English version of this page

Markedsliv i Vest-Afrika

Nabolandene Mali og Senegal befinner seg helt nordvest i regionen Vest-Afrika. Senegal grenser mot Atlanterhavskysten med havnebyen Dakar på Afrikas absolutt vestligste punkt.

Bildet kan inneholde: smil, tinning, tekstil, lykkelig, sari.

I øst grenser landet mot det omfangsrike Mali med Bamako som hovedstad. Begge land har til felles at de var en del av det franske koloniriket. Det har alltid vært aktiv samhandel mellom folk i Mali og Senegal. Dette kommer tydelig fram når man besøker markedene i de to landene. Hvert land har sine spesialiteter, men overveldende mange av produktene som tilbys er de samme.

Jernbanen som går mellom Dakar og Bamako sikrer at samhandelen fortsetter. Dakars havn gjør byen til en viktig import- og eksportstasjon for handelsvarer. Herfra spres varer ut til butikker og markeder i hele regionen. Jernbanen fører varene til Bamako, mens lastebiler, bushtaxier og båter langs elva Niger bringer dem videre ut til landsbygda. De to landenes råvarer beveger seg i motsatt retning; inn til markedene i de store byene og kanskje helt til Europa og USA.

Markedsplassen

 

Myldrende markedsliv

En markedsplass er enkelt sagt en plass der selgere og kjøpere møtes. I Mali og Senegal finnes det markedsplasser i alle størrelse og fasonger. De fleste større markedene ligger i byene og kan strekke seg over store områder. Landsbymarkedene er mindre. Men også i byene finnes små markeder slik som markedet ved jernbanestasjonen i Dakar, hvor kvinner selger stoffer, smykker og såpe som ukentlig kommer med toget fra Bamako.

Markedsplassen er møteplass for ulike grupper av mennesker. På store, daglige bymarkeder møtes unge og gamle, menn og kvinner, rik og fattig, byboere og landsbyboere, selgere fra naboland og turister. De bringer med seg ulike idéer og tanker. Det foregår også en rekke sosiale utvekslinger utover kjøp og salg på markedsplassen. Her inngås nye bekjentskaper og venneforhold opprettholdes. Informasjon om priser og vareutvalg sirkulerer blant noen. Andre drømmer om tidenes fortjeneste ved å selge til god pris til turisten som kommer spaserende med et interessert og kjøpelystent blikk.

Et landsbymarked samler folk fra ulike landsbyer og etniske grupper. På liknende vis som i byene møtes unge og gamle, menn og kvinner. Folk benytter markedsdagen til å utveksle informasjon av mange slag. Markedet gir en god anledning til å drikke øl sammen, for dem som ønsker det. Her er også muligheter for flørt med personer man ikke ser daglig. Markedsdagen kan videre være en kjærkommen mulighet for kvinner som bor i sin manns landsby, til å treffe familie og venner fra sitt hjemsted.

De store bymarkedene kan ved første øyekast virke som kaotiske og labyrintiske steder. Ser man litt nøyere etter, vil man oppdage at det hersker orden i kaoset. Et marked kan være inndelt i soner etter typer av gjenstander som er til salgs. I én sone finner man bod etter bod med bomullsstoffer. I neste sone er brukte bøker til salgs og deretter kommer boder hvor det selges religiøse effekter som bønnesnorer, bønnehatter og religiøse tekster. Noen markeder kan også være inndelt etter hvor selgerne kommer fra, eller hvilken folkegruppe de tilhører. En annen mulighet er at selgere fra én spesiell del av landet og kanskje også fra én folkegruppe dominerer et marked. Et marked kan være preget av at bare kvinner eller bare menn selger der. I både Senegal og Mali er det vanligvis kvinner som selger stoffer, klær, fisk og mat, mens menn selger elektroniske varer, religiøse effekter, utstyr til husholdet og turistkunst.

Bildet kan inneholde: tilpasning, kunst, begivenhet, visuell kunst, rektangel.
De store bymarkedene brer seg utover i gatene. Her fra Sandaga i Dakar.

En markedsplass kan være plassert innendørs, utendørs, eller begge deler som Sandaga-markedet i Dakar. I dette markedet selges mat og krydder innendørs beskyttet mot sollyset, mens klær og andre gjenstander er til salgs i de mange bodene som ligger langs gatene. I Bamako ligger byens største marked i den mest trafikkerte og overfylte gaten i hele byen. Det er ikke mange centimetrene man har å bevege seg på mellom bodene og trafikken. Markedet flyter utover store deler av sentrum, og til og med på jernbanelinjen har folk bodene sine. Det kan ved første øyekast være vanskelig å se at man oppholder seg midt i jernbanesporet, helt til toget tuter, og det oppstår et kaos av folk som må flytte varene sine ned fra linjen dit det allerede er fullt av andre selgere. Heldigvis passerer toget i sneglefart.

De fleste landsbyer har markedsdag minst én dag i uken. Noen markeder følger en tre- eller femdagers syklus, andre en ukentlig syklus. Markedsplassen kan være en åpen plass i sentrum eller i utkanten av landsbyen eller den kan være overbygget med trestokker og stråtak. Selv om det ikke er markedsdag hver dag, er det vanlig at noen bruker plassen til å selge noe også andre dager enn selve markedsdagen. Men det er kun på markedsdagen at plassen er pakket med folk og varer. I byene er det markedsdag hver dag, men på fredager er det mange som stenger bodene sine for å delta i fredagsbønnen. Da fylles gatene opp av bedende muslimer et par timer, før handelen igjen kan fortsette.

Det er ikke uvanlig å høre at folk i byer som Dakar og Bamako er redde for markedsplassene nattestid. Mange av byens "gale", samt uteliggere, gatebarn og prostituerte bruker markedene som boplass. Men det sies også at onde ånder holder til der. Kanskje beskytter disse åndene salgsbodene? Det er i hvert fall kjent at mange selgere sikrer seg mot tyveri ikke bare ved hjelp av solide hengelåser, men også ved å plassere beskyttende amuletter i boder og kofferter.

Sandaga-markedet i Dakar

Sandaga er Dakars største marked og ligger midt i hjertet av byen som i dag rommer nær to millioner innbyggere. Sandaga var opprinnelig et marked for mat og tekstiler og er fremdeles kjent for å ha landets - og kanskje også regionens - beste utvalg av stoffer. Her kan du velge mellom damask i fem forskjellige kvaliteter, og bomullsstoffer i alle tenkelige farger og mønstre henger på rekke og rad.

Sandaga-markedet har de siste ti år hatt en enorm vekst og oppblomstring. Det er ikke den ting man ikke får kjøpt på dette markedet, i hvert fall hvis man er villig til å kjøpe brukt eller en kopi. Hovedbygningen i Sahel-stil der matmarkedet er plassert, forsvinner nesten i mengden av salgsboder, mennesker og støyende trafikk i de trange, omkringliggende gatene. Den som likevel tar seg en tur inn i halvmørket for å handle mat, vil oppleve sterke lukter. Her blander eimen av tørket fisk, nyslaktet kjøtt og grønnsakrester seg med duften av såpe og røkelse.

Flertallet av selgerne i Sandaga kommer fra et område i Senegal som heter Baol. De kalles derfor baol-baol, men de er kanskje mest kjent for å tilhøre det muslimske brorskapet mouride. Mouridene i Senegal er sparsomme og hardt arbeidende handelsmenn som har klart å bygge ut et verdensomspennende handelsnettverk med sentrum i Sandaga-markedet, til tross for at flertallet har liten eller ingen utdanning. I dag bor det mourider fra Senegal i alle deler av verden. Tidligere var Italia og Frankrike populære migrasjonsmål, mens Harlem og Bronx i New York nå teller minst 15 000 mourider.

Mouridenes suksess i seinere år ligger i at de ved hjelp av sine globale handelsnettverk (og på mer eller mindre lovlig vis) har klart å importere varer de kan selge i Sandaga til en lavere pris enn hva som ellers tilbys i Dakars butikker. Dette gjelder særlig tekstiler, elektronisk utstyr og kosmetikk, men også andre importvarer. På gata i New York selger mouridene kopier av Rolex klokker og Ray-Ban solbriller. Det de får av profitt investeres i billig elektronikk som så skipes til Dakar. Sandaga fungerer som et distribusjonssenter for importerte varer. Varene kommer først til Sandaga hvor de blir kjøpt opp av selgere som så bringer dem videre til andre deler av landet.

Mouridenes åndelige senter er en liten by, Touba, i hjertet av Baol. Hit tilbakeføres store deler av deres økonomiske overskudd og sikrer at byen vokser mer enn noen annen by i Senegal. Enkelte påstår at Touba, ikke Dakar, er Senegals egentlige maktsenter fordi mouridenes nettverk sikrer at økonomisk overskudd går til de muslimske overhodene i Touba, heller enn til staten. Andre roser mouridene som nyskapende entrepenører som har klart å ta i bruk sine kontakter verden over til lokale formål. I Senegal hviskes det om at mouridenes økonomiske virksomhet får være i fred så lenge de gir sin støtte til den sittende regjering.

Mouridene har et sterkt samhold, og det sies at for lån av penger dem imellom er ikke en skriftlig kontrakt nødvendig. Men konkurransen er hard, og mange av handelsmennene i Sandaga har gjort avtaler med unggutter som jobber som lokkeduer for å få turister som vandrer på markedet til å besøke akkurat deres bod. Til gjengjeld får disse "guidene" en liten provisjon av salget. Men også lokalfolk i Dakar bruker ungguttene når de er ute etter en vare som de ikke helt vet hvor er til salgs på markedet.

Et stort antall libanesiske butikker konkurrerer med og omkranser Sandaga-markedet. Her selges mange av de samme gjenstandene man får på utendørsmarkedet, men til fast pris. Lenge har libanesere vært bindeleddet mellom franske handelspartnere og lokalbefolkningen. Men nå møter de økt konkurranse fra mouridene, spesielt når det gjelder salg av tekstiler og elektronisk utstyr i Sandaga.

Libanesere i Vest-Afrika

De første libanesere kom til Vest-Afrika for mer enn hundre år siden. Etter den første bosettingen har slektskapsbånd fått mange til å migrere til regionen. Særlig var det stor tilflytting i mellomkrigstiden, da Libanon ble underlagt fransk mandat og libanesere nå kunne regne med beskyttelse i områder av Vest-Afrika med fransk kolonistyre. I særdeleshet tok Senegal imot mange i denne perioden. Senere førte borgerkrigen i Libanon til ny økt migrasjon til Vest-Afrika. I dag er det Elfenbenskysten som huser det største samfunnet av libanesere i regionen, med rundt 100 000 libanesiske innbyggere.

Bildet kan inneholde: smil, erme, kreativ kunst, klesdesign, begivenhet.
Libanesisk handelskvinne selger stoffer og tekstilvarer

De først ankomne libanesere livnærte seg i stor grad som småselgere. I mellomkrigstiden opparbeidet mange libanesere seg en posisjon som mellommenn mellom lokale bønder og europeiske import-og eksportselskaper. De kjøpte opp små kvanta av jordbruksprodukter for videresalg, og importerte stoffer for å selge i egne butikker. Andre gikk inn i transportbransjen. Etter andre verdenskrig beveget de seg inn i mer varierte former for handel. Dette kunne være handel med gull og diamanter, eller med å produsere plast, kosmetikk eller bygningsmaterialer. Mange libansere gikk også inn i servicebransjen og investerte i hoteller, restauranter, apotek, forsikring eller bensinstasjoner. Deres foretak forble imidlertid i stor grad familiebedrifter. Libanesere i Vest-Afrika har altså fra starten av stort sett livnært seg gjennom salg og forretningsvirksomhet, og i dag er deres hovedbeskjeftigelse butikkdrift.

Hovedvekten av libanesere som kom til regionen før 1920 var kristne, mens de som kom fra Sør-Libanon etter krigsutbruddet i 1975 hovedsakelig var sjia-muslimer. Libanesere opprettholder ofte kontakt med hjemlandet, og mange drar dit for å tilbringe alderdommen. Andre drar til Europa og USA på sine gamle dager.

Relasjonen mellom libanesere og afrikanere er preget av tosidighet. På den ene siden kan libanesere bli respektert for å bidra til utvikling av infrastruktur, for viljen til å respektere lokale skikker og for å beherske et lokalt språk. På den annen side er deres velstand og politiske innflytelse lite populært hos afrikanere. Den spente og ujevne situasjonen gir seg blant annet uttrykk i at det kun finner sted et begrenset antall giftermål mellom libanesere og afrikanere. Gnisningene mellom gruppene kan også komme til uttrykk på markedsplassen. Det er nemlig ikke likegyldig om kjøperne henvender seg til en senegalesisk/malisk selger eller til en libanesisk handelsmann.

Markedet i Madougou

 

Bildet kan inneholde: tinning, tilpasning, selger, marked, har.
Kvinner vurderer vareutvalget

Madougou er en landsby med ca. 3500 innbyggere i regionen Dogonland i Mali, og ligger omtrent 3 mil sørøst for klippeveggen ved Bandiagara. Turistene elsker å besøke klippeveggen på grunn av de pittoreske landsbyene hvor dogonene utøver sine fargerike maskedanser, av og til også til ære for turistene. Dogonland ligger vanskelig tilgjengelig utenfor allfarvei og store kommunikasjonslinjer. Det er derimot mulig å ta en dogontaxi fra Bamako til Dogonland fredag morgen etter markedet. Dogonene dominerer løkhandelen, og bruker denne taxiruten til å frakte løk inn til hovedstaden og varer fra hovedstaden til landsbyene i Dogonland, en avstand på rundt 80 mil. Ved hver by langs veien er det opprettet tollbarrierer ved inn- og utkjørsel, og handelsmennene må betale toll etter hvor mye varer de frakter med seg. Alle passasjerers identitetskort blir sjekket, og siden det koster å være handelsmann er det mange småselgere som har beholdt tittelen ”bonde” i sine identitetskort. Blir de tatt i juks, kan det koste dyrt å kjøpe seg ut av klemma.

Bildet kan inneholde: selger, tinning, tekstil, marked, tilpasning.
Selger på markedet

Mandag er markedsdag i Madougou. I tillegg til dette ukentlige markedet finnes det små butikker som er åpne hver dag, og små boder i "gatekryssene" i landsbyen. I disse butikkene og bodene kan man få kjøpt alt som er nødvendig for det daglige konsum, slik som peanøttolje, fyrstikker, lys, sigaretter, spagetti, te, sukker, batterier, barberblad, godterier og dadler.

Markedsplassen er forholdsvis stor og ligger midt i landsbyen. Her er det satt opp trestokker med tak av hirsestrå eller plast. Man kan ikke gå oppreist under takene, men må bøye seg ned og hele tiden passe på at man ikke stanger hodet eller får utstikkende strå i øynene. Man må bevege seg sakte og behersket og vri kroppen i alle mulige og umulige posisjoner, da det er trangt om plassen og lavt under taket. Det er i denne overbygde delen av markedet at fabrikkproduserte varer selges, og de aller fleste som har boder her, er tilreisende handelsmenn som har kjøpt varene sine i hovedstaden og selv fraktet dem ut til landsbygda ved hjelp av bushtaxier. Det er bare noen få handelsmenn eller funksjonærer i regionen som eier biler eller motorsykler. Når resten av befolkningen skal til markedet, beveger de seg hovedsakelig til fots, på sykkel, på moped eller på eselryggen.

Rundt markedsplassen kan man installere seg og selge hva man måtte ønske ved å bre en plastduk på bakken eller selge mat fra metallfat. Noen bruker også eselkjerra som bod for salg av frukt. Plassen fylles etter hvert opp av lokale og tilreisende menn og kvinner som selger jordbruksprodukter, tørket fisk, klær, stoffer og tobakk. Det er også et stort tre på markedet, og under dette selger nomadekvinnene frisk og syrnet melk fra kalebasser. På markedsdagen må de dele plassen med kvinner som selger peanøttolje og ingredienser til saus.

Bildet kan inneholde: tekstil, selger, tilpasning, kokt, fiskehandler.
Håndverkere lager kniver

Markedet i Madougou har en klar struktur. Arbeidsdelingen mellom ulike folk er klart definert. Hvem som selger og produserer hva og hvor er ikke tilfeldig. Håndverkskastene er et eksempel på dette. I Vest-Afrika finnes det spesielle yrkesgrupper med egne familienavn som utøver forskjellige håndverk. Disse gruppene kalles kaster. I Madougou finnes det en smedkaste, en lærarbeiderkaste, en kaste som arbeider med smykker og en trearbeiderkaste. I tillegg til dogonene, som hovedsakelig er jordbrukere, bor det også halvnomadiske fulber i landsbyen. Disse etniske gruppene og kastene har en arbeidsdeling seg imellom som gjør dem avhengige av hverandre. I tillegg er det meste av arbeidet kjønnsdelt. Det vil si at menn og kvinner i et hushold har forskjellige arbeidsoppgaver. Arbeidsdelingen viser seg på markedsdagen, når de ulike gruppene tilbyr sine tjenester og produkter. Smedene lager redskaper av skrapjern til jordbruk, mens kvinnene lager keramikk-krukker til å koke i. Lærarbeiderne lager trommer, amuletter og slirer av lær, mens kvinnene lager beholdere av kalebass og bast. Smykkemakerne reiser rundt for å kjøpe inn perler. Kvinnene farger bomullsstoffer med indigo. Treskjærerne lager boller og krakker av tre, mens kvinnene dekorerer både disse og kalebasser ved å brenne inn mønstre med brennjern. Barn kan også ha egne oppgaver på markedsdagen. Gutter hjelper til som bærere. Jenter lager og selger mat. I tillegg finnes det en arbeidsdeling mellom jordbrukere og pastorale nomader som bytter korn med melk. En stor del av dette byttet foregår i dag på markedet.

Grunnen til at landsbyfolk handler så mye på markedet er at vareutvalget er variert og at man kan prute. Det kan man ikke i butikkene. Butikkeierne opererer derimot med kreditt fordi de kjenner landsbyboerne. Har man ikke et spesielt godt forhold til selgeren på markedet, kan det være vanskelig å oppnå kreditt her. Slik utfyller markedene og butikkene hverandre i en trang økonomisk hverdag.

Verlore på landsbymarkedet

Jentene flokker seg rundt bodene

Verlore er 12 år. Hun bor i en stråhytte sammen med moren og den lille nevøen sin. Faren hennes døde det året hun ble født. Han falt ned fra et tre da han skulle hente fôr til dyrene sine. Moren har aldri giftet seg på nytt, og de eldre brødrene har flyttet ut. Verlore er alene om å hjelpe moren sin med å hente vann og ved, lage mat og passe på nevøen.

Markedsdagen begynner som alle andre dager for Verlore. Hun må stå opp tidlig for å stampe korn til formiddagsmåltidet. Deretter må hun hente vann i brønnen. Hun må gå flere ganger fram og tilbake med bøtta på hodet for å fylle opp alle vannkrukkene, siden ingen vil ha tid til å hente vann senere i dag. Når moren har gjort seg klar til å gå på markedet, må Verlore passe nevøen og gi ham mat. Først utpå ettermiddagen kan Verlore gjøre seg klar til å gå på markedet sammen med venninnene sine.

Alle jentene pynter seg for å gå på markedet. De tar på seg de fineste klærne og smykkene de har. Verlore må også ta med seg nevøen sin, siden moren ikke har kommet hjem. Han er tung, men hun bærer ham på ryggen i et tørkle som hun knytter rundt livet og over brystet. Så er hun klar til å dra. Hun har ikke mye penger, bare en krone som hun har fått av moren og spart. I dag er hun ekstra spent, hun har nemlig tenkt å kjøpe seg et hoftesmykke slik som alle de andre jentene har, bare ikke hun. Med et slikt smykke rundt livet blir jentene ekstra pene, sies det. Før i tiden var slike smykker laget av glassperler, men nå er de laget av plast. Verlore synes ikke det gjør noe, hun synes tvert imot at slike plastperler i knallfarger er kjempefine!

Verlore går flere runder på markedet for å kikke på de ulike hoftesmykkene. De henger i lange remser i markedsbodene. Hun og venninnene kikker og vurderer, men er litt redde for å spørre om prisen. Først når markedet avsluttes, og handelsmennene holder på å pakke sammen, tar hun mot til seg og spør hvor mye et hoftesmykke koster. Han vil ha to kroner for det. To kroner! Og hun som bare har halvparten… Hun løper av gårde for å finne moren sin, for å spørre henne om mer penger. Men moren har ikke mer penger, hun har akkurat kjøpt en sekk med korn. Hun blir likevel med Verlore tilbake til boden, og etter en lang diskusjon får Verlore hoftesmykket med seg for en krone. Moren kjenner selgeren og har lovet å betale resten senere. Verlore stråler av lykke, og binder hoftesmykket om livet. Nå er hun like fin som de andre jentene, og hun går stolt hjemover.

 

Issa - en tilreisende handelsmann

Bushtaxier frakter varer til landsbygda.

Issa kommer fra Ghana, men han jobber som omreisende handelsmann i Mali. Han har base i en liten by, Koro, ikke langt fra grensen til Burkina Faso. Hver dag i uken reiser han fra Koro til de ulike markedene i regionen. På mandager reiser han til markedet i Madougou.

Issa selger juggelsmykker og fabrikkproduserte, syntetiske klær som fotballshortser og singleter. Han har et lite bord og en parasoll med seg rundt på markedene, og det er herfra han selger. Siden han ikke har bil eller motorsykkel, er han avhengig av bushtaxier for å komme seg fram og tilbake mellom Koro og landsbyene. Han kjenner alle sjåførene og bilene, og har sine faste sjåfører som han kjører med til de ulike landsbyene, valgt etter en kombinasjon av pris og pålitelighet. Men ingen sjåfører er så lojale at de ikke laster opp bilene sine med andre, hvis Issa ikke møter opp i tide. Det vil si at han må møte opp tidlig hver morgen for å forhandle om prisen på turen til markedet. Prisen er avhengig av hvor mye varer han har med seg. I prinsippet gjelder prisen per kilo varer, men det er ingen som veier de store plastsekkene eller kartongene med varer, så det kan oppstå en del diskusjon rundt fastsettelsen av prisen.

Bushtaxiene er gamle Peugeoter med to smale rekker passasjerseter, egentlig bare treplanker med plastdekke, langs lasteplanet. Bilen blir lastet til bristepunktet, og handelsmennene og passasjerene sitter bokstavelig talt oppå lasset av varer og klamrer seg fast så godt de kan, mens sjåføren kjører i slalåm mellom trærne. I sanden må bilen ha god fart for ikke å kjøre seg fast. Hvis sjåføren er heldig, holder motoren seg i gang, og hjulene punkterer ikke. Da ankommer de markedet i tide, og handelen kan begynne.

Issa betaler lokale gutter som har små vogner for å frakte varene fra holdeplassen til markedsplassen. Der rigger han seg til, og ved 10-11 tiden begynner folk å komme til boden hans. Salget går tregt, klager han, det er lite penger blant folk. Men det er alltid noen kvinner som skal ha nye smykker eller klær til barna, så han får da solgt litt. Utover dagen gjelder det å avtale returen til Koro, han må igjen forhandle om prisen og laste varene sine på bilen. Kan hende har han enda flere varer med seg tilbake fordi han selv har benyttet sjansen til å kjøpe med seg grønnsaker eller korn som er billigere her enn i de større byene. Denne gangen er en av de andre handelsmennene forsinket, så avreisen skjer ikke før solnedgang. Issa tar det med ro, en annen dag er det kanskje han som er forsinket, og da er det godt å vite at bilen venter på ham. Etter å ha kjørt i 10 minutter, stanser taxien, og alle som har presset seg inn og klamret seg fast, stiger av. Det er tid for å be, og alle bretter ut bønneteppene sine i sanden og vender seg mot Mekka.

Handel og overlevelse

Bildet kan inneholde: marked, begivenhet, by, kunst, moro.
Ung mann selger plastartikler på gata i Bamako

På landsbygda i Senegal og Mali er mulighetene for lønnsarbeid nesten lik null. Ungdom uten jord og husdyr har ofte ikke annet valg enn å reise inn til byene for å overleve. Eller også gir jordbruk og husdyr så små inntekter at de deler av året drar til byen for å tjene litt ekstra. Unge kvinner kan søke arbeid som hushjelp, men et flertall av både kvinner og menn ender gjerne opp som selgere. Situasjonen er ikke lettere for de unge som vokser opp i byene. Ikke alle får gå på skole, og arbeidsledigheten er stor selv for dem med utdanning.

For å drive handel i Vest-Afrika er det ikke nødvendig å ha gått på skole, og det sies at en analfabet kan skjule en millionær. Det er heller ikke nødvendig å ha bodplass på et marked eller å være ansatt i en butikk. Det viktigste er å ha en liten sum med penger - kanskje lånt av en venn eller en nær slektning - som kan investeres i en vare som så kan selges videre. Selve salget kan foregå på gata. Blir det overskudd, kan dette investeres i et nytt og litt større parti. Slik kan det gradvis bli mulig å spare penger. For den som drømmer om å bli stor handelsmann eller handelskvinne, er selvfølgelig målet å spare nok penger til å kunne leie egen bod og kanskje til slutt å investere i et butikklokale. De fleste menn og kvinner som selger på markedene i Bamako og Dakar har spart opp penger på denne måten. Bare noen få har lånt pengene i banken. Men det å få fast plass på markedet er ikke lett. Det hjelper å ha de rette kontaktene i familien eller å tilhøre et muslimsk brorskap hvor eldre og etablerte "brødre" kan gi deg innpass.

Bildet kan inneholde: bildekk, selger, motorkjøretøy, tekstil, har.
Ung mann selger plast på gata i Bamako

I dag er det så mange unggutter som forsøker seg som selgere i Dakar og Bamako at det er umulig å bevege seg i bygatene uten hele tida å måtte takke nei til tilbud om billige tannpirkere, lightere og kimende vekkerklokker. Kvinner og unge jenter tilbyr matvarer som saft i små plastposer, bananer, appelsiner og ristede peanøtter. Konkurransen blant alle som selger på gata og på markedene er stor, og mange ender opp som småselgere med konstant usikker inntekt. Unge på gata blir også ofte trakassert av politiet.

Å drive handel gatelangs gir høy grad av risiko. Varene er ubeskyttet i regntida når voldsomme regnskyll kan komme på kort varsel, og ingen er forsikret mot brann, tyveri eller andre ødeleggelser.

Pruting - kaos lønner seg

Bildet kan inneholde: tinning, begivenhet, ritual, stamme, tradisjon.
Forhandling om pris på et landsbymarked

Noe av det som kjennetegner handelen på markedsplassene i Mali og Senegal er at prisen på varene ikke er fastsatt. For enhver ting du ønsker å kjøpe er du nødt til å muntlig forhandle deg fram til en pris - noe som ofte kan ta lang tid. Hvorfor har ikke disse markedene heller en fast pris på varene?

Én grunn kan være at i Vest-Afrika synes folk at når man handler, så bør man skape en relasjon til den man handler med. Kjøper og selger bør på en måte bli litt kjent. Og kjent blir man gjennom den samtalen som må til for at selger og kjøper skal bli enige om prisen. Dette er ikke minst grunnen til at turister synes det er morsomt å besøke markedene. Når man pruter på markedet kommer man i samtale med folk lokalt på en helt annen måte enn når man kjøper en vare i en butikk. Men systemet med pruting har kanskje mest med økonomi og overlevelse å gjøre. Fordelen med pruting er at det gir stor fleksibilitet for prissetting. Den som selger har muligheten til å gå både langt opp og langt ned i pris. Det avgjørende er hvor mye informasjon den som kjøper har om hva det er vanlig å betale for en vare lokalt, og hvor økonomisk presset selgeren er. Jo mer kaos og uoversiktlighet selgere kan klare å skape om priser på markedet, jo større er sjansen for å tjene gode penger. Det er derfor nesten umulig å spørre en selger på et av markedene om hva prisen på en vare er sånn omtrent, med mindre det gjelder de mest alminnelige husholdningsprodukter. Svaret du får er "hva kan du tenke deg å betale?"

Både i Senegal og Mali er det å være dyktig til å forhandle om priser en høyt verdsatt egenskap. En egenskap som kan være av stor betydning når man er fattig og hvert øre spart spiller en rolle. En smart selger gir naturligvis en første pris som er alt for høy og kommer kanskje med historier om hva han selv har måttet betale for varen eller om hvor sjelden den er. Eller også at dette er den første varen han selger den dagen og at en dårlig pris betyr at det blir en dårlig dag. Kjøper kan på sin side true med å avbryte handelen hvis ikke selger går ned i pris. Er selger presset nok, har han eller hun kanskje ikke annet valg enn å akseptere en pris som bare gir noen få øre i fortjeneste.

Prisen på en del av de mest solgte varene på markedene i Mali og Senegal, så som damask og trykte bomullsstoffer, påvirkes også av om det nærmer seg en religiøs høytid. Til muslimske feiringer skal alle kvinner i Dakar og Bamako ha nye kjoler og meterprisen på stoffer går opp. Presset på alle selgere som må bidra ekstra til familiens økonomi ved slike feiringer gjør også at prisen på varer på markedet stiger generelt. Når høytiden er over synker prisene igjen. Alle vet at de fleste selgere nå har blakket seg fullstendig og at det derfor er mulig å presse prisen ned til absolutt laveste nivå.

Kilde

  • Steiner, Christopher B., African Art in Transit, Cambridge University Press, 1994

Markeder og uformell økonomi

Hauger med sko til salgs

I Mali og Senegal er det nesten bare den urbane eliten som har arbeid i det vi kaller den formelle delen av økonomien. Dette er den delen av økonomien som er underlagt det offentliges eller statens kontroll. Den som arbeider eller driver med handel er sikret visse rettigheter her, men er også underlagt plikter i form av skatter og avgifter. Når folk flest likevel overlever, viser dette at svært mye av den økonomiske virksomheten i de to landene foregår helt eller delvis utenfor statens kontroll. Dette betyr ikke at det hersker fullstendig kaos her, men at det kan være andre regler som råder.

 

Den uformelle økonomien omfatter naturlig nok de fattigste, de uten utdanning, penger og de rette kontaktene til å skaffe seg fast arbeid.

Den uformelle økonomien omfatter mye av den handelen som foregår på markedene og som byr på muligheter for den som bare er oppfinnsom nok og har tilstrekkelig med pågangsmot. At markeder er uformelle vil si at i hvert fall deler av den handelen som foregår her ikke er registrert. Dette dreier seg om alt fra handel med ulovlige varer som medikamenter og narkotika, til at en selger gjør alt for å slippe å betale leie av bodplass til myndighetene og unngår å betale toll på importerte varer og skatt på det han eller hun klarer å selge. Fra statens side oppfattes den uformelle økonomien som en trussel. Den undergraver statlig kontroll og inntekter, og beskrives ofte som en type virksomhet som hindrer modernisering av økonomien.

Bildet kan inneholde: se, menneskelig, tinning, erme, farger og nyanser.
Unge kosmetikk-selgere

Trass i forsøk fra statlig hold på å få kontroll, er den uformelle handelen på markedene i sterk vekst i svært mange byer i Vest-Afrika i dag. En grunn er at viktige institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) i seinere år har stilt krav om en liberalisering av økonomien i land som Mali og Senegal, blant annet gjennom privatisering og lavere importavgifter.

Sett fra den lokale kjøper er markedene populære av mange grunner. Handelsmenn på markedene er som regel de første til å tilby en ny etterspurt vare om den så er importert via slektninger i New York eller er lokalt produsert. Og på markedet tilbyr selgere den samme varen som i butikkene, men til en lavere pris. Prissettingen er mer fleksibel og nærmer seg til tider det punkt der overskuddet er nesten lik null.

Kilder

  • Pedersen, P. O. and D. McCormick. 1999. African business systems in a globalising world. The Journal of Modern African Studies, 37(1): 109-135
  • Laguerre, Michel S. 1994. The informal city. Berkeley: University of California Press.

 

 

 

 

 

 

 

Publisert 27. jan. 2021 08:06 - Sist endra 27. jan. 2021 09:34