Kaupangen i Skiringssal

Bildet kan inneholde: eiendom, bygning, lighting, interiørdesign, rom.

Byen grunnlegges

Bildet kan inneholde: kart, økoregion, geologi, estuary, elvedelta.
Denne terrengmodellen viser gravfelt og bosatt område på Kaupang. De viktigste gravfeltene kalles Nordre Kaupang (minst 115 gravhauger), Bikjholberget (ca. 80 graver gravet ut, flere finnes), Søndre Kaupang (ca. 20 hauger gravet ut, nøyaktig plassering usikker), og Lamøya (ca. 80 hauger finnes). I bosetningsområdet har vi tegnet inn hvordan vi tror inndelingen i gater og parseller har vært i kaupangen. Der hvor grenser er påvist gjennom utgravninger, er konturene trukket opp med svart strek. Påviste hus er oransje. Husene i nord er funnet ved Blindheims utgravninger 1956-67, mens husene i syd er påvist ved utgravningene 2000-2002. Mest usikkerhet knytter det seg til bebyggelsens sydligste del. Både nord og syd for området med fast bosetning er det spor etter håndverk og virksomhet. Men her er det ingen spor etter parsellering eller fast bebyggelse. Trolig har tilreisende handlende og håndverkere slått seg til her når de kom til markedet. (© Kaupang-undersøkelsen. Tegning: Lars Pilø)

Omkring 800 e. Kr. ledet noen menn et stort arbeid på stranden nedenfor høvdingens gård i Skiringssal. Trær og busker ble ryddet bort. Det ble merket opp gateløp og tomtegrenser. I grensene grov de grøfter og reiste gjerder. Ute i sjøen slo de ned fortøyningspåler og bygget brygger av tre og stein. De som ledet arbeidet, hadde høy kompetanse i byplanlegging.

Reisende fra Vestfold hadde sett byer både hos slavere, frisere, saksere, anglere og frankere. Men én ting er å besøke en by og kanskje bo der en stund, noe ganske annet er å forstå hvordan den skal planlegges, bygges opp og drives. Ribe og Birka var de eneste byene i Skandinavia på den tiden Kaupang ble grunnlagt. Der fantes det folk med den nødvendige kompetansen. Kaupangs likhetstrekk med begge byene tyder på at høvdingen hentet folk derfra da han skulle bygge sin by.

Dendrokronologi - årringene daterer

Analyser av årringene i treverk har vært viktig for å datere byen. Den eldste dateringen er fra året 803 og stammer fra tre runde stolper i havnen. Stolpene er trolig deler av brygger eller fortøyningsstolper for båter og skip.

Trær av samme slag som har vokst samtidig i et område, utvikler et likt mønster av brede og smale årringer. I gode vekstår får alle eiketrær omkring Skagerrak en bred årring, i dårlige år en smal. Gjennom undersøkelse av mange gamle trær er denne variasjonen kartlagt flere tusen år bakover i tid. Når vi finner et trestykke under en utgravning, kan spesialister måle årringene og fastslå når treet vokste. Dersom den ytterste årringen er bevart, kan de si i hvilket år og til hvilken tid på året treet er felt.

Byens landskap

Bildet kan inneholde: jord, organisme, fottøy, font.
I den lille gatestubben som gikk fra sjøen opp mellom husene i kaupangen, fant vi disse fotsporene. De stammer fra en eller flere personer som har gått i den sølete vegstubben. Søla har størknet, og så har sporene blitt fylt og dekket til med sand. Da vi fjernet sanden, lå de som de gjorde for 1200 år siden. Størrelsen tilsvarer skostørrelse 43, og sporene stammer dermed sannsynligvis fra en mann.
(© Kaupang-undersøkelsen)

Havnebyen Kaupang lå godt beskyttet bak Lamøya. Fra nord og syd kom skip seilende. Havnen sydet av liv hver gang et skip la til for å laste eller losse. Bebyggelsen strakte seg fra stranden og opp til berget i bakkant. Gravfelt med omkring 1000 graver omkranset byen.

Trangt om plassen

Folk levde tett i byen. Den var inndelt i om lag 100 små parseller, det stykke jord en husstand hadde rett til å bruke. Parsellene var 6-8 meter brede og 8-10 meter lange. Kortsiden vendte mot havnen. På de fleste parsellene lå det hus som opptok det meste av plassen. Hver parsell var avgrenset av grøfter og gjerder.

Tråkk i sølete gater

Gater var ferdselsårer inne i byen. Én av hovedgatene gikk langs stranden nedenfor bebyggelsen. Den har trolig hatt plankedekke, noe som gjorde ferdsel og transport av varer enklere. I en mindre gatestubb mellom to parseller, ble det gjort en spesiell oppdagelse. Under et sandlag lå velbevarte fotspor etter flere mennesker og dyr. Noen var tråkket inn i hverandre, men enkelte kunne tydelig identifiseres. Ett av sporene tilsvarer dagens skostørrelse 43 og var sannsynligvis fra en mann.

Livet på søppeldynga

Bildet kan inneholde: hylle, møbler, tre.
Denne brønnen hadde en kraftig brønnkasse av planker, og kanten var dekket av store steiner, begge deler rimeligvis gjort for å holde vannet fritt for jord. På dette bildet er de øverste plankene fjernet. Brønnen ligger i overkant av bebyggelsen, og det er trolig drikkevann som har blitt hentet her. (© Kaupang-undersøkelsen)

Rester etter matlaging og håndverk ble kastet rett ved husveggene, i grøftene og ved stranden. Det er nok i strandsonen folk gjorde sitt fornødne. Her har vi funnet groper som trolig har vært brukt som latriner. Bølgene har tatt med seg en god del av innholdet, men lukten tyder på at restene er ekskrementer.

Vann til folk og fe

Det var en utfordring å skaffe rent vann. Drikkevann hentet man fra brønner i bakkant av bebyggelsen. Store groper innimellom husene fungerte også som brønner. Brønnene var foret med planker eller flettet kvist og har stått åpne. Små organismer funnet i bunnen av gropene, viser at de inneholdt brakkvann, uegnet som drikke. Vannet i brønnene ble brukt av håndverkere som arbeidet med ild.

Produksjonsplassen

Den første som slo seg ned på parsell 1A var en perlemaker som produserte blå og hvite perler. Han etterlot seg en del råglass, perler og avfall, her ser vi litt av det. Blant avfallet lå en hvit perle som ble ødelagt da jerntenen som det varme glasset ble formet omkring knakk. (© UKM. Foto: Eirik Irgens Johnsen)

De første sporene etter virksomhet på Kaupang stammer fra håndverkere. Glassperlemakere etablerte raskt sine små verksteder på parsellene. Senere kom andre til. Byens verksteder forsynte tilreisende og fastboende med en rekke varer. Dyktige håndverkere med god tilgang til råvarer masseproduserte enkle gjenstander for den jevne mann og kvinne. Pynteglade kunne glede seg over et stor og variert utvalg av smykker.

Vikingtidens kammer ble laget av gevir fra elg og rein, og var ofte vakkert utsmykket. De ble flittig brukt både av menn og kvinner. Gevir holder seg dårlig i Kaupangs sure jordsmonn. Disse få restene av råstoff og produkter antyder at det ble arbeidet i gevir i kaupangen. (© UKM. Foto: Eirik Irgens Johnsen)

Det er stort sett avfall og redskaper som ligger igjen etter håndverkerne på Kaupang. Ferdige varer ble solgt og fraktet bort. Noe finner vi igjen på byens gravplasser. Håndverkerne laget perler av glass og rav, smykker av gull, sølv, bronse og bly, våpen og redskaper av jern, tekstiler, og trolig også kammer av gevir. Funnene gir et godt innblikk i arbeidsprosessene og hvilke teknikker håndverkerne behersket.

Bildet kan inneholde: metall, sølv, sølv, font, motetilbehør.
Det ble ikke betalt med mynt i kaupangen, men med sølv, som hadde verdi eller vekt. Sølvet kunne ha form som smykker, barrer eller mynt, som ble delt opp i stykker og veid på skålvekt. Myntene var nesten utelukkende arabiske. (© UKM. Foto: Eirik Irgens Johnsen)

Folk som kunne snekre skrin, kister og hus har helt sikkert holdt til i byen, sannsynligvis også båtbyggere. Men hva blir liggende tilbake etter en snekker, en båtbygger eller en treskjærer? Produktene til disse håndverkere er for lengst råtnet bort, og det samme er avfallet. Utslitte jernredskaper har blitt smidd om til nye.

Sneller (spinnehjul) til spinning med håndtein er det funnet over 100 av i kaupangen. Noen er grovt tilskåret av klebersteinsstykker, mens de fleste er nydelig formet av leire, og siden brent. Fantes det folk som var spesielt gode til slikt? (© UKM. Foto: Eirik Irgens Johnsen)
Metallstøperen finner vi masse spor etter, både smeltedigler, metallbarrer og støpeformer. Barren foran er av bly, til høyre en støpeform i kleber med en bronsebarre i. Til venstre to uformelige klumper av bly som er sølt på bakken under støpingen. Den minste av de to diglene bakerst har små dråper av gull som viser at den er brukt til smelting av dette metallet. (© UKM. Foto: Eirik Irgens Johnsen)

Hus for folk

Husene på Kaupang var helårsboliger. De var solide og funksjonelle og hadde velbygde ildsteder. Husene var også arbeidssted. De likner på hus på gårder og i landsbyer i Syd-Skandinavia på denne tiden, men er noe mindre.

Bildet kan inneholde: stein.
Melet ble malt på en håndkvern som denne. Overliggeren har et sentralt hull som kornet ble helt ned gjennom, og et mindre hull ut mot kanten. I dette siste stod det håndtaket som overliggeren ble dreid rundt med. Overliggeren er 0,5 meter i diameter, så dette var tungt arbeid. Underliggeren har sprukket, og dette er nok grunnen til at begge ble kastet. Som man ser av det øverste bildet var kvernen også ganske slitt. Kvernen er én av mange indikasjoner på at folk bodde fast i kaupangen. Slikt dro man neppe med seg til en markedsplass. (© UKM. Foto: Eirik Irgens Johnsen)

Ildsted midt i rommet

Ildstedet lå midt på gulvet og var en åpen brannflate av steinheller, ofte kantet med mindre stein. Røyken slapp ut gjennom en ljore i taket. Ilden var nødvendig for matlaging og som lys- og varmekilde. Ildstedet hadde ingen overbygning av stein eller leire som holdt på varmen når ilden hadde brent ned. Veggene har ikke vært særlig godt isolert, og røykåpninger i gavl eller tak må ha stått på gløtt. I kalde vintermorgener må frosten ha trengt seg inn i huset og i dem som bodde der. Tidvis kunne det være vanskelig å holde temperaturen over frysepunktet.

Bildet kan inneholde: asfalt, tar, veibane.
Ildstedet i huset på parsell 1A. Ca. 0,6 meter fra ildstedet sees på hver side en rille i bakken. Det er sporene etter den kantstilte planken som har stått i veggbenkenes forkant. Bakken mellom rillene, omkring ildstedet er svært hard, og består for det meste av finknust kullstøv, åpenbart et jordgulv. (© Kaupang-undersøkelsen)

Benker langs veggene

Langs veggen på husets langside var det brede trebenker hvor folk sov, spiste eller arbeidet i lyset fra ildstedet. Mellom benkene var det jordgulv. Husets vegger var enten laget av stående planker eller av flettet kvist, påført et tykt lag med leire. Veggene kunne ha små glugger og de hvilte på en svill eller tilhugget stokk som lå på bakken.

Tak over hodet

Taket har vært båret av loddrette stolper som stod et stykke innenfor ytterveggene, i forkant av veggbenkene. Vi vet ikke hvordan taket var bygd, men det var trolig av materialer som halm eller spon.

Mat å spise – litt å drikke

Folket på Kaupang hadde et variert kosthold. I vikingbyen var det ikke plass til å dyrket grønnsaker eller holde mange husdyr. Mat ble fraktet til byen fra gårdene rundt om. De viktigste råvarene var kjøtt, korn, melk, grønnsaker, nøtter og fisk.

En liten del av de i alt 139 kg bein fra dyr, fisk og fugl som ble funnet ved utgravningene i 2000-2002. Undersøkelser av beina, som stammer fra kaupangfolkets mat, viser at man nesten bare spiste tamdyr, og helst svin. Beina er knust ved tråkk og annen slitasje etter at de ble kastet. (© James Barrett. University of York)

Dyrebein forteller

Dyrebein vi har samlet inn under utgravningene viser hva folk spiste. De aller fleste av beina er fra husdyr. Det finnes også en del fisk, men nesten ikke vilt. Det kjøttet som ble spist ferskt, ble kokt, stekt eller grillet. Blant de store mengdene slakteavfall dominerer knokler fra gris. Det skyldes nok at gris var enkelt å holde i byen. Den spiste all slags avfall, fra fiskeslo og slakteavfall til kålblader og skjemt mat.

«Brauda»

Bygg og rug var de mest alminnelige brødkornsortene. Hvete var mer sjeldent. Kornet ble malt på dreiekvern, og brødet var ugjæret og tynt. Bakingen foregikk på en panne over ilden og ikke i en ovn. Melet inneholdt store mengder rusk og rask. Sand og steinstøv fra malingen av kornet blandet seg med melet og slet på tennene. Ordet brød kommer av det germanske brauda som betyr ’noe som er stekt’.

«Grjot»

Grøt ble kokt av forskjellige kornsorter. I en gryte ble melet rørt ut i vann eller surmelk, og varmet opp over ildstedet. Ordet gryte kommer av gammelnorsk grjot som betyr stein. Det skyldes at grytene i vikingtiden var skåret ut i den myke klebersteinen. Under et måltid hos kong Harald Hardråde var det snaut med kjøtt. Den islandske skalden Halle fikk bare grøt og sa: «Drep meg, herre konge, men ikke med grøt.» Slikt kan de også ha mumlet på Kaupang.

Mjød og vin

Til hverdags var syrnet melk og vann vanlig drikke, men folk drakk også mjød og vin. Vin ble importert, mens mjød ble laget i byen. Mjød med forskjellige styrke ble framstilt av bygg og humle. Honning var søtningsmiddel.

Folket på Kaupang

Kaupangs mange gravfelt forteller oss mye om folket som levde i byen. Det var omtrent 400-600 fastboende, både barn, kvinner og menn. Flere kom til ved markedstid. Livet i byen skilte seg fra livet på landet. Mennesker fra fjern og nær med forskjellig utseende, klær, språk og kultur levde side om side. Å forstå hverandre og å takle konflikter må ha vært en del av dagliglivet.

Bildet kan inneholde: jord, organisme, geologi, tilpasning.
Dette skjelettet fra Blindheims utgravninger på Bikjholberget i 1953, stammer fra en kvinne på 40-50 år som har fått med seg glassperler og bronsesmykker i graven. (© Kaupang-undersøkelsen, 1950-67)

Barn i byen

Naturligvis fantes det også barn på Kaupang. De sprang omkring blant husene, lekte, sang, slåss og hjalp de voksne. Barna som levde på Kaupang etterlot seg få spor. Leker av tre, kongler og barkebåter hadde de sikkert, men de er ikke bevart i dag. Mange døde som barn, sjansen for å nå voksen alder var liten. På vikingtidens gravfelter finner vi bare noen av dem som døde. Sosial status og alder bestemte hvordan man ble gravlagt. Det lave antallet barnegraver har også sammenheng med at barneskjeletter lettere går i oppløsning i jorda.

Denne kvinnen som en gang i 800-årene ble gravlagt på Skalleberg like ved Kaupang, fikk med seg 173 glassperler og mange flotte bronsesmykker. Sakene er nok skaffet i kaupangen. Kanskje byttet hun dem til seg mot mat, ved eller andre nødvendigheter? (© UKM. Foto: Eirik Irgens Johnsen)

Noe for enhver

Alle kunne skaffe seg det de hadde lyst på og råd til i byen. Tidens mest eksklusive varer finnes på Kaupang. Det er sjeldne kanner med dekor av tinnfolie, drikkebeger av løvtynt glass dekorert med fargede glasstråder og utsøkte smykker av sølv og gull. De flotteste smykkene lå ikke til salgs i handelsbodene, men kom til byen som gaver.

Bildet kan inneholde: stein.
Skår fra utsøkte drikkeglass produsert i Rhinområdet og i verksteder langs Middelhavets kyster, viser at det også ble handlet med de mest eksklusive varer i kaupangen. Utenfor Kaupang finnes slike ting bare meget sjelden, og kun i forbindelse med det øverste sosiale sjiktet, høvdingene og deres hushold. (© UKM. Foto: Eirik Irgens Johnsen)

Den jevne mann og kvinne kunne velge blant et bredt vareutvalg i handels- og håndverksbodene. Her var det noe for enhver smak. De bedrestilte kunne skaffe seg fine bronsesmykker og importerte glassperler, men det fantes også enklere, lokalproduserte glassperler og billigsmykker av bly.

Bildet kan inneholde: metall, gull, motetilbehør, smykker.
På Kaupang har det vært handelsvarer for både fattig og rik. Dette utsøkte gullsmedarbeidet er en del av et irsk gullsmykke som nok har blitt båret av en velstående mann eller kvinne. Men smykket har blitt slitt, og så delt opp for omsmelting. Biten ble funnet ved metallstøperens verksted. (© UKM. Foto: Eirik Irgens Johnsen)

Kjøpe, bytte, plyndre, gi

I byen møttes folk for å kjøpe og selge, men noe nytt kunne også skaffes på annet vis. Gjenstander kunne byttes, mottas som gave eller plyndres. Det ble ikke betalt med mynt i byen, men med sølv som hadde verdi etter vekt. Utenlandske mynter, smykker og barrer ble delt i stykker og veid på en skålvekt. Sølvsmykker ble brukt som gaver og til å knytte vennskapsbånd. Formen var viktigere enn metallverdien. Men en sølvspenne kunne stykkes opp og bli betalingsmiddel igjen. Sølvbiter kunne smeltes om og støpes til et nytt smykke.

Bildet kan inneholde: mineral, metall, stein, sølv.
Det må ha vært meningen å smelte disse sølvbitene, både mynter, smykkedeler og barrestykker, om til et smykke eller en barre. Men smeltingen har blitt avbrutt, sølvet, som var halvveis smeltet, har størknet i digelen, og siden har digelen blitt knust. Kanskje er det en håndverkers eller handelsmanns utbytte av noen dagers salg som her skulle få en ny form? (© UKM. Foto: Eirik Irgens Johnsen)

Et eksempel på hvordan det ble handlet med sølv, har vi i Håkon Jarls saga. Der fortelles det om Øyvind Skaldespille at han hadde:

... laget ei dråpa om alle islendinger; de lønte ham på den måten at hver bonde gav en skattpenge; den skulle være verd tre penger i veid sølv og være hvit i bruddet. Da sølvet kom fram på Alltinget, ble de enige om at de skulle få en smed til å rense sølvet, og siden lage ei kappespenne av det. Da smeden hadde fått sin lønn, veide spenna ennå femti mark. Denne sendte de til Øyvind, men Øyvind lot spenna hogge opp og kjøpte seg buskap for den. (...) Og alt det han eide av penger, hadde gått så helt med til å kjøpe inn til garden, at han måtte kjøpe sild for pilene sine. Han kvad:

Spenne fikk jeg til fellen
fe kjøpte jeg for den.
Ute fra øya sendte
islendinger den til meg.

Og sildene, de slanke,
som springer fra buestrengen,
byttet jeg bort for silda,
den blanke pil fra sjøen.

– Håkon Jarls saga

Bildet kan inneholde: kryss.
Dette nydelige beslaget av sølv med innlagt niello, er et frankisk arbeid. Det har sittet på et sverdoppheng, et bandolær. Kanskje var det meningen å omgjøre det til et smykke, slik man gjorde med mange fremmede metallarbeider når de kom til Skandinavia? (© UKM. Foto: Eirik Irgens Johnsen)

Varer fra hele verden

Bildet kan inneholde: metall, gull, bronse, motetilbehør, messing.
Etter at byen er forlatt omkring 900, blir det færre importvarer fra syd i gravene, og flere fra de Britiske øyer, der disse spennene og beslagene kommer fra. (© UKM. Foto: Eirik Irgens Johnsen)

Kaupang var en del av et stort handelsnettverk. Varer kom til byen fra alle himmelretninger. Noen var skipet over lange avstander, som perler fra Midtøsten, Asia og Middelhavsområdet. Perlene kan ha gått fra hånd til hånd over lang tid. Knuselige gjenstander som keramikk og glass ble fraktet rett fra området der de ble produsert. Rav fra Baltikum eller Danmark kom som råstoff til byens håndverkere. Nyttevarer som bryner, kleberkar og kvernstein ble fraktet til Kaupang fra indre Oslofjord, langs norskekysten, nedover elver som Lågen og over Skagerrak fra Rhinområdet.

Varene vi ikke ser

Det er også handlet med varer som vi ikke finner igjen i dag. Mat og drikkevarer er fortært og borte. Andre varer ble skipet til byen, solgt og fraktet videre uten å etterlate spor. Mennesker var en av tidens viktigste handelsvarer. Mange ble fanget på vikingferder. En munk i klosteret Xanten, ved Rhinen, skrev i 837:

Umåtelige virvelvinder brøt titt løs, og man så en komet med et mektig lys etter seg i øst, liksom tre alen langt for det menneskelige øye, og hedningene herjet Walcheren og førte mange tilfangetagne kvinner bort derfra, samt en umåtelig mengde gods av forskjellig slag.

Bildet kan inneholde: rød, motetilbehør.
Perler av edelstein kom til kaupangen fra mange kanter. Karneol og bergkrystall fra Svartehavsområdet, ametyst fra kontinentet, og jet fra England. (© UKM. Foto: Eirik Irgens Johnsen)

Religioner møtes

Folk fra ulike kulturer og med forskjellige religioner møttes i vikingtidsbyene. Den norrøne religionen stod sterkt i Skandinavia på 800-tallet. Myter, guder og symboler som torshammere er ofte avbildet på gjenstander fra vikingtid. Blant tilreisende handelsmenn kan det ha vært mange kristne. Vi vet at kristne misjonærer besøkte Birka og Ribe midt på 800-tallet og bygde kirker. Gjenstandsfunn tyder på at det fantes kristne mennesker også på Kaupang.

Av og til har arabiske mynter fått risset inn en torshammer. Denne er funnet på Kaupang. Den arabiske innskriften er religiøs. Kanskje har noen ønsket å markere at mynten nå ble brukt av folk med en annen tro? (© UKM. Foto: Eirik Irgens Johnsen)

Arabiske reisende har skildret møter med vikinger i østerled, kanskje fant enkelte muslimer veien til Kaupang. Det gjorde i det minste en rekke arabiske sølvmynter som kjennetegnes av sin islamske trosbekjennelse. En mynt med en torshammer risset over inskripsjonen antyder at en nordboer forstod budskapet og opponerte mot det.

Kristne på Kaupang?

En støpeform til et lite kors viser at kristne symboler ble laget på Kaupang. I en kvinnegrav er det funnet et perlekjede med et kors. Fra en mannsgrav har vi en liten blykapsel, det kan være et relikviegjemme til å oppbevare rester etter en helgen. Var disse to kristne, eller regnet de den kristne gud blant sine guder?

Bildet kan inneholde: storhullsperle, glass, motetilbehør, perlene.
Et hengekors i et perlekjede er ett av de ganske få kristne symboler som er funnet på Kaupang. Det er usikkert hvilken betydning de har hatt for kaupangs befolkning. Noen kjente nok til den kristne Gud og de kristnes kirker, og noen av de som besøkte stedet var sikkert døpt. Kanskje har også noen som regnet seg som kristne bodd i kaupangen ved Viksfjorden? (© UKM. Foto: Eirik Irgens Johnsen)

En fot av rav

Amulettene hadde magiske krefter og skulle beskytte bæreren. Vi vet at torshammere var symbol for guden Tor. Men hvilken betydning hadde ravfoten?
Eieren har kanskje håpet at amuletten kunne helbrede en skadet fot. Den kan også være et symbol for Vidars drap på Fenrisulven. Han setter foten i ulvens kjeft og hevner Odins død. Foten kan også knyttes til myten om jotundatteren Skade som kun får se friernes føtter når hun skal velge brudgom.

Rav kom til kaupangen fra det vestlige Danmark eller den sydlige Østersjøen. Her ble det formet til perler og figurer. Denne nydelige foten av rav, ca. fem centimeter høy, kan være en amulett. Men hva den skulle beskytte mot, eller hvilken lidelse den skulle helbrede – det vet vi ikke. Kanskje den ble laget for en som var plaget av fryktelig fotverk? Slike figurer av føtter i rav og bein er også funnet i Hedeby og Birka. (© UKM. Foto: Eirik Irgens Johnsen)

På bytur

På Kaupangs tid, en gang på 800-tallet, ble en mann gravlagt med rike gravgaver på gården Hybberstad i Tjølling. I tillegg til våpen, hadde han med seg redskaper til støping, snekring og smiing. Han mestret åpenbart det hele. Selv om mange av vikingtidens håndverkere produserte ypperlige ting, er det lite som tyder på at de holdt seg til bare én spesialitet. (© UKM. Foto: Eirik Irgens Johnsen)

Kaupang var et samlingssted for folk fra nær og fjern. I byen solgte man varer, slo av en prat og spurte om siste nytt. Ikke alle håndverkere bodde fast i byen. Noen kom til markedstid for å lage sine ting og selge dem til reisende, eller til folk som bodde der.

Ottar fra Hålogaland

Vi kjenner navnet til én av dem som besøkte Kaupang. Han het Ottar og var høvding. Ottar hadde seilt langt for å komme til Kaupang. Han «holdt til lengst nord av alle nordmenn», i Hålogaland. Hjemme hadde Ottar en storgård, drev reinjakt, hvalfangst og krevde skatt fra samene. Dermed kunne han utruste skip til sine reiser.

Kaupang var bare ett av flere stoppesteder på Ottars reise. Han skulle videre til byen Hedeby, lengst syd på Jylland. Ottar besøkte også kong Alfreds hoff i England, der fortalte han om sine reiser. Hva Ottar gjorde på Kaupang sier kilden ikke noe om, men han var nok en selvskreven gjest i høvdingens hall. Ottar sørget vel også for å få seg en god natts søvn i den trygge havnen. Ombord i skipet lastet han proviant med tanke på turen over Skagerrak. Kanskje solgt han også varer, eller skaffet ting han kunne selge videre.

Byen dør

Byen ser ut til å forsvinne omkring år 900. Vi har ingen kilder som forteller om dramatiske hendelser som plyndring eller brann. Tidligere mente man at folk forlot byen fordi havnen ble for grunn som følge av landhevning. Det er neppe riktig. Endringer i maktforholdet mellom danekongen og stormenn fra Viken er trolig årsaken til at byen gikk til grunne.

Byen lå utsatt til og trengte beskyttelse. Da Kaupang ble anlagt på begynnelsen av 800-tallet, sørget kong Godfred for dette ved hjelp av stormenn i søndre Vestfold. Stormennene fikk til gjengjeld dansk militær og politisk støtte. Under de urolige tidene i Daneriket omkring 900 kan beskyttelsen ha sviktet. Folk i byen følte seg dermed utrygge, og det kom ingen tilreisende. Slik ser vi for oss at byen døde hen.

Bildet kan inneholde: vannforsyning, vann, luftfoto, naturlig landskap, kyst.
Fig. 27. Utsikt over Kaupang mot syd. Kaupangen lå mellom veien til høyre og datidens sjølinje, fra veisvingen midt i bildet og sydover til der veien forsvinner. Der lå også gravfeltet på Søndre Kaupang. Gravplassen Bikjholberget ligger på den skogvokste bergryggen ved de tre hvite teltene til venstre i bildet. Det store gravfeltet på Nordre Kaupang begynte ved husene til venstre for vegen nærmest, og fortsatte utenfor bildets nedre kant.
(© Kaupang-undersøkelsen. Foto: Dagfinn Skre)
Publisert 1. apr. 2020 10:28 - Sist endra 14. des. 2020 09:26