English version of this page

Runenes opphav og utvikling

Runer er ikke et språk, men et alfabet, det gammelgermanske. Hvert tegn stod for en lyd.

Runer ble utformet rundt Kristi fødsel, sannsynligvis i Skandinavia. Rundt 500 e.Kr. ble de brukt av germanerne fra Svartehavet i sør til Norge og England i nord.

I begynnelsen bestod runealfabetet av 24 tegn. De var utviklet fra skrifttegn som ble brukt i områder ved Middelhavet, hovedsakelig latinske bokstaver. Hvert tegn hadde et navn og en fast plass i alfabetet. Runealfabetet kalles futhark etter de seks første runene. Runer består mest av vertikale ‘staver’ og skråstilte ‘kvister’, og gir et kantet inntrykk. 

På kontinentet gikk runene ut av bruk forholdsvis tidlig. I England fortsatte bruken av runer til rundt år 1000, og der ble alfabetet utvidet med flere nye tegn. Runene var i bruk lengst i Skandinavia. Her ble alfabetet forkortet og endret rundt år 700, trolig i forbindelse med store forandringer i språket på 500/600-tallet. 

I vikingtiden hadde runealfabetet bare 16 tegn. Da måtte ett tegn stå for flere lyder, for eksempel stod k for både k og g (og for nk og ng). Formen på mange runer ble også forenklet.  

På 1000- og 1100-tallet ble det laget nye tegn, bl.a. ved å føye en prikk til noen av de eksisterende tegnene. Da fikk man igjen, i høymiddelalderen, et mer omfattende skriftsystem, som samsvarte bedre med lydene i språket. 

Runer gikk ut av bruk i senmiddelalderen i Norge, trolig i løpet av 1400-tallet.

Publisert 17. mars 2020 08:56 - Sist endra 17. des. 2020 08:33