English version of this page

Landet Kirgisistan

Høyslettene

På høysletten i Zyrt (3-4000 moh) kan vi i sommermånedene se jurter bebodd av gjetere og deres familier. Noen ganger finner vi to-tre jurter sammen, andre ganger står de for seg selv. Foruten den lille landsbyen, Artsjaly, kan vi på sletten se ett og annet fjøs samt maskinstaller til traktorer og veimaskiner. Den vide gressmarken er ellers beiteland for jak, sau og hest. Høysletten er nærmest lydløs. Til tross for at man alltid har utsikt til snødekte topper i det fjerne, blir åpenheten enorm og stillheten altomfattende. Så høyt over havet kan det bli kuldegrader om natten selv på sommerstid. Vintrene kan være tøffe og det er ikke uvanlig at temperaturen synker ned mot -30°C.

Fjell og daler

Noen dagers ridetur i østlig retning fra Artsjaly, fører oss forbi de kanadisk-kirgisiske gullgruvene og videre til de høyestliggende områder i hele Tien Sjan (himmelfjellene). Det høyeste fjellet i Kirgisistan, Pik Pobedy (7439 moh), ligger i dette området.

Gjennom et fjellpass i den nordre enden av høysletten går hestetråkket ned til innsjøen Issyk Kul og landsbyen Bokonbaevo, hvor mange av gjeterne bor om vinteren. Bare noen få gjetere overvintrer i høyfjellet for å ta seg av jakoksene, som både mistrives og lett blir syke i lavlandet, og for å se etter hus, maskiner og annet materiell. Ved siden av tråkket er det et par steder satt opp små badehus. Vannet som renner ut av husene holder 40-45° C og skal være helsebringende å bade i. Nede i dalen renner en elv som samler opp vann fra høyfjellene rundt. Ikke langt ovenfor landsbyen samles alt dette vannet i en stor dam som via et vel utbygd kanalsystem, gjør det mulig å vanne jorda i landsbyen og de omkringliggende områder også i de tørre sommermånedene.

Issyk Kul

Ved foten av fjellkjeden Terskej Alatoo, omtrent 1600 moh, ligger den 18 mil lange og opptil 600 meter dype innsjøen Issyk Kul (varm sjø). Innsjøen er saltholdig og fryser aldri til. Den har et hundretalls innløp, men intet synlig utløp. Kirgisere spiser svært lite fisk, så selv om det finnes en del fisk i innsjøen, kan den leve et langt og trygt liv såfremt den klarer å unngå en russer med fiskestang. Om sommeren er Issyk Kul et yndet utfartssted for turister både fra Kirgisistan og fra andre sovjetrepublikker.

Lavlandet

3-4 timers biltur fra Issyk Kul ligger Bisjkek. En reisehåndbok sier at byen har ca 320 soldager i året. Vekstvilkårene er gode fordi et velutbygd kanalsystem i byens gater gjør det mulig å overrisle byen med vann i den tørre årstiden.

I Bisjkek var det i sovjettiden stor produksjon av våpen og høyteknologiske komponenter til bruk i romfartsindustrien. Ekspertisen i denne industrien var i all hovedsak russisk. Disse spesialistene fikk etter oppløsningen av Sovjetunionen tilbud om arbeid med gode rammebetingelser i Russland. Utvandringen av velutdannede russere har vært stor, noe som har medvirket til at mye av industrien i Kirgisistan har måttet legge ned.

Lavlandet i nord og områdene rundt byene Osj og Djalalabad i Ferganadalen har varmt og tørt klima hele sommeren. 35-40°C er ikke uvanlig. I disse grenseområdene til Usbekistan og Tadsjikistan drives jordbruk og det vokser blant annet tobakk, frukt, bomull og mais.

Historie

Fra årtusenskiftet og helt frem til slutten av 1700-tallet slåss ulike tyrkiske grupper, mongolere og kinesere om makten i området. Kirgiserne var hele tiden en underlegen part i disse statene. I 1760-årene kom kirgiserne under kinesisk overherredømme, deretter rundt 1820 ble de underlagt Kokand khanatet, for så til slutt å bli innlemmet i russisk Turkestan i 1876.

I 1916 ble deler av Turkestan rystet av en kraftig motstand mot tsarregimet. Oppstanden kom delvis som et svar på vesentlige pris- og skatteøkninger i området og delvis som følge av russernes ønske om å innrullere kirgiserne i krigstjeneste. Revolten ble slått kraftig ned, og befolkningen led store tap.

Til 1924 var kirgisernes boområder del av den turkestanske autonome republikk. Dette året fikk området status som oblast (fylke) i den russiske føderasjon av sosialistiske sovjetrepublikker (RSFSR) og ble da gitt navnet Kirgizia. To år senere ble Kirgizia autonom republikk og i 1936 fikk området status som fullverdig unionsrepublikk.

Ved oppløsningen av Sovjetunionen i august 1991 ble den uavhengige kirgisiske republikk dannet. I oktober samme år blir Askar Akajev valgt til president med 95% av stemmene. Den russiske betegnelsen Kirgizia ble fra da av byttet ut med Kyrgyzstan (den norske betegnelsen er Kirgisistan).

Den nomadiske fortid

Kirgisere har gjennom historien hatt en nomadisk eller seminomadisk livsstil. Nomadene bodde vinterstid i lavlandet, mens de om sommeren tok med seg buskapen til beiteområder i høyfjellet. I sommerhalvåret bodde de i spredte bosetnings-klynger bestående av alt fra noen få til oppimot 200 jurter. En slik boenhet hadde betegnelsen ail, og de som bodde sammen var normalt knyttet til hverandre gjennom slektskapsbånd. Når det var nødvendig for best mulig å utnytte beiteressursene, flyttet de på seg og opprettet mindre enheter.

Kirgiserne har tradisjonelt hatt en egalitær politisk struktur, men til gjengjeld forholdsvis sterke lojalitetsbånd til slekten og slektsklanen. Man hadde ingen tradisjon for valg av lederskikkelser, slik man for eksempel hadde i de buddhistiske landområdene Mongolia og Tibet. De eldre hadde sin makt og posisjon i kraft av sin alder og sin personlige innflytelse.

Kollektivisering

Stalins kollektivisering av jorden var trolig en av de mest omfattende endringer i Kirgisistan etter revolusjonen. Gjennom kollektiviseringen ønsket sovjetmakten å få et fastere grep om den delvis ukontrollerbare nomadiske befolkningen. Styresmaktene så det som absolutt nødvendig å få kontroll med de områder av Sovjetunionen som grenset til ikke-sovjetiske stater. Kollektiviseringen var derfor kraftigere i randstatene enn i sentrale deler av Russland. I løpet av 30-tallet ble bortimot samtlige kirgisere tilknyttet et kollektiv- eller statsbruk.

For å få bredest mulig støtte i den kirgisiske befolkningen, ble kirgisere ansatt i ledende stillinger på kollektivbrukene. Da den sovjetiske maktstruktur ikke uten videre kunne inkorporeres i kirgisernes egalitære politiske struktur, fikk noen av de nye lederne problemer med å få støtte hos sine egne. De fikk en stilling de ikke kunne si nei til, samtidig som de ofte ble sett på som forrædere av slekt og venner.

Nomadene motsatte seg kollektiviseringen så godt de kunne, men måtte raskt gi tapt for overmakten. Sentraliseringen av husdyrholdet ledet til at et stort antall dyr ble tvunget inn på et stadig mindre område. Det medfølgende overbeitet la store områder øde og førte til kraftig nedgang i antall husdyr. I Kasakhstan i perioden 1929 til 1934 forteller Bacon at antall sau sank fra 27 til 2 millioner og antall hester fra 4 millioner til 200 000 (Bacon 1968: 119). På 1950-tallet fant sovjetmakten ut at et større antall dyr kunne overleve dersom de gamle beiteteknikker ble benyttet. Reorganiseringen førte igjen til en økning av dyrebestanden i området.

Språk

Kirgisere snakker et «turkic» språk som er nært beslektet med kasakh, karakalpak og kazan-tatar. Kirgisisk ble offisielt et eget skriftspråk først i 1924. Alfabetet var først arabisk, så latinsk, og fra 1940 kyrillisk. Språket for interetnisk kommunikasjon har i hele sovjetperioden vært russisk. Russisk har i dag status som et offisielt andrespråk, mens kirgisisk er nasjonalspråk.

Helt frem til 50 og 60-tallet hadde de lokale språkene en fremtredende plass i alle de tidligere sovjetrepublikkene. I unionsrepublikkene var det vanlig at barna gikk på nasjonale skoler hvor undervisningen ble gitt på deres egne språk. En endring av dette kom med Khrusjtsjov og implemen-teringen av hva man har kalt «Thesis 19» (Karklins 1986: 104). Man ønsket nå å styrke russiskkunnskapen i befolkningen, delvis for å kunne gi dem en bedre utdanning, men også med tanke på at det var lettere å kontrollere befolkningen når de behersket russisk. Samtidig økte innflyttingen av russere til randstatene i Sovjetunionen. Dette var et resultat av en generell befolkningsvekst og en sterkt økende modernisering og industrialisering som på 50-tallet skjedde samtidig i så vel Sovjetunionen som i Europa og Amerika.

I løpet av 50, 60 og 70-tallet var russifiseringstakten så høy, at nær sagt alle kirgisere ble opplært i russisk. Ved utgangen av 80-tallet var derfor russisk det rådende språk i urbane områder av Kirgisistan. I de ti årene som er gått etter oppløsningen av Sovjetunionen, ser vi at kirgisisk gradvis har overtatt som det ledende språket også i byene.

Religion

Rundt det forrige årtusenskiftet ble islam introdusert i sentral-Asia. Islam ble først introdusert i de områdene som hadde tettest befolkning. De største byene i det nåværende Usbekistan ble religionens kjerneområder. Den nomadiske befolkningen tok også til seg islam, men har gjennom historien hatt en løsere tilknytning til troen. Man kan kanskje si at kirgisere er religiøse eklektikere. De har gjerne blandet sammen ulike religiøse retninger som islam, kristendom, buddhisme og sjamanisme. Islam er i dag på fremmarsj og med midler fra Tyrkia, Saudi-Arabia og Iran bygges et stort antall moskeer.

Vi ser i dag en utvikling hvor fattigdommen øker hos den store hop av kirgisere i takt med rikdommen blant noen få på toppen av samfunnshierarkiet. Misforholdet mellom fattig og rik har ført til en politisk opposisjon som i blant forfekter fundamentalistiske ideer. Noen av opposisjonsgruppene benytter religiøs retorikk i sin argumentasjon. Etter hendelsene i New York den 11. september 2001, ble styresmaktene mer observante og langt mindre forståelsesfulle overfor opposisjonelle. Spesielt sterkt press øves mot grupper som har religiøse motiver.

Publisert 15. des. 2020 11:58 - Sist endra 15. des. 2020 11:58