English version of this page

Filttepper og jurte

Filttepper

Kirgisiske landsbykvinner har til alle tider lagt mye tid og strev i å lage vakre og forseggjorte filttepper (sjyrdak). Arbeidet med et enkelt teppe er tidkrevende og kan ta flere måneder dersom en enkelt kvinne gjør alt arbeidet. Mønstret følger vanligvis tradisjonell kirgisisk ornamenttradisjon. Fargene er skarpe, men varierer noe etter hvilket område produsenten hører hjemme i. En sjyrdak har vært vanlig medgift for kvinner ved inngåelse av ekteskap og har derfor hatt stor affeksjonsverdi for eieren. Teppene skulle arves eller gis bort, ikke selges.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen, og i forbindelse med overgangen til fri markedsøkonomi, har disse teppene i økende grad blitt lagt ut for salg på markeder og basarer. Dette har ført til at de har endret både form, farge og sosial betydning. Fra å være tepper av gjennomgående høy kvalitet, hevet over pris og med stor affeksjonsverdi, har de blitt til salgsobjekter med skiftende kvalitet som nærmest fallbys på markeder og basarer rundt om i landet.

Disse endringer åpner for en industri hvor kvinner kan produsere tepper for salg og gjennom dette bidra med penger til husholdet i en tid hvor arbeidsledigheten er stor og pengemangelen vesentlig. Et problem i denne sammenhengen er det faktum at konkurransen blant kirgisiske håndverkere er stor og at kjøperne er nøye med hva de kjøper. Mange dyktige håndverkere faller derfor igjennom i «kvalitetskontrollen» og får ikke solgt det de produserer. Ofte blir det kjøpere i «vesten» som til syvende og sist bestemmer hvilken form og farge som skal gjelde for de lokale håndverkere. For eksempel godtar verdensmarkedet bare i liten grad «falske» farger. I dette århundret har kirgisiske teppeprodusenter vanligvis benyttet seg av kunstige farger. Blant kirgisere blir derfor en sjyrdak med sterke farger ofte foretrukket fremfor tepper med duse naturfarger. Hvordan man utvinner farger fra naturen har gjennom dette århundret gått i glemmeboken og må læres på nytt.

For å skaffe penger må den enkelte produsere for salg til turister og ikke for en liten lokal kundekrets som betaler langt mindre enn turistene. De bestreber seg derfor på å lage et produkt som markedet vil ha. Turister kjøper fortrinnsvis små, naturfargede tepper som lett kan fraktes og som lett kan plasseres i en stue eller i en entré. Et naturlig spørsmål blir nå om disse endringer leder til at teppene mister sitt lokale særpreg.

I «vesten» understrekes det fra mange hold at det ekte og autentiske hos andre folkegrupper må bevares. Det er flere paradokser i dette. Markedet, som består av turister fra «vesten», kjøper naturfargede små tepper samtidig som de ønsker å dyrke det «autentiske» som viser seg å være store tepper med sterke, kunstige farger. Kanskje kan det sies at det ekte og autentiske dermed er blitt en moderne konstruksjon og at vestens kjøpere fremmer produksjon av en ikke-autentisk vare for å bevare det autentiske.

Mønstret på filtteppene følger nesten alltid kirgisisk ornamenttradisjon. Her eksperimenteres det noe, men innenfor helt klare grenser. Det kan imidlertid tenkes at man får se en utvikling i retning av nye mønsterkombinasjoner ettersom interessen for teppene øker og kjøperkategoriene utvides.

Produksjon av sjyrdak har tradisjonelt vært et privat anliggende og noe en husmor har gjort alene. I nyere tid ser vi at det er blitt mer og mer vanlig å lage teppene sammen med naboer og slektninger. Det har etter hvert resultert i kvinnelige arbeidsfellesskap hvor man møtes for å lage filttepper og andre filtgjenstander for salg. De som har vært så heldige å få avtale med et salgssted som har besøk av turister eller som besørger forsendelse av tepper til hovedstaden, kan i blant forsørge seg selv og familien gjennom dette arbeidet. Da arbeidsledigheten for menn på landsbygda er bortimot 100 %, blir disse kvinnelige arbeidsfellesskapene svært viktige. Menn deltar bare unntaksvis i teppeproduksjonen.

Annet håndverk

I Kirgisistan finner vi i tillegg til filt også en god del vevd materiale, noe broderi og mye «patchwork». Sistnevnte teknikk blir brukt ved produksjon av sittematter (tøsjøk). For å lage sittematter har det vært vanlig å lappe sammen rester fra annet håndarbeid og mattene har derfor blitt noe uregelrette i farge- og mønsterkombinasjon. Om vinteren benytter man sittematter av saueskinn. Vevd materiale brukes i tauverk som holder jurtens takbjelker sammen. På hvite stasjurter brukes også vevde border rundt dører og i partiet mellom tak og jurtevegg. Broderier finner vi på kvinnevesker og på veggtepper (tusj kijiz).

Jurte

Det kirgisiska tältet är en utomordentligt praktisk och behaglig bostad. Det innre är alltid hemtrefligt och inbjudande, man är där ständigt omgifven af frisk, ren luft, andas lättare och njuter hela dagen af att se en skymt af himlen genom rökfånget. Om kvällarna tindra stjärnorna fram genom den uppstigande röken, och äfven månan tittar in i vår luftiga boning. Jag trifdes med ett ord förträffligt i dessa tält och skulle icke velat utbyta dem mot Persiens bästa tjaparchaneh (Hedin 1893: 395).

Nomadeteltet er både vakkert og praktisk. Det holder varmen ute om sommeren og kulden ute om vinteren. Det trives ikke i fuktige områder, men tåler regn i moderate mengder. Jurtene har ulik størrelse og de store kan være 10-12 meter i diameter. Fargene varierer mellom nesten helt hvite til ulike sjatteringer av grått. De rikeste har gjerne hvite jurter med vakre vevde bånd i øvre kant og rundt dørene. Disse jurtene benyttes mest som stas-objeker ved at de settes opp ved fint besøk, i rituelle sammenhenger eller under festivaler. De grå jurtene er derimot bruksgjenstander som for eksempel blir brukt av gjetere i høyfjellet.

Til tross for at jurten det siste århundret bare delvis har blitt brukt som bolig, har nomadeteltet en sentral plass i mange kirgiseres liv. Filtteltet er en selvfølgelig bestanddel på festivaler og i ulike rituelle sammenhenger. På festivaler kan teltet brukes som utstillingsplass for kirgisisk brukskunst, som spisested eller bolig for festivaldeltakerne. Jurten er ellers en viktig bestanddel i begravelsesritualet. Før selve begravelsen ligger den avdøde i tre fulle dager på lit de parade i teltet. Det blir forventet at slekt og venner i løpet av disse dagene skal komme innom for å vise sin respekt og ta avskjed med avdøde. Det er vanlig at avdøde hovedstadsborgere blir transportert til sin slekts landsby. Der blir de først plassert i en jurte i tre dager og dernest gravlagt på slektens gravplass. Dersom den avdøde ikke har slektskapsforbindelser på landsbygda, kan en jurte bli plassert på gårdsplassen eller i bakgården av blokkomplekset vedkommende bodde i.

Sett fra døren er jurtens venstre side mannens og høyresiden kvinnens. I kvinnens halvdel finner vi kjøkkenavdelingen hvor mat lages og kjøkkenutstyr lagres. På mannens side er det plassert våpen, hesteutstyr og annet som hører til mennene.

Publisert 16. des. 2020 08:55 - Sist endra 17. des. 2020 08:32