English version of this page

Fattigdom og vareutvalg

For langt de fleste i Mali og Senegal står ikke drømmene de har om forbruk og det gode liv, i forhold til hva de har råd til.

Fattigdom innebærer likevel ikke at folk ikke konsumerer, men det påvirker hvordan og hva de forbruker og naturlig nok hvor mye. Går vi til markedsplassene ser vi at trange økonomiske kår påvirker vareutvalget, men også at produsenter og selgere utviser stor kreativitet i forsøket på å tilfredsstille folks drømmer.

Forbruk og fattigdom

Bildet kan inneholde: selger, tinning, kunde, marked, praktisk mat.
Handelsbod med dagligvarer

I Mali og Senegal er det slekt og familie som utgjør folks sosiale trygdesystem. Den store arbeidsledigheten gjør at det kanskje bare er noen få medlemmer i hver familie som har inntekt.

Det er derfor helt nødvendig at den eller de i familien som tjener penger, deler med de andre. Den som bare bruker på seg selv og ikke er villig til å dele, risikerer dårlig rykte og stempel som gjerrig. Det er klart at i en slik situasjon er det vanskelig for den enkelte å spare penger. Samtidig er det enormt viktig for folk i Vest-Afrika, rike som fattige, å se anstendige ut og ha pene, nystrøkne og rene klær og helst nye antrekk og smykker ved finere anledninger. Folk må konstant balansere mellom kravet om å dele med andre og trangen til å skynde seg å bruke de pengene de har på ting de selv drømmer om og har behov for.

Så seint som i 1994 ble den økonomiske situasjonen for folk flest drastisk forverret. Da vedtok alle landene i fransktalende Vest-Afrika å devaluere deres felles pengeenhet (CFA) med så mye som 50 prosent. Organisasjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) truet med å tilbakeholde lån hvis ikke devalueringen ble gjennomført. Samme år dekket lån og hjelp utenfra nær halvparten av de nasjonale utgiftene i begge land. Med krav om devaluering kom også krav om privatisering av økonomien, kutt i subsidier av lokalt jordbruk og krav om at det nå måtte bli billigere å eksportere og importere varer fra utlandet. Kravene hadde på mange måter som mål å øke den økonomiske virksomheten lokalt, men kanskje særlig å øke Mali og Senegals deltakelse i den globale handelen.

Bildet kan inneholde: hukommelse, marked, rekreasjon, søthet, konditori.
En omreisende jernvarehandlers vareutvalg

For folk som lever i Dakar og Bamako innebar devalueringen at verdien av pengene deres med ett var halvert. Sagt på en annen måte ble prisen på en sekk med den mest ettertraktede risen fra Thailand fordoblet over natta. Dette måtte nødvendigvis få konsekvenser for lokalt forbruk. En synlig effekt er hvor vanlig det er å kjøpe dagligvarer i ørsmå kvanta. På markedene tilbyr selgere kaffe og sukker i løsvekt i så små mengder at det bare holder til én kopp. Alt av krydder, buljong, ris og såpepulver er til salgs i dagsrasjoner. Av og til har fabrikanter allerede gjort jobben, som med Nescafé- og Gloria melkepulverposer produsert av Nestlé.

Mange familier har så lave inntekter at de ikke har råd til annet enn å handle inn akkurat det som trengs fra dag til dag. Men å handle inn ganske smått er vanlig selv i bedrestilte familier. Det er vanskelig i et stort hushold å hindre at ikke alt som kjøpes inn brukes opp umiddelbart. Har man en stor pose med såpepulver på kjøkkenet, kan det hende at jenta som er satt til å vaske husholdets klær forsyner seg riktig godt, og kanskje sikrer seg litt til eget bruk. Såpepulveret som burde holde til en ukes forbruk forsvinner etter to-tre dager. Kjøper man inn for bare én dag av gangen er det lettere å kontrollere forbruket.

Etter devalueringen er det særlig prisen på importerte varer som har steget. I markedene i Mali og Senegal påvirker dette naturlig nok vareutvalget i retning av færre importerte varer enn tidligere og flere produkter som er lokalt og regionalt produsert. Men både på produksjons- og selgersiden ser man stor oppfinnsomhet når det gjelder å finne løsninger. Én løsning er at etterspurte varer fra Vesten importeres brukt. En annen mulighet er å importere billige kopier av dyre merkevarer fra Asia. En tredje løsning er å handle med smuglervarer. Det er også slående hvor mange av de lokalt og regionalt produserte varene som tilbys på markedene, som ikke er fabrikkproduserte, men laget av industriavfall og resirkulerte materialer av lokale håndverkere.

Medikamentselgeren Hamma

Hamma selger medikamenter fra pose.

Hamma lever av å selge medikamenter. For noen år siden var han utsatt for en alvorlig sykdom, og alle trodde han skulle dø. Men han overlevde, selv om han er litt redusert i dag. Nå vandrer han rundt i landsbyene med plastposer fulle av tabletter og ampuller i alle farger og fasonger. Medikamentene er gjerne smuglervarer fra Burkina Faso, og de selges uten emballasje. Det er derfor ikke lett å sjekke datostemplingen på dem, og det finnes heller ingen bruksanvisning. De fleste av kundene hans er bønder som ikke kan lese eller skrive. De spør Hamma til råds om hva de kan ta mot de ulike plagene sine. Hamma har ingen utdannelse, men mener han gir råd etter beste evne. Klientene hans har ikke mye penger, så de kjøper som regel én og én tablett, eller to-tre stykker av gangen. De vet ikke hva de kjøper, eller hvilke sykdommer medikamentene skal hjelpe mot. Medikamenter er medikamenter, og de stoler på Hamma og det han forteller dem. Det er jo han som selger, så han bør vite! På denne måten klarer Hamma å tjene noen kroner hver dag og å holde liv i seg og familien.

Vareutvalget i Madougou

Tross devaluering og folks generelle fattigdom, finner importerte varer stadig veien til landsbygda. En tilfeldig valgt markedsbod med fabrikkproduserte varer viser følgende:

Fabrikkproduserte varer
Produkt og merke Produksjons-sted
Kaffe Burkina Faso
Godteri Elfenbenskysten
Nescafé i små poser Elfenbenskysten
Konvolutter og skrivebøker Frankrike
Marseille-såpe Frankrike
Melkepulver, Nestlé Frankrike
Tomatpuré på hermetikkboks Italia
Makaroni Italia
Te, Special Gun-powder Kina
Klikk-klakker (plast) Kina
Lommelykt Kina
Batterier, Tiger Kina
Glutamat Kina
Menthol, White Cat Kina
Parafinlampe Kina
Buljongterninger, Maggi Mali
Blekemiddel Mali
Kjeks, Delí Coco Mali
Såpe Mali
Buljong, Jumbo Mali
Plastikkposer, SOACAP Mali
Vaskepulver, SODEMA Mali
Melkepulver, Vita Lait Mali
Sigaretter, Liberté Mali
Grønn te Mali
Metallfat Nigeria
Paracetamol Nigeria
Insektsmiddel, Rambo Nigeria
Sigaretter, London Storbritannia
Lim, Supercolle motos Taiwan
Spagetti Tunis
Pose-te, Adam Tyskland
Melkepulver, Mini Lait Tyskland
Sigaretter, Claremont USA
Bildet kan inneholde: servise, drikkevarer, servering, servise, porselen.
Nigerianske metallfat er populære

Som vi ser av dette utvalget, kommer de aller fleste fabrikkproduserte varene til landsbyen fra andre deler av Mali og Vest-Afrika (16), deretter fra Europa (8) og fra Asia (8), én fra USA og én fra Nord-Afrika (Tunis).

Det forekommer ofte svindel med merking av varer, særlig på smuglergods. Det er ikke alltid opprinnelsen til en vare er det den gir seg ut for. Derfor er det mulig at en enda større del av vareutvalget som er vist ovenfor, er produsert i Vest-Afrika.

Vareutvalget forteller oss at landsbygda er innlemmet i den globale handelen. Selv om Madougou ligger i utkantstrøk, finner varene fram hit i dag også, slik de har gjort det gjennom tidligere tiders karavanehandel gjennom Sahara. Men det tar kortere tid enn tidligere fra et produkt produseres i for eksempel Kina eller Nigeria, og til det når landsbymarkedet.

Bildet kan inneholde: selger, marked, by, begivenhet, detaljhandel.
Handelsmenn har sans for orden

Befolkningen på landsbygda har dessuten kunnskap om konsum i andre deler av verden, da selv den minste landsby kan ha et TV-apparat drevet på aggregat. Folk ønsker, tross sin fattigdom, å delta som forbrukere på dette globale markedet.

Men lokalbefolkningens kjøpekraft er ikke stor, og fordi det er dyrere med importerte varer fra Vesten, viser det seg altså at de fleste produktene kommer fra Vest-Afrika. Forskjellen fra tidligere er at stadig flere produkter er fabrikkproduserte regionalt, og ikke lenger produsert lokalt i landsbyen.

Gjenbruk og resirkulering

Resirkulert plast til salgs

I Dakar og Bamako bor det i dag langt flere mennesker enn det disse byenes infrastruktur er bygget for. Myndighetene har store problemer med å holde kontroll med utviklingen. Trafikken inn til sentrum stopper fullstendig opp hver eneste dag fordi gatene er for trange for de mange bilene og minibussene. Utgifter til fjerning av søppel og annet avfall utgjør nær halvparten av Dakars driftsutgifter. Likevel tårner søppelet seg opp, og dette gir de aller fattigste mulighet til å utnytte avfallet til egen overlevelse. I Bamako og Dakar lever i dag et stort antall mennesker av å rote i søppelet og samle inn ting som lar seg bruke og selge på nytt i markedene. De fleste spesialiserer seg på én materialtype, eksempelvis plast, glass, metall eller stoffrester, som leveres til en fabrikk eller håndverker de har en avtale med. Søppel kan på denne måten skape grunnlag for en inntektsbringende næring.

Svært få industribedrifter i Senegal og Mali benytter resirkulerte materialer i sin produksjon. Unntaket er den lokale produksjonen av husholdsgjenstander i plast og glass. Tonnevis med plastprodukter som produseres og kastes etter bruk hvert år, samles inn og selges videre til plastfabrikantene. Resultatet er plastbøtter, baljer og vannkanner som konkurrerer med batikkfargede bomullsstoffer om å være fargesprakende, og selges i store og høye stabler på alle markeder i byer og på landsbygda. Men det er først og fremst håndverkere som arbeider med resirkulert materiale. Rester fra lokal industri samles inn og brukes som råmateriale i deres produksjon. I tillegg kommer alle de materialene som er brukt, samlet inn og solgt videre av folk som lever av dette.

Bildet kan inneholde: gass, rektangel, bygning.
Verksted for produksjon av metallkofferter

Man kan si at gjenstander og materialer forflyttes nedover i det sosiale systemet, fra de rikere lag til de fattigere, for så å bli brukt til helt nye formål. Rissekker av plastfibre blir plukket fra hverandre og flettet til tau, mer slitesterkt enn det tradisjonelle tauet laget av plantefibre. En tom blikkboks kan transformeres til vannbeholder eller leketromme for barn, og sigarettkartonger av papp blir brukt til inventar i knivslirer. Madrasser kan produseres av en blanding av brukte aviser, tørt gress og hamp.

Det er flere forhold som gjør gjenbruk og resirkulering nødvendig. Brukte materialer er selvfølgelig billigere å bruke i lokal produksjon enn nye materialer, som kanskje også må importeres. Mangel på materialer er et annet forhold; på landsbygda i Mali gjør blant annet knapphet på jern det nødvendig for de lokale smedene å omsmelte brukt metall. Tegriller, kanner, kasseroller og annet kjøkkenutstyr i metall til salgs i Mali og Senegals markeder, er nesten utelukkende laget av brukte rester av industriproduserte kokekar, motordeler, metallkanner og andre gjenstander i jern og aluminium.

Det var Dakars mange blikkenslagere som i sin tid fant på at de i sin produksjon av kofferter kunne styrke konstruksjonen ved å ta i bruk metallbiter. Det kunne være brukte metallbiter funnet på gata i Dakar eller feilfabrikata fra en fabrikk som produserer metallemballasje. Målet for en landsbygutt som har reist til Dakar for å forsøke å tjene penger, er å investere i en slik metallkoffert som fylt med varer igjen kan bringes tilbake til landsbyen. Kofferter med biter av kasserte øl-, mineralvann- og hermetikkbokser på, har vist seg populært blant turister og folk lokalt. I dag produserer blikkenslagerne ikke bare kofferter av Coca-Cola-, Nescafé- og Heineken-bokser, men lager også en rekke andre gjenstander som serveringsbrett, speil, askebegere, lampeskjermer og leketøy for barn. Liknende gjenstander finnes over hele Vest-Afrika, som de fargerike dogondanserne i metall, som fås kjøpt i Bamakos turistmarked.

Kilde

  • Man and Waste: Popular Recycling Activities in the Third World. Dakar: Enda Tier Monde. 1991.

Brukttøy

På jakt etter brukttøy av god kvalitet

Brukte klær har, særlig det siste tiåret, blitt en viktig eksportvare fra vestlige land til Afrika sør for Sahara. Bare i USA samles det inn rundt 100 millioner tonn brukte klær årlig. En del av klærne selges i vel ansette bruktbutikker i Vesten, mens omtrent halvparten går til veldedighet. Resten blir kjøpt opp av et hundretalls firmaer som resirkulerer og eksporterer klærne med stor fortjeneste til land i den tredje verden. Tall fra 1997 viser at brukttøy er den sjette største eksportvaren fra USA til Afrika sør for Sahara. Land med egen tekstilproduksjon har imidlertid interesse av å begrense denne importen. Statlige myndigheter i Senegal har derfor satt et årlig tak for import av brukttøy.

I Dakar er det Colobanne-markedet som er det mest kjente når det gjelder salg av brukttøy. Det fungerer som et sentralmottak og herfra distribueres en del av tøyet videre til rurale markeder og til nabolandene Mali og Burkina Faso. Klærne kommer inndelt i tre kvalitetsgrader. Vest-afrikanere har stor kunnskap om tekstiler, og kombinert med den vekt de legger på å kle seg pent, er det ikke til å undres over at selgere i Dakar forteller om problemer med å selge klær av dårligste kvalitet.

Bildet kan inneholde: utesko, gåsko, joggesko, cross training sko, atletisk sko.
Salg av brukte sko på landsbygda i Mali

Importerte klær kan tas i bruk slik de er, eller de kan tilpasses lokal stil og smak. På Sandaga-markedet har man lenge sett bunkevis av batikkfargede t-skjorter i alle tenkelige farger til salgs. Ved å se nærmere på disse t-skjortene ser man at ingen er like og at alle antakelig er kjøpt på markedet for gjenbruk, farget i sterke farger og deretter igjen tilbudt på markedet. Den sterke fargen gjør at man må kikke nøye etter for å oppdage at dette er gjenbruk.

Deler av brukttøyet gjennomgår en enda grundigere behandling og forvandles til helt andre typer plagg. Tråden fra en bomullsgenser kan nøstes opp og brukes til å brodere etterlikninger av kostbare stoffer som benyttes på underskjørt. Skreddere og sydamer kjøper billige, brukte stoffstykker, syr dem sammen til større stoffer, farger dem og selger dem på markedet som sengetøy.

Selv om brukttøy er en viktig importvare, dekker slike produkter bare en del av vest-afrikaneres klesbehov. Klær i afrikanske mønstre og fasonger er fremtredende både i bybildet og på landsbygda.

Kilde

  • Hansen, Karen Tranberg. 1999. Second-Hand Clothing Encounters in Zambia: Global Discourses, Western Commodities, and Local Histories. Africa. 69(3):343-365

Klær og tekstiler

Handelskvinner med rikt utvalg av stoffer

Tekstiler har alltid vært en viktig handelsvare i Vest-Afrika. Markedene i Senegal og Mali bugner av stoffer i alle slags kvaliteter, mønstre og farger. Her tilbys blant annet syntetiske stoffer importert fra Asia, skinnende bomullsdamask av beste kvalitet produsert i Tyskland og grove bogolan-stoffer som er vevet og farget av lokale håndverkere i Mali. Mengden av tekstiler til salgs vitner om at selv om klær produsert i Vesten er populære, velger svært mange å gå til skredderen med et stoffstykke, når de skal ha seg et nytt antrekk. Lokalt forankrede moter lever side om side med vestlig mote og bidrar til å holde liv i de mange skredderne som har sine verksteder i nærheten av markedsplassene.

Å kunne kle seg er en høyt verdsatt kunst blant folk i Mali og Senegal og er en måte å kommunisere status og moral på. Både kvinner og menn vet mye om ulike tekstilers pris og kvalitet og kan lett identifisere et antrekk og avgjøre om det er laget av den fineste, seksstjerners damask med silkebroderier eller et billigere stoff. Hvordan man kler seg sier også mye om man er en "skikkelig" person eller ikke. Kvinner som knapt har råd til salt på maten, gjør sitt beste for å se elegante ut når de begir seg til markedsplassen. Markedene har et utvalg tekstiler i alle prisklasser og kvaliteter og har noe å tilby enhver forbruker.

Mest gjenkjennelige er kanskje stoffene som kalles "wax print", "fancy" eller "lagos" og hvor meterprisen er avhengig av kvaliteten på innfargingen. Dette er fabrikkproduserte bomullstekstiler påtrykket sterke farger og store mønstre, laget for det vest-afrikanske markedet. Kvinner bruker disse stoffene til hverdags som kjoler eller som et enkelt skjørt knyttet rundt livet. For menn er det vanlig å få sydd en flerdelt drakt. I dag identifiserer man disse tekstilene og mønstrene som typisk vest-afrikanske, selv om de har sitt opphav i javanesisk batikk. Produksjonen av stoffene ble startet opp av handelsmenn i Nederland og Storbritannia, men fra og med 1950-tallet har flere land i Vest-Afrika startet egen produksjon av slike stoffer. De fleste mønstrede bomullstekstilene som er til salgs på markedene i Dakar og Bamako, er designet og produsert i regionen. Stoffene gis ofte navn som "Paris", "Washington", "Broken heart", "Single boy" eller "Mobiltelefon".

Kilde

  • Heath, Deborah. 1992. Fashion, anti-fashion, and heteroglossia in urban Senegal. American Ethnologist. 19(2):19-33
Publisert 27. jan. 2021 08:25 - Sist endra 27. jan. 2021 09:35