English version of this page

Drømmer om konsum

Hva drømmer folk i Mali og Senegal om å konsumere?

Bildet kan inneholde: har, tekstil, hodeplagg, gatemote, klesdesign.

Det er klart at som i alle andre deler av verden varierer folks forbruksdrømmer også her med hvem man er. Kjønn, alder, utdanning, inntekt og om man er fra by eller land, påvirker. Unge folk drømmer kanskje oftere om merke- og motevarer som er produsert i Vesten og som det reklameres for verden over, mens voksnes og eldres ønsker i større grad har en lokal forankring. Turistene kommer til markedene med sine drømmer om å kjøpe noe afrikansk med hjem. Ikke sjelden kan man oppleve en situasjon hvor lokalfolk står i en del av markedet og undersøker om Rolex klokken er original, mens turistene står i den andre delen og lurer på om dogonmasken de er i ferd med å kjpe er autentisk. På markedene forsøker selgere så godt de kan å tilfredsstille folks drømmer, men også å påvirke dem gjennom de varene de tilbyr.

Lokale og globale drømmer

Møte mellom drøm og virkelighet på gata i Bamako

En side ved dagens globalisering er at nyere kommunikasjonsmidler som TV, film, video og ikke minst Internett, øker muligheten for å spre kunnskap om forbruksvarer og det gode liv verden over. I Bamako og Dakar er Internett blitt så populært at du ikke kan gå mange metrene uten å støte på en internettkafé. Konkurransen mellom kaféene i Dakar gjør prisen lav nok til at unge mennesker som aldri vil ha råd til å reise ut av Vest-Afrika, kan ta en reise på nettet.

Sylvie, en 25-årig student ved universitetet i Dakar, tillater seg denne utgiften et par ganger i måneden. Hennes mor, som bor i en mindre by mange timers kjøring unna, sender penger til hennes underhold. Selv tjener Sylvie sporadisk penger ved å arbeide som tolk for utenlandske turister. Hun drømmer om å bli flyvertinne i Air France slik at hun kan få oppleve å reise og se andre land. Men hun vet at hun ikke har de rette kontaktene i Dakar og at det nok aldri blir noe av. Sylvie er generelt svært nøysom når det gjelder pengebruk. Halvtimen på Internett benyttes til å skrive elektronisk post til slekt og venner i utlandet.

Bildet kan inneholde: smil, rektangel, skrift, reklame, plakat.
Reklame for Hollywood-tyggegummi på Uavhengighetsplassen i Dakar

Noen vil hevde at globaliseringen gjør folk verden over mer og mer like. Det finnes for eksempel ikke det sted det ikke drikkes Coca-Cola eller Nescafé. Men at ideer og varer spres globalt, betyr ikke at de får samme mening og betydning overalt. Gjenstander får gjerne sitt lokale særpreg der de tas i bruk. Et eksempel kan være hvordan Nike joggesko ser ut til å være en ettertraktet vare overalt i verden - også i Dakar. Men i Dakar er det ikke nok bare å ha Nike sko. Joggeskoene skal være hvite og rene til enhver tid, og det er litt av en utfordring i en støvete by som Dakar! Selv unge gutter vasker og skrubber joggeskoene jevnlig. På landsbygda i Mali er digitale armbåndsur statussymboler. Den som ser nærmere etter vil imidlertid oppdage at de sjelden virker og brukes mer som et smykke enn som en klokke.

Selv om nye medier nok påvirker folks drømmer om konsum verden over, er de fleste steder også dominert av høyst lokale moter og skikker. I Mali og Senegal velger voksne menn og kvinner å kle seg i en fotsid boubou (kjortel eller kjole) i damask framfor å følge europeisk mote når de pynter seg til fest. Det er heller ikke uvanlig å se at selv i hushold med velutstyrt kjøkken og gasskomfyr, velger kvinnene å lage maten ute i bakgården over et enkelt gassbluss eller på bål. Når det gjelder musikk er det liten tvil, både i Bamako og Dakar foretrekker selv unge mennesker å danse til deres egen Salif Keita og Youssou Ndour heller enn til amerikansk pop eller rock.

Søstrene i Zone A, Dakar

Venninneprat i Zone A, Dakar

Søstrene Ida og Fatou har vokst opp i den folkerike bydelen Medina i Dakar, ikke langt fra byens store fiskemarked. På tross av at Ida er 30 år og Fatou 32, er de begge ugifte. Mor maser om at det er på høy tid å gifte seg og få barn, men selv ønsker de å vente. At de har kjærester holder de begge hemmelig. Det å finne en seriøs mann er ikke lett. Han bør behandle kvinner med respekt og ikke være for "dameglad". En mann bør også ha tilstrekkelig inntekt til å kunne tilby en kvinne det hun trenger av penger til klær, sminke, kremer og hårfrisyrer, og helst en konsert med Youssou Ndour eller et restaurantbesøk i ny og ne.

Kvinner i Dakar er opptatt av å ha et vakkert utseende, men kravene om å følge moten koster. Det sier seg selv at for en mann med mange kjærester som han må gi gaver til, forsvinner pengene fort. Samtidig er Ida og Fatou enige om at hvis du som kvinne ikke passer på ditt utseende kan du ikke vente at en mann forblir trofast. Ifølge søstrene vil menn ha vakre kvinner som dufter behagelig, med myk, skinnende hud og klær som framhever deres kvinnelige former. Ida og Fatou snakker ofte om hva menn liker og ikke liker. De utveksler tips og erfaringer og sjekker horoskopet hver dag. De oppsøker også jevnlig sin utvalgte marabou (islamsk lærer og helbreder) som tar betalt for å gi råd om hva de må gjøre for å sikre seg en ektemann.

Ida og Fatou jobber på et herberge for europeiske turister og afrikanere på gjennomreise. Herberget ligger i bydelen Zone A i Dakar og eies av franskmenn. Den daglige drift er det søstrene som har. De to bor på herberget hvor de deler dobbeltseng, nattbord, ett klesskap og én stol i et lite soverom i første etasje. De har verken TV, radio eller kassettspiller. Døra inn til rommet er alltid åpen og i dobbeltsengen ligger som regel en av søstrene. Senga er stedet hvor alle måltider inntas og er også møtested for venner, familie og kanskje en nysgjerrig turist. Her beundrer søstrene egne og andres nyinnkjøpte klær og sko og utveksler informasjon om hvor i markedet de er kjøpt og om prisen de har gitt var for høy. Her hjelper de hverandre med hårfletting når det er tid for ny frisyre. Speilet og sminkepungen er aldri langt unna uansett hvor mange som er tilstede. Nattbordet er fylt med kremer og tuber av alle slag; Nivea, Oil of Ulay, sjampo for afrohår, oljer som skal gjøre huden blank og kremer som gjør huden blek og passe gjennomskinnelig.

Ida og Fatou lever tett sammen, men har ganske ulike drømmer om det gode liv. Idas kjæreste er senegaleser. Hun sier hun ikke er forelsket i ham, men vil han gifte seg med henne sier hun ja, for han er "bra nok". At kjæresten ikke har alt for mye penger gjør ikke noe. Drømmen er å få mange barn - gjerne fem, seks. For å sikre kjærestens interesse, tar Ida i bruk velluktende røkelse og amuletter. Hun kler seg i afrikanske kjoler i damask og trykte bomullsstoffer når hun skal ut, og billige batikk-kjoler hjemme. Hun foretrekker Dakars afrikanske mote fordi hun synes afrikanske kjoler er vakre og passer best til hennes litt runde kropp.

Fatou har fransk kjæreste. Han har gitt henne en mobiltelefon hun bruker flittig. Telefonen har en like naturlig plass i dobbeltsenga som sminkepungen. Fatou drømmer ikke om å få mange barn. Hun synes ett barn kan være nok. Hun vil helst gifte seg med en franskmann. Kanskje drømmer hun også om å bo i Frankrike? Fatou er svært forelsket, men hun er usikker på kjæresten. Er hun med i hans framtidsplaner? Fatou liker parfyme framfor røkelse og bærer ingen beskyttende amuletter. Afrikanske kjoler tar hun bare på ved muslimske høytider. Hun er slank og føler seg mest vel i europeiske klær som bukse og dressjakke, miniskjørt, trange kjoler og høyhælte sko. Franske turister legger ofte igjen moteblader så hun er godt oppdatert om moten i Europa. Fatou smører seg inn med krem som gjør huden blekere på tross av at kjæresten ber henne stoppe. Kremen gir huden akkurat den løden hun tror menn liker og ser ingen grunn til å slutte.

Hver måned gir Ida og Fatou en del av lønna til moren i Medina som daglig sender mat til Zone A med en yngre niese. Ikke alle søsken og venner har fast inntekt og de to må hjelpe til med små "lån" så ofte de kan. Det som blir igjen av lønna går til klær, sminke, såpe og kanskje en konsert, sammen med det de får i "støtte" fra kjærester og en eldre bror i Italia. Begge søstrene er med i sparesirkler. Når det er deres tur til å få månedens sum, investerer de helst i "varige ting", som et nytt smykke.

Oumarou i Madougou

 

Oumarou poserer stolt

Oumarou er en dogongutt i begynnelsen av 20-årene. Han bodde noen år i Bamako hvor han arbeidet som strykegutt. Egentlig ville han ha blitt i hovedstaden, men familien kalte ham hjem til Madougou, og da kunne han ikke sette seg imot. Farens vilje er hans lov. Så lenge familien trenger arbeidskraften hans i landsbyen, må han stille opp for dem, og han må dermed utsette sine egne drømmer om storbyliv og økonomisk uavhengighet.

Oumarou har bygget et lite murhus i utkanten av landsbyen der han bor sammen med sin unge kone Rita. De har ennå ikke fått barn. På dagtid jobber han sammen med broren på familiens jord. Rita hjelper mor til Oumarou med husarbeidet. Oumarou og Rita bruker sitt eget hus som et "fristed" hvor de kan bestemme hvordan de vil ha det, men det meste av tiden tilbringes likevel i familiens fellesskap, hvor også måltidene inntas.

Huset til Oumarou og Rita har bare ett rom, og senga er en forhøyning av mur med en tynn madrass oppå. Rommet er preget av at Oumarou har bodd i hovedstaden og tjent penger. Som han selv sier det; hvordan kunne han ha skaffet seg alle disse tingene hvis han ikke hadde jobbet i hovedstaden? Han er tydelig stolt over hva han har fått til.

Oumarou har dekorert murveggene ved å henge opp gamle filmplakater fra Rambo og actionfilmer og bilder revet ut av ukeblader. Han viser stolt fram at han har laget taklys inne i huset sitt. Lyset virker når han har batterier, noe han ofte ikke har fordi han bruker dem i kassettspilleren han kjøpte i Bamako. Den obligatoriske teseremonien er alltid akkompagnert av malisk musikk, så lenge batteriene varer. På et respatexbord i hjørnet av rommet står alle tingene han har skaffet seg i byen: kopper og kar i plast og glass, metallgryter og metallfat, pyntegjenstander, plastkalkulator og utstyr til å lage te. På veggen henger et laken med noen fotografier av store hus og hoteller. Alt er gjort for å gi rommet et urbant preg.

Oumarou er veldig opptatt av klær. Han har hengt dem opp over senga på en snor. Alt har han kjøpt i Bamako. Han liker å gå i hvite bukser og hvit t-skjorte, men det er selvfølgelig upraktisk å holde seg ren i et slikt antrekk i landsbyen som er så støvete. Derfor skifter han antrekk om kvelden, etter at han er ferdig med dagens arbeidsøkt og har vasket seg. Da kan man møte ham på sykkelen med nypussede italienske skinnsko og et nystrøkent antrekk. Han går ofte med caps av merket Nike eller Adidas, solbriller og klokke (den virker ikke alltid), han bruker sokker i skoene og ser i det hele tatt ut som han kommer rett fra storbyen.

Oumarou er ikke et enestående eksempel. Han er representativ for de unge guttene som vil ut for å tjene penger, og som vender tilbake med ideer om en annen type livsstil og konsum enn det man finner i landsbyen. Han drømmer om å reise tilbake til byen for å tjene mer penger. Så lenge han arbeider for sin far, tjener han ikke noe, og det er vanskelig for ham å opprettholde det konsumet han har vendt seg til. Han og kona inntar måltidene i familien, og så tærer han på det han har skaffet seg i Bamako så lenge det varer. Men han trenger snart nye klær og sko. Landsbylivet sliter hardt på Oumarou, så han håper at faren gir ham tillatelse til å reise så snart innhøstingen er over og det er mindre arbeid å gjøre i landsbyen. Om Rita blir med, vet han ikke.

Personer som Oumarou har høy status hos de unge som ikke har vært i hovedstaden, og som ikke har hatt muligheten til å bygge seg eget hus og kjøpe egne, fabrikkproduserte klær og utstyr. Det de får høre fra bylivet, er at alt er så mye enklere der, det finnes både elektrisk lys og innlagt vann. Og så kan man tjene penger. Alle som vender tilbake fra storbyen har nye klær, så det må jo være sant at livet der er mye bedre enn i landsbyen. Denne grunnen, og at landsbylivet gir lite rom for de yngre til å tjene penger, forsterker de unge guttenes lyst til å forlate landsbyen og søke lykken i storbyen. At de som ikke tjener nok mens de jobber i byen, ikke tør å reise tilbake til landsbyen hvis de ikke kan "vise seg fram" i nye antrekk og ha med presanger, er det ingen som snakker om.

Turistdrømmer

Bildet kan inneholde: tre, vindu, farger og nyanser, juletre, dekorasjon.
Fristende turistutsalg på Gorée-øya utenfor Dakar

Med dagens informasjonsteknologi bindes verden sammen på en annen måte og i et langt hurtigere tempo enn tidligere. En konsekvens av dette er at det eksotiske aldri er mer enn noen tastetrykk unna. Kanskje blir det fremmede et hakk mindre eksotisk når det kan lastes ned på datamaskinen i ens eget hjem eller på nærmeste internettkafé?

Et utvalg vest-afrikanske markeder kan nå besøkes via Internett. Med et slikt virtuelt besøk kan verden kjennes ganske nær. Mens enkelte kun reiser i cyberspace og lar den virkelige reisen forbli drøm, gir Internett andre muligheter til å oppleve markeder virtuelt før selve feriereisen foretas.

Markeder i Vest-Afrika lanseres i dag som sentrale turistattraksjoner ikke bare på Internett, men også i reisebrosjyrer og reisehåndbøker. Lokale guider i byer som Dakar og Bamako forsøker å tilfredsstille turistenes drømmer, og de framstiller gjerne markedet som et eksotisk, livlig og fargerikt mylder, hvor det er mulig å gjøre sitt "livs kjøp".

Bildet kan inneholde: hukommelse, hylle, selger, hyller, detaljhandel.
Bod med utvalg for turister

På de store markedene finnes det egne soner som er beregnet på turistenes konsumdrømmer. Det finnes også turistmarkeder som ligger godt tilgjengelig plassert ved hoteller og strender. Her kan man få kjøpt souvenirer som dukker eller miniatyrer av de karakteristiske, lokale småbussene. Det tilbys også et utvalg av kunsthåndverk som tremasker, smykker, kurver og tekstilarbeider. Men turister er ikke lette å tilfredsstille, og mange av dem vil nettopp ikke ha det som er produsert spesielt for dem. De vil ha ekte vare, og ber heller guiden lede dem til boder hvor både omgivelser, stemning og salgsvarer virker overbevisende lokalt og autentisk. Ironisk nok har turistbodene en appell til lokalbefolkningen, som mer enn gjerne kler seg i enkle batikk-kjoler og bruker duker og bager som i utgangspunktet var beregnet på turister.

For noen turister på jakt etter "det autentiske" er det å få nærkontakt med lokalbefolkningen en av de store drømmene. Også for dette formålet kan markeder være et egnet sted. For en nysgjerrig turist gir markedsplassen anledning til å forsøke og bli litt kjent med en eller flere av selgerne.

Med turisters reiser følger det gjenstander for utveksling, kjøp og salg. De har ymse ting med i bagasjen hjem, som de har kjøpt eller byttet på stedene de har besøkt. Disse kan være erstattet med noen av eiendelene som var tatt med på reisen, og som enten er gitt bort, byttet, eller lagt igjen. Turisters ytre framtoning når det gjelder klær, tilbehør og livsstil påvirker lokalfolks ønsker og forhåpninger.

Turistmarked i Mali

Bildet kan inneholde: verden, leketøy, fritid, tre, kunst.
Produksjon av turistkunst

Mali, med sine tradisjoner i produksjon av blant annet stoffer og tremasker, er et eldorado for turister med sans for etnisk kunst. Bodene bugner av masker, bogolanstoffer, glassperlesmykker, keramikk og leketøy av gjenbrukt materiale. Ousmane er høyt i hierarkiet på turistmarkedet i Bamako. Faren hans var antikvitetshandler, og nå er det han selv og brødrene som driver butikken. Han har flere boder på markedet, og flere lagre fulle av gjenstander han har kjøpt opp på sine rundreiser på landsbygda. Han har også mange unge gutter i arbeid med innsamling, salg og produksjon av "autentiske" gjenstander. Selv reiser han ofte til Europa og USA hvor han deltar på salgsmesser. Han har en stor kundekrets som kommer tilbake til ham år etter år, for å kjøpe inn varer til sine gallerier og butikker rundt om i verden. De vet at varene han leverer holder høy kvalitet.

Det som for en turist kan se ut som en gammel tremaske, kanskje brukt i rituell maskedans i Dogonland, kan være produsert hos Ousmane i verkstedet bare uker før salg. Maskene er gjerne skåret ut av andre tresorter enn de gamle maskene, og så farget med skokrem eller andre stoffer. Deretter blir de hengt opp over bålet i kjøkkenet for at de skal få riktig lukt og patina. De er så klare for salg.

Bildet kan inneholde: selger, tekstil, tinning, offentlig område, marked.
Klær og tekstiler til salgs på markedet i Bamako

Som turist blir man "sugd" inn i bodene med løfte om at man ikke er nødt til å kjøpe, alt er til for å behage øyet. Når man først er inne, er det ikke alltid så lett å komme seg ut igjen, uten nettopp å ha kjøpt med seg en maske eller et smykke. Det er vanskelig å orientere seg om prisnivået siden selgeren alltid svarer deg på spørsmålet om pris med motspørsmålet "hva vil du betale"? På spørsmål om en gjenstand er gammel, vil man antagelig få til svar at det er den. Det er opp til kjøperen å vurdere gjenstandens kvalitet og alder, og det finnes ingen garantier.

Om Ousmane lurer sine kjøpere, er et spørsmål hver enkelt får svare på. Kanskje er det slik at han hjelper turistene med å få oppfylt noen av deres drømmer om å få med seg hjem det som for dem er et unikt objekt. Alle med en viss kjennskap til turistmarkedet i Mali i dag, vet at det ikke finnes så mange gamle masker igjen for salg. Det er dessuten ikke lov å føre med seg antikviteter ut av landet.

 

Abdoulaye - en guide i Bamako

Bildet kan inneholde: panne, øye, menneskelig, lykkelig, mote tilbehør.
Abdoulaye i guide-antrekket

Abdoulaye lever av å guide turister, og fungerer således i stor grad som mekler mellom turister og handelsmenn. Han er 24 år og har bare gått to år på skole, så han kan nesten ikke lese eller skrive. Å snakke fransk har han lært seg på egen hånd. Da han var 15 år, gikk han til fots fra landsbyen og inn til nærmeste by, ca. 80 km unna. Der startet han som "løpegutt" for eldre guider, og jobbet seg etter hvert opp slik at han hadde penger til å reise til hovedstaden. Her bor han hos en onkel, hvor han deler et rom med fem-seks andre unge gutter.

Abdoulaye drar ofte til den internasjonale flyplassen i Bamako for å skaffe seg kunder. Der er det kamp om beinet, siden det er mange guider og få turister. Idet passasjerene kommer ut av ankomsthallen, blir de møtt av et hav av unge gutter som nærmest kaster seg over dem og spør om de trenger guide eller taxi. Hvis en turist aksepterer, løper vedkommende guide så videre til taxisjåførene for å forhandle om pris på turen inn til byen. Det kan ta tid og krever en del forhandling før guiden og sjåføren blir enige om en pris. Den skal dekke både taxituren og en liten provisjon til guiden. Alt dette skjer så fort at turisten ikke rekker å skjønne hva som foregår. Guiden ser allerede nå på turisten som "sin", og skal tjene mest mulig penger så lenge relasjonen varer. Guiden spør om turisten har skaffet seg hotell, hvis ikke kommer han gjerne med anbefaling av hotell etter prisklasse. Dagen etter kan man så bli guidet rundt i byen og på markedene. Abdoulaye kjenner "alle" på det store markedet i Bamako, og hilser rundt på venner og kjente. Han blir kalt for "amerikaneren" fordi han alltid vanker sammen med hvite. Han tar turistene med seg til boder med folk han kjenner, og hvor han senere får provisjon på varer turisten har kjøpt. Dette er ikke turisten nødvendigvis klar over. Abdoulaye sier at han er opptatt av at hvite ikke skal betale overpris på varer "fordi de er hvite", det vil si fordi de mangler kunnskap om prisnivået. Men selv utnytter han denne mangelen på kunnskap og driver beinharde forhandlinger med kjøpmennene i bodene om hva slags provisjon han selv skal få. Det som for turisten kan oppfattes som pruting mellom guiden og selgeren, og som gjerne foregår på bambara eller et annet språk, kan like godt være forhandlinger om guidens andel av fortjenesten. Siden det var guiden som bragte med seg turisten, er det naturlig at han også får sin del av kaka.

Abdoulaye holder kontakt med sine klienter gjennom Internett. Siden han selv ikke kan lese eller skrive, må han ha med seg en som kan lese brevene og svare på dem for ham. Det er gjerne brev fra turister han har fått et godt forhold til, som skriver for å takke ham for vellykket guiding. De har kanskje lovet å sende ham bilder til fotoalbumet han viser fram for å skaffe seg nye klienter, eller de lover å sende ham reisesjekker eller pakker med klær og ting han ønsker seg. Abdoulaye ser på alle disse vennene sine som et mulig nettverk å benytte seg av dersom han noen gang skulle få oppfylt drømmen sin om å reise til Europa eller USA. Men foreløpig er den økonomiske støtten han mottar på denne måten sporadisk, og det hjelper ham ikke til å forandre livet sitt. Han må også sende penger hjem til familien i landsbyen som er avhengig av ham for å få penger til å kjøpe det kornet Abdoulaye selv ikke dyrker. Han tror at én dag vil redningen dukke opp, i form av en invitasjon og en flybillett til Vesten.

Publisert 27. jan. 2021 08:15 - Sist endra 27. jan. 2021 09:33