Gjenstandstekster

Bronsegjenstander fra Luristan

Gjenstandene som kalles for bronse fra Luristan, ble gravet ut for første gang i 1928 i provinsen Luristan (i det vestlige Iran). I utstillingen er en nål, en hodeøks, en spydspiss fra iransk jernalder (1200-800 f.Kr.) stilt ut.

I forskjellige perioder ble Luristan invadert av ulike folkegrupper. Luristans befolkning reiste også ofte ned til det fruktbare Mesopotamia og Susa. Både invasjoner og egen reisevirksomhet gjorde innbyggerne i Luristan kjent med høykultur.

Luristan er rik på mineraler, først og fremst kobber og tinn, men også bly og sølv. Metallene manglet fullstendig i Mesopotamia og derfor oppsto en livlig handel mellom disse områdene. Befolkningen i Luristan var i lang tid underlagt de langt mer siviliserte elamiter, babylonere, assyrere, guttierne, lulubierne og kassiderne.

Alle de forskjellige folkeslagene har naturligvis satt sitt preg på kunsten vi finner i området.

I Etnografisk samling finner vi flere bronsegjenstander fra Luristan. Alle er fra 8. - 7. århundre f.Kr.

  1. Øksehode av patinert bronse Arkeologisk funn, Luristan, Iran 8. - 7. århundre f.Kr.
  2. Nål av patinert bronse Arkeologisk funn, Luristan, Ira8. - 7. århundre f.Kr.
  3. Spydspiss av patinert bronse . Arkeologisk funn, Luristan, Iran 8. - 7. århundre f.Kr.

Disse tre gjenstandene ble gitt til museet i 1931 av minister A. Urbye.

Iransk keramikk

Irans keramikktradisjon kan følges tilbake til landets eldste tider, ca. 8000 f.Kr.

I de første århundrer etter at landet ble underlagt arabisk herredømme, og spesielt etter at uavhengige dynastier av iransk opprinnelse etablerte seg i for­skjel­lige områder, fortsatte tradisjonen fra den sassanidiske tid. Den iransk-islamske keramikkunsten har mange forskjellige uttrykksformer gjennom tiden.

I det 9. århundret oppstår den iransk-islamske keramikkunsten, den såkalte Nishabur-fajansen som er oppkalt etter en by i det nordøstlige Iran. Mange av fajansens motiver fra denne perioden bærer preg av den før-islamske kunsten.

Det er funnet store mengder fajanse i utgravningene i Nishaburs gamleby. Fajansen kan gjenkjennes på dekoren med kufiske skrifter (den dekorative arabiske kaligrafien). Denne fajansen er vanligvis hvit eller offwhite (glasur) og dekorert med kufisk skrift i sort eller andre mørke farger.

En annen kategori av iransk-islamsk fajanse har fargerike motiver på hvit eller offwhite glasur. Denne fajansen kalles også for sarisfajanse, fordi gjenstandene er gravd ut i nærheten av Sari, en by i den nordlige provinsen Mazandaran ved Det Kaspiske hav. Forskerne trodde først at den ble laget i Sari, men samme type fajanse ble senere funnet ved utgravninger i Nishabur og i Jorjan (i Mazandaran). Det ble også funnet ovner til å brenne keramikk i Jorjan-området, og nå tror forskerne denne fajansen først ble laget i Jorjan og derfra eksportert til Sari og andre steder. Disse gjenstandene er dekorert med ulike motiver som dyr, fugl, blomst og de er av og til også pyntet med kufiske skrifter .

Et representativt eksemplar finnes i Etnografisk samling. Denne gjenstanden er en skål dekorert med en grønn og en brun fugl som dekker hele midtpartiet, og noen få stiliserte blomster.

Bunnfargen (glasur) er offwhite både utvendig og innvendig.

Skålen er fra Jorjan og dateres til det 12. århundret. Gjenstanden ble gitt til museet av General konsul Karl Olsen i 1973.

Produksjonen av ensfargede glaserte leirvarer som var mest vanlig i før-islamsk tid, fortsatte i etter-islamsk tid. Leirvarene ble laget i forskjellige farger. Denne keramikken ble stort sett produsert i det nordlige og nordøstlige Iran, men noe er også funnet ved utgravninger i Ray, sør for Teheran.

I utstillingen vises en liten krukke med hank og slank hals. Den har grønn glasur og stammer muligens fra det 11. århundret. Gjenstanden ble gitt til museet av Generalkonsul Karl Olsen i 1973.

En av de største keramiske nyvinningene var lustreglasuren. Ifølge utgravninger i Samarra var iranske keramikere allerede kjent med denne teknikken i det 9. århundret. I lustreglasurens annen periode (13. - 14. århundre) ble den varme brunrøde glasuren den vanlighste, men også lys gullgrønn forekom. Den skinnende lustreglasuren oppstår når det brukes et metaoksydert metall i glasuren; kobber og sølv er de mest vanlige. Det finnes motiver med mennesker, dyr, planter og skrifter hentet fra Irans rike skjønnlitteratur, spesielt fra de store episke romanene, Khosrau og Shirin eller Leily og Majnun. Motivene er ofte blitt forenklet. Iranske keramikere fremstilte lustre­glasurteknikken spesielt i Khwarezmidenes periode (13. århundre).

To lustreglaserte stjerneformede fliser finnes i Etnografisk samling. Flisene er dekorert med eslimi-ornamenter med fargene blåfiolett, gyllenbrunt og turkis på hvit bunn. I ytterste rand finner vi skrifter på farsi; denne kalligrafien kalles for "brudden taliq".

Den ene av flisene er dekorert med romber fylt med blomsterornamenter, den andre er pyntet med trekanter er fylt med ornamenter. Jorjan, 13. århundre.

Flisene var gave fra Kunstindustrimuseet i Oslo i anledning Etnografisk museums hundreårsjubileum.

Det å male under glasuren var en teknikk iranske keramikere benyttet seg av. Spesielt under Seljukidene, Khwarezmidene, Il-Khanidene og Timuridene ble det laget mye praktfull keramikk av denne typen. Det mest vanlige var å male med blå farge på hvit bunn.

Krukken fra Etnografisk samling har to håndtak og er dekorert med blå/turkis eslimi-ornamenter på hvit bunn, og det hele er dekket av en fargeløs glasur. I bunnen finner vi muligens en signatur, men den er vanskelig å lese, M kan være første bokstav. Sannsynligvis er denne fra Kashan, det 14. århundret. Krukken har tilhørt et museum i Berlin. Den ble kjøpt i juli 1932 hos Heinz Hagen i Berlin.

Vase med blå glasur, eslimi-ornamenter og skrifter på farsi og arabisk. Dekorasjonene er malt under glasuren. Save, 14. århundre.

Iranske miniatyrmalerier

Det å male for å dekorere, er felles for alle mennesker. Men det som karakteriserer det persiske maleriet, er detaljrikdommen i miniatyrmaleriet. Det har blitt malt store veggmalerier og andre typer store malerier i forskjellige perioder av iransk historie, og også disse er malt med pinlig nøyaktighet og nærmest mikroskopisk detaljering. Denne kvaliteten har vært fellesnevner i hele den iranske kunst­historien frem mot miniatyrmaleriet som er utviklet spesielt i de siste århundrene.

Fra det 14. århundret var det iranske maleriet hovedsakelig bok­illustrasjoner. Iranere har alltid vært kunstneriske, poetiske, romantiske og nasjonalistiske naturelskere og det gjenspeiles i det iranske maleri. Poetenes epos, historiske epoker, romanser, fortellinger og fabler er avbildet med en utsøkt detaljrikdom i klare, vakre farger og med en eleganse i formen som gjør det persiske maleri til en betyd­nings­full skole i billedkunsten. Maleritradisjonene og bokproduk­sjonen i Iran var så sterke at utenlandske herskere, både araberne, mongol­ene og timuridene, gradvis adopterte iranske teknikker. Tradisjonen fortsatte til det 19. århundret og omfatter blant annet boken "Sjahname" av den iranske dikteren Ferdousi (skrevet i 1010) og "Khamse" av dikteren Nezami (1135 - 1217).

Iranske miniatyrmalerier faller innenfor forskjellige kunstretninger, for eksempel Tabriz, Isfahan, Herat, Shiraz og Qzvin. Den Etnografiske samlingen en maleri fra boken Sjahname, som forteller om fereidon (en av bokens sjaher). Fire malerier fra Khamse-i-Nezami.

Maleriene forteller historien om den lykkelige kjærlighets historien mellom Khusrau (Khusrau Parviz, sassanidisk konge) og armenske Shirin ( Shirin ble senere gift med Khusrau).

Maleriene skildrer:

  • Kongelig jaktscene. Fereidon på jakt, Vannfarger på papir, Iran, muligens Tabrizskolen, Sannsynligvis 1530-50, Nastalliq kaligrafi
  • Khusrau møter Shirin for første gang. Vannfarger på papir, Iran, muligens Tabrizskolen, Sannsynligvis 1530-50, Nastalliq kaligrafi
  • Shirin på jakt. Vannfarger på papir, Iran, muligens Tabrizskolen, Sannsynligvis 1530-50, Nastalliq kaligrafi
  • Shirins reise til Madaen for å besøke Khusrau. Vannfarger på papir, Iran, muligens Tabrizskolen, Sannsynligvis 1530-5,0 Nastalliq kaligrafi
  • Shirin på besøk hos Khusrau. Vannfarger på papir, Iran, muligens Tabrizskolen, Sannsynligvis 1530-50, Nastalliq kaligrafi

Disse miniatyrene ble gitt til museet i mai 1973 av generalkonsul Karl J. Olsen som var bosatt i Iran i 30 år.

Iransk lakkarbeid i pappmasjé

Religiøse restriksjoner førte (ca. 700 e. Kr.) etter hvert til forbud mot offentlig avbildning av mennesker. Malerier av mennesker ble derfor bare brukt som dekorasjon på private, små gjenstander

Det var små gjenstander som pennal (qalamdan), bokbind, speilskrin og andre personlige gjenstander, oftest laget av pappmasjé. Det persiske navnet på teknikken er rett og slett oljemaling idet oljen faktisk er en slags lakk som legges på det siste laget med vannfarge­pigmenter.

I safavidenes tid ble det laget bokbind og andre gjenstander av papp- masjé, og senere ble det vanlig i Tabriz og også Qazvin og i Isfahan.

Den mest populære dekorasjonen var kongelige jaktscener (dette går helt tilbake til parternes periode), og man kan se påvirkning fra så fjerntliggende områder som Korea og Japan i sassanidenes tid. Motivene utviklet seg til å omfatte blomstermønstre, bearbeidet til en naturalistisk representasjon av enkeltblomster. Disse motivene ble til den vitenskaplige botaniske kunstretningen hos zandene i Shiraz på 1700- tallet. I løpet av det 18. og 19. århundret var det flere bølger av vestlig innflytelse i den iranske oljemalingskunsten.

I Etnografisk samling finnes det flere eksempler på disse gjen­standene. Noen av disse er malte speilskrin og lakkarbeid i pappmasjé.

Speilskrin

Bilde av Sjah Abbas I, sittende sammen med flere andre. Det samme bildet er malt på baksiden og på innsiden er det et bilde av en danserinne.

Safavidenes periode, sent 1500-tall eller tidlig 1600-tall.

Speilskrin

Tilnærmet likt som det første, men med en litt annerledes fargesammensetning.

Savidenes lakkarbeider er veldig sjeldne, og disse to er fremragende eksemplarer.

Speilskrinene ble kjøpt på auksjon etter den britiske general­konsul Jones, som før 1875 bodde noen år i Persia.

Pennalskrin (qalamdan)

malt lakkarbeid i pappmasjé. Hovedmotiv på toppen er portretter av kvinner og barn i europeisk stil, samt en gammel mann. Noen av portrettene er plassert i ovale rammer. På kantene av pennalet er det skogslandskap og bygninger. 1800-tallet.

Kunstneren er muligens Muhammad Ismail

Penalskrin (qalamdan)

malt lakkarbeid i pappmasjé. Forgylte eslimi-ornamenter på grønn bunn. Under pennalet er det forgylte eslimiornamenter på rødbrun bunn. Det inneholder to blekkhus. Noen skrifter i tre områder på oversiden. Sannsynligvis 1860-årene

De to sistnevnte pennalene ble sammen med flere andre gjenstander kjøpt inn eller ervervet i bytte fra København.

Pennalskrin (qalamdan)

malt lakkarbeid i pappmasjé. Hovedmotiv er portretter av kvinner og barn i europeisk stil og en gammel mann. Noen av bildene er satt inn i ovale rammer dekorert i rokokkostil. Rundt kanten av pennalet er motivene også kvinner og barn og en ung mann. På undersiden er boksen dekorert med gyldne eslimi-ornamenter på rødbrun bunn. 1860-årene Kunstneren er muligens Muhammad Ismail

Denne gjenstanden ble sammen med mange andre gjenstander gitt til museet i mai 1973 av generalkonsul Karl J. Olsen. Giveren var bosatt i i Iran i 30 år.

Pennalskrin (qalamdan)

malt lakkarbeid i pappmasjé. Bilde av to prins og prinsesse som sitter ved et bord, tre kvinner som spiller på iranske musikkinstrumenter som kamanche og donbak. Dessuten to kvinnelige dansere. 1800- tallet.

Penalskrin (qalqndan)

malt lakkarbeid i pappmasjé. Hovedmotiv er et bilde av prins og prinsesse som sitter på hver sin side av et lite bord. En mann serverer drikke og en mann og to kvinner spiller iranske musikkinstrumenter som santur, setar og kamanche. En kvinne som spinner tråd. 1800-tallet.

De to sistnevnte pennalene er skjenket av kommandør Falsens enke, fru Cathinka Falsen. Gjenstandene er samlet av kaptein i den danske marine, Kjerulf.

Khatam kari

Khatam kari er en mosaikk/utskjæringsteknikk som ble introdusert til Iran fra Kina under mongolenes herredømme i det 14. århundret. Den opprinnelige kinesiske tradisjonen var enkel, og det vi i dag kjenner som "khatam", er en persisk utvikling. Teknikken utviklet seg voldsomt under safavidenes og zandenes periode i Isfahan og i Shiraz.

I andre halvdel av 1800-tallet ble imidlertid gjenstander med denne mosaikken og disse utskjæringene regnet som gamle og uinteressante. De ble solgt til utlendinger og eksportert videre til Roma og Istanbul. På slutten av 1800-tallet var håndverket nesten utdødd, og det var bare noen få i Shiraz som fremdeles behersket kunsten.

Rundt 1900-tallet ble teknikken tatt opp igjen og brukt til å utsmykke sentrale bygninger som moskeer og slott, eller til dekor på møbler og andre små og store gjenstander. Teknikken kombinerer bruk av metall, ben og tre som limes på gjenstandene. De viktigste sentrene for produksjon av denne typen gjenstander er Abade, Shiraz og Isfahan.

I den Etnografiske samlingen finnes det to "khatam"- gjenstander:

Skrin av khatam kari

dekorert med persisk skrift (nastalliq-skrift), noe poesi. På skrinet står dessuten at det er laget i byen Shiraz av kunstneren Yusef Azari i 1912 (omregnet til vestlig tidsregning).

Skrinet er skjenket av dr. T. Brandt fra Trondheim

Stort skrin av khatam kari

Størrelse: 45x31x17 cm, Iran, Sannsynligvis 1700-tallet, Skrinet er kjøpt på auksjon etter den britiske generalkonsul Jones, som før 1875 var ansatt i Tabriz, Iran.

Publisert 21. des. 2020 09:21 - Sist endra 21. des. 2020 09:21