i tillegg misnøye med utenrikspolitikk og økonomisk kontroll, ledet til opprør fra forskjellige hemmelige samfunn og religiøse grupper. Disse gruppene fremla krav om ny konstitusjon som ble undertegnet av Muzzaffer od-Din sjah den 30. desember 1906. Dette ledet til dannelsen av den første "majles" (parlament).

Den persiske kulturtradisjonen har hårdnakket stått imot århundrer med invasjoner og fremmed styre, og kunsten har en ubrutt utvikling med en egen identitet og særpreg.

Bildet kan inneholde: tekst, skrift, rektangel, utgivelse, bok.Den kulturelle overlevelsesevnen i Iran er bemerkelseverdig. Iranerne har i løpet av nesten 2600 års historie tatt vare på sin identitet og kultur, både under medgang og motgang. Det å beholde tradisjoner har vært en slags motstand mot fremmede herskere. Iranere har alltid vært åpne overfor andre kulturer og deres kunst og kultur, men tilpasset inntrykkene til persisk smak og estetikk. Etter arabernes erobring konverterte zoroastriske perserne til islam, men med årene utviklet iranerne en variant av islam som ble den sjiamuslimske troen og den iranske religionen. Alle som har erobret Iran, fra Aleksander den store til arabere og mongoler, ble imponert over iranernes kunst og kultur. De lot seg påvirke av de kunstneriske uttrykkene, og selv om det var fremmede som hersket over Iran, ble den iranske kulturen dominerende. Aleksander den store forsøkte å styre landet på samme måte som akamenidenes konger, og i abbasidenes kalifaters tid var iranske menn statsministere og viseministre. De adopterte den iranske arkitekturen og feiret nouroz. Mongolene konverterte til islam og adopterte iransk kunst.

Iransk kunst og kultur, filosofi (sufisme) og vitenskap har påvirket andre nasjoner. Spesielt ble den islamske verden påvirket av den sassanidiske kunst og arkitekur. Persisk språk og poesi ble brukt i India, Sentral-Asia og i det ottomanske riket. Gjennom tyrkerne ble noen av balkanlandene også påvirket av den persiske skjønnlitteraturen. Iran har vært gjennom mange kriger og invasjoner og vært underlagt flere fremmede herskere, men iranerne har alltid reist seg igjen.

 

 

Publisert 21. des. 2020 09:11 - Sist endra 21. des. 2020 09:13