English version of this page

Folkeliv

Bomønster

I sovjettiden bodde opptil 80 % av kirgiserne på landsbygda. Dette har endret seg etter oppløsningen av Sovjetunionen. På grunn av arbeidsledighet og økonomiske problemer på landsbygda, blir byene mer og mer attraktive. Innflyttingen til hovedstaden og andre større byer er formidabel. Mange av de nyinnflyttede i Bisjkek, bosetter seg i utkanten av byen, hvor de setter opp enkle og billige hus.

I det sentrale og østlige Kirgisistan ligger de store høyfjellsplatåene som brukes til beite. Husdyrhold er hovedlevevei og befolkningen i all hovedsak etnisk kirgisere. I andre områder av Kirgisistan er befolkningen langt mer multietnisk. I de sørlige fylkene Osj, Batken og Djalalabad bor det blant annet store grupper av usbekere, uigurer og tadsjikere. Byene Osj og Djalalabad i den fruktbare Ferganadalen har et klima som gjør det mulig å drive jordbruk. De folkegruppene som tradisjonelt har drevet med jordbruk, har bosatt seg der. I nordområdene (Talas, Chui, Issyk Kul og Naryn) finner vi foruten kirgisere også slavere, tyskere og tatarer.

I Kirgisistan har det ikke vært uvanlig å etablere mer eller mindre etnisk rene landsbyer. Ved å bo sammen med sine egne kunne man opprettholde etnisk spesifikk kultur og snakke eget språk. Kanskje var dette bosetningsmønsteret nødvendig for å opprettholde kulturell egenart i den ellers så etnisk nøytrale sovjetstaten.

I de små kirgisiske landsbyene er husene enkle og bakgårdene ofte uryddige og dårlig utnyttede. Fra utsiden synes husene nærmest falleferdige, men er innendørs enkle og velholdte. En russisk nabo har vanligvis et mer forseggjort hus, en velholdt hage og et ryddig gårdstun.

Relasjoner

Kirgisere er kjent som et taust og noe reservert folk, og det tar derfor litt tid å bli kjent med dem. Historisk sett har de da også vært isolert fra andre folkegrupper i og med at de har bodd i små landsbyer eller i jurter langt inne i fjellheimen.

Mange kirgisere, spesielt på landsbygda, opprettholder et tradisjonelt kjønnsrollemønster hvor mannen er den som representerer familien i offentlige sammenhenger. Han har få plikter hjemme, men det forventes at han forsørger familien.

Statistikk fra sovjettiden viser at over 95% av kirgiserne giftet seg innenfor sin etniske kategori (Karklins 1986: 156). I forbindelse med åpning mot «vesten» er dette i ferd med å endre seg. Vi ser blant annet at mange kirgisiske kvinner som har muligheten til det, finner menn fra vestlige land og gifter seg med dem for så å flytte ut. Skilsmisse er ikke vanlig blant kirgisere. Et alternativ (til skilsmisse) er at paret bor hver for seg og lever sine liv atskilt. På denne måten kan en kvinne nyte godt av økonomisk hjelp fra sin mann og samtidig slippe den belastning som sivilstatusen «skilt» kan gi. Samtidig kan hun være fri til å leve et liv hun ønsker. Mannen kan opprettholde sin ære ved å beholde statusen «gift» og ved å forsørge kone og eventuelle barn.

Kelin og navneforbud

Bildet kan inneholde: mennesker, sosial gruppe, samfunnet, rom, sitter.Jeg var vilt forelsket i Dsjamilja. Og hun hadde et godt øye til meg. Vi var gode venner, men vi torde ikke kalle hverandre med fornavn. Hadde vi kommet fra forskjellige familier, ville jeg selvfølgelig kalt henne Dsjamilja. Men nå sa jeg i stedet dsjené, «storebrors hustru», til henne, og hun kalte meg kitsjiné balá, «lillegutt», selv om jeg ikke var så ung; vi var nesten jevngamle. Slik er nå skikken i landsbyen: De gifte kvinnene tiltaler mannens yngre bror med kitsjine bala eller kajní (Ajtmatov 1985: 19).

Kelin er betegnelsen på en svigerdatter. Ved giftemål er det vanlig at ei jente flytter inn hos sin manns familie. Dersom mannen er yngste sønn og bosatt på et småbruk, er det han som skal overta gårdsdriften etter sin far og mor.

For en kvinne kan det være en blandet fornøyelse å bo sammen med sin manns foreldre. Kelin har ansvaret for det meste av husarbeidet. I enkelte hushold må hun stå skolerett for både mann og svigerforeldre. Hun må alltid bære hodetørkle i svigerfars nærvær og aldri nevne hans eller andre medlemmer av svigerfamilien med fornavn. Ved henvendelser til mannens familie må kelin bruke om-skrivninger. Man benytter seg da gjerne av faste navn som indikerer hvilken relasjon det er mellom den som nevner navnet og den som blir benevnt.

Kelin skal ikke snakke direkte til sin svigerfar. Hun må henvende seg til han via sin mann eller sin svigermor. På sin side skal heller ikke svigerfar snakke direkte til sin sønns kone.

En kvinne vet at hun en dag selv vil bli mor og svigermor og at hun da kan nyte godt av den respekt som vises gjennom denne type handlinger. En mor passer derfor på at hennes datter blir opplært til å være underdanig overfor svigerfamilien og at hun læres opp til å utføre de oppgaver hun blir nødt til å utføre den dagen hun gifter seg. Alle disse reglene er høyst levende også i dag, selv om vi ser en noe mildere form hos mange hovedstadsborgere.

«Tyveri av kone»

Ifølge gammel kirgisisk tradisjon kunne en mann skaffe seg kone ved å "stjele" henne. Dette kunne være en løsning for par som hadde funnet hverandre, men som visste at deres respektive foreldre ikke ville godkjenne forholdet. Han måtte da ta med seg kvinnen i et ubevoktet øyeblikk og dra av gårde med henne. Han måtte dernest klare å holde henne skjult eller være på rømmen med henne en viss tid. Klarte han dette uten at hennes slektninger fant dem, kunne han rettmessig gifte seg med henne. Da brudeprisen for en «stjålet» kvinne var noe lavere enn om enighet hadde funnet sted mellom parets foreldre, kunne tyveri medføre tap av penger for brudens slekt.

Ritualisert tyveri av bruden, er en skikk som går igjen i flere samfunn (f.eks. i Romania og i Mongolia). Symbolsk spilles det ut hvor nødig kvinnens foreldre gir slipp på sin datter, og hvor gjerne mannens familie ønsker nettopp denne kvinnen. Det er mye følelser med i dette spillet mellom de to slekter, noe som av og til resulterer i at enkelte av aktørene går utover sitt mandat og det kommer til virkelig kamp:

Fra tid til annen «stjeles» en brud også når kvinnen ikke ønsker å ha noe med mannen å gjøre. En ung Kirgisisk kvinne ved navn Gulnara opplevde følgende:

En ettermiddag da jeg skulle ta taxi hjem gikk jeg bort til en bil på holdeplassen. Det satt to menn i bilen. Jeg skal til "Alamedin", sa jeg til sjåføren. Jeg fant ganske snart ut at de to ikke hadde til hensikt å sette meg av. Jeg protesterte høylydt, uten at det hjalp. Guttene kjørte ut av byen og fortsatte i retning Naryn. Det viste seg at de begge to var bosatt på et kollektivbruk i utkanten av Naryn.

Etter dette tok det flere dager før foreldrene hennes fikk beskjed fra kollektivbruket om at datteren deres hadde blitt tatt med til Naryn, og at hun der skulle gifte seg. Ifølge Gulnara var det lite foreldrene kunne gjøre med dette. Kirgisisk lov har intet forbud mot denne praksisen. Hun forteller videre om grunnen til at hun ikke flyktet:

Jeg tenkte ofte på det, men det var faktisk ikke så enkelt. Siden jeg var stjålet og ny på stedet, visste de jeg bodde sammen med at jeg kunne komme til å flykte hjem. De holdt derfor kontroll med meg hele tiden. Jeg tenkte også iblant at dette var mitt lodd i livet, og slo meg etter hvert litt mer til ro på kollektivbruket. I begynnelsen av ekteskapet var mannen min og familien hans snille med meg. Etter hvert som tiden gikk, og de så at jeg fant meg mer til rette, begynte mannen min å drikke mer enn han til nå hadde gjort. Dette var for meg uventet, og igjen grodde tanken om å flykte. Etter et halvt år på kollektivbruket, klarte jeg å få tillatelse til å reise til Bisjkek. Jeg kom aldri tilbake. Mannen min har forsøkt å hente meg flere ganger, men heldigvis har foreldrene mine passet på at han ikke har fått mulighet til å ta meg med tilbake.

Publisert 16. des. 2020 08:48 - Sist endra 17. des. 2020 08:32