English version of this page

Graven og mytene

Graven hadde til alle tider en stor betydning i det gammelegyptiske samfunn.

Graven og mytene om døden i Det game Egypt

Graven hadde til alle tider en stor betydning i det gammelegyptiske samfunn. Den spiller også en avgjørende rolle for studiet av den gammelegyptiske kulturen, egyptologien, fordi de fleste kildene fra Det gamle Egypt kommer nettopp fra graver: Rikt utsmykkede kister og sarkofager, smykker, amuletter, gudebilder, urner og dødsmasker kunstferdig utført i kostbare materialer, papyrusruller med vakre vignetter og hieroglyfiske tekster. Like imponerende er mumiene selv som gjennom måneder med preparering ble forvandlet fra lik til kunstverk de også. Alt dette har arkeologer funnet i de egyptiske gravene, og det er dette som er hovedtema for utstillingen.

Det er særlig to årsaker til at disse fantastiske kulturskattene er bevart til vår tid. Klimaet i de underjordiske gravkamrene i ørkenfjellene har vært gunstig for bevaringen av gravgodset. I gravene skånes gjenstandene for skadelig lys. Luftfuktigheten og temperaturen ligger tett opptil de verdiene som moderne konservatorer anser som ideelle for bevaring av organisk materiale.

Dette forklarer i stor grad hvordan dette rike materialet er bevart gjennom 4000 år, men ikke hvorfor det ble plassert der i utgangspunktet. Hvorfor brukte de gamle egyp-terne så enorme ressurser på å hugge ut store gravkamre i grunnfjellet, bygge praktfulle templer til de avdøde, fylle graven med uvurderlige skatter og holde dødskulten i gang i generasjoner etterpå, med månedlige ritualer og offergaver?

Hvilke tanker og ideer gjorde at en gjennomsnittlig egyptisk embetsmann startet å bygge sin grav allerede tidlig i 30-årene, og deretter hadde dette som sitt økonomiske hovedprosjekt livet ut? Hva var det denne religionen formidlet som fikk et folk til å bygge monumenter som de store pyramidene ved Giza, kongenes dal i Luxor, eller templene ved Tebens vestbredd til sine avdøde konger? Hvorfor måtte hver enkelt avdød prepareres i flere måneder, først tørkes i store mengder natron, deretter oljes, bandasjeres, smykkes og behandles som om han var guddommelig? Svarene ligger i det gammelegyptiske verdensbildet, i deres religion og forståelse av kreftene i kosmos.

Dødsmytologien

Amulett av lotusguden Nerfetem.
C42060. Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty

I tekst og bilder er deler av denne idéverdenen overført til oss i dag. Ikke i helhetlige og sammenhengende historier som er vanlig i vår egen kultur, men i små fragmenter som til sammen utgjør et uendelig stort puslespill. Det er som om egypternes fullstendige myter og fortellinger var forbeholdt en muntlig tradisjon. Tekster og bilder gir oss bare stikkord, referanser til en fortelling som forventes kjent fra før. Så mange «stikkord» eller «referanser» er imidlertid overlevert, at dersom man setter dem sammen på den riktige måten, vil de gamle mytene og forestillingene åpenbare seg. Dette puslespillet har egyptologene arbeidet med i 200 år allerede, og et bilde av egypternes fantastiske idéverden begynner å få form.

Gudene og deres roller i mytene er et godt utgangspunkt for forståelsen av den gammelegyptiske religionen1. Ved slutten av Det nye riket er det særlig fire myter som dominerer egypternes forståelse av døden.

Skapelsesmyten forteller at det i begynnelsen bare fantes vann. I dette urhavet, som ble personifisert ved guden Nun, begynner plutselig elementene å skilles fra hverandre og ta form. Prosessen kulminerer med at en kolle eller jordhaug stiger opp fra havet. På jordhaugen spirer en lotusblomst, og ut av lotusblomsten stiger guden Atum fram som den første soloppgang. Det kommer frem i de gamle tekstene at det er solguden Atum selv som starter hele prosessen. Slik skaper på mirakuløst vis solguden seg selv. Med solens første reise over himmelen kommer lys, og der kaos tidligere rådet, blir orden nå mulig. Så sies det også at datteren Ma´at, gudinnen for orden og rettferdighet, ble født samtidig som sin far.

Etter å ha skapt seg selv, skaper han resten av verden. Han spyttet ut Shu og nøs ut Tefnut, et gudepar som representerer ulike sider ved luft og tid. Disse får igjen avkom. Det er først nå at verden slik vi kjenner den tar form. Tredje generasjon guddommer er Geb og Nut som representerer henholdsvis jorden og himmelen. Geb og Nut viser stor iver i å formere seg videre, men deres far Shu setter grenser for elskovssyken, og går mellom dem. Slik skilles jorden fra himmelen av luft og tid. Før den strenge faderen skiller dem, rekker Nut likevel å gi fødsel til månen og alle stjernene, samt de fire gudene Osiris, Isis, Seth og Neftys.

Solmytologien er en fortsettelse av skapelsesmyten, og forteller hvordan solen gjentar skapelsens mirakel hver eneste morgen. Man tenkte seg at solguden, eller Ra som ble et vanligere navn på ham, seilte over himmelen i et stort solskip. Når han gikk ned bak fjellene i vest i vår verden, sto han samtidig opp i underverden, hvor han ga lys og liv til de døde. Siden alle i underverden er døde, må dette bildet forstås slik at solguden også døde hver kveld, for så å gjenoppstå om morgenen.

Bildet kan inneholde: hånd, væpne, har, menneskekroppen, kjeve.Osirismyten er også en fortsettelse av skapelsesmyten fordi den fortsetter historien om de fire siste gudene i skapelsen, Osiris, Isis, Seth og Neftys.

Osiris var en gang en mektig og god konge i Egypt. Sammen med sin søster og kone Isis regjerte han over et samlet rike som blomstret under hans kyndige hånd.

Deres bror Seth, guden for kaos og ødeleggelse, var svært sjalu på kongen. Til slutt klarer Seth å drepe Osiris og røve til seg tronen. Isis er ute av seg av sorg, men gir ikke opp håpet. Med hjelp fra søsteren Neftys og den sjakalhodede guden Anubis, blåser hun på magisk vis liv i Osiris, akkurat lenge nok til å gjøre henne gravid. Etter unnfangelsen reiser Osiris tilbake til dødsriket hvor han for alltid skal herske som de dødes konge. Isis føder sønnen Horus, og lar ham ammes og oppdras av modergudinnen Hathor i krattskogene i deltaet, skjermet for den farlige onkelen Seth.

Horus vokser opp til en sterk mann, og legger til slutt ut på krigertokt for å hevne sin far. Krigen mellom Seth og Horus raser frem og tilbake i lang tid, men Horus går til slutt av med seieren. Horus velges til ny konge av gudeforsamlingen, og kronerøveren og brormorderen Seth blir forvist ut i sitt rette element, ørkenen.

Bildet kan inneholde: statue, gest, skulptur, kunst, skrift.
Isis med mirakelsønnen Horus (Harpokrates) på fanget. C47109
Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty

Kongemytologien kan sammenlignes med det vi idag kaller statsideologi, og beskriver faraos guddommelighet og legitimerer hans plass høyt hevet over alle andre mennesker på jorden.

Farao er Horus, solguden Ra’s levende manifestasjon på jorden. Som bærer av navnet Horus, er han også mirakelbarnet som Isis ble svanger med etter at hun blåste liv i Osiris. Som barn er kongen Horusbarnet, (eller Harpokrates som grekerne kalte ham), en guddom som bærer i seg løftet om en bedre fremtid. Slik legitimeres også makten til kongene som arvet kronen i svært ung alder.

Som voksen er han krigeren Horus som bekjemper kaos og gjenoppretter ro og orden (Ma’at). Men Horus den yngre og Horus den eldre er ikke de eneste gudene farao identifiseres med.

Farao var Horus mens han levde, men ble ett med sin far Osiris, kongen i underverden, når han døde. Dermed var farao sikret kongemakten til evig tid, forutsatt at han hadde regjert rettskaffent og i tråd med Ma’ats prinsipper, på samme måte som Osiris selv hadde gjort.

Hadde han derimot regjert som Seth, ville han bli bortvist fra den ordnede verden på samme måte som kaosguden, og måtte leve en evighet utenfor det ordnede kosmos.

Mytene smelter sammen

Mytene henger tett sammen. Gudene som var involvert i Osirismyten (Osiriskretsen), var barn av Geb og Nut fra skapelsesmyten. Solguden var også skaperen, og om natten befinner han seg i underverden som er Osiris kongedømme. Farao er Horus, den levende guden på jorden og sønn av Osiris og Isis. Han er etterkommer av solguden Ra, og han blir ett med sin far Osiris som er konge i underverden, når han dør. Mytene var nok aldri helt selvstendige, men det kan virke som om de gror tettere sammen over tid. Fra Det nye riket henger de sammen på så mange nivåer at det blir umulig å omtale dem som ulike myter. Mytene blir en del av en stor, sammenhengende idéverden som ga egypterne det ideologiske grunnlaget for en av historiens mest imponerende kulturer. Sammen ga de også mening til menneskeforstandens største problem: Døden.

Bildet kan inneholde: tre, kunst, farger og nyanser, symmetri, sirkel.
Solguden før soloppgang. Foreningen med Osiris har funnet sted, og kaosmaktene er beseiret.
Fra kiste C47714. Foto: Ellen C. Holte

Skapelsesmyten ble brukt mye mer aktivt i Det gamle Egypt enn hva vi er vant med fra jødisk, kristen eller islamsk tradisjon. Skapelsen var ikke en affære som ble avsluttet langt tilbake i urtiden, men prototypen for den skapelse som foregår hver eneste dag. Hver morgen når solen sto opp og traff jorden med sine livgivende stråler, skjedde en repetisjon av skapelsen. På samme måte som solen en gang på mirakuløst vis hadde steget ut av det mørke kaosvannet Nun, stiger solen hver morgen ut av det nattlige mørke og skaper lys, orden og liv på nytt. Verden ble født på nytt ved at skaperguden nok en gang steg opp på himmelen. Man kan si at verdens eksistens var en evig repetisjon av skapelsen.

Skapelsesmytene ble også reaktualisert i nyttårsritualet før Nilen begynte å stige på nytt, eller når en ny farao ble kronet. På samme måte tenkte man om byggingen av et nytt tempel som en ny «skapelse» og barnefødsler ble forstått likedan. Analogiene er de samme. All nyskapelse ble forstått som en begynnelse med et nytt potensiale for liv og utvikling. Nettopp derfor blir skapelsesmyten, og bilder som refererer til den, mye brukt også i begravelsessammenheng. Døden ble forstått som en fødsel. Som i så mange andre religio-ner, tenkte man at det måtte være et slags liv etter døden, og fødsel ble brukt som et bilde på hvordan denne nye tilværelsen tok til. På den måten startet jo det jordiske liv, som ikke var helt ulikt det neste.

Og det er akkurat disse temaene, fødsel og skapelse, eller snarere gjenskapelse og regenerasjon, av mennesker, dyr og planter som var dødsguden Osiris område. Han var guden for alt som ble gjenskapt i den store livssyklusen, nettopp fordi han selv hadde gjenoppstått fra de døde. I tillegg til å være guden for alt som dør, var han guden for alle naturfenomener som gjentar seg selv. Han var knyttet til Nilen, som vokste til en mektig og livgivende flom hvert år, for så å ebbe ut til en doven flod og starte en ny vekstsyklus året etter. Han var forbundet med månen som vokser og minker likedan, og med solen og stjernene som er borte halve døgnet, for så å stige opp på himmelen igjen i den andre halvparten. Osiris er ikke bare en gud for død, men også for den evige gjenskapelsen. Han er guden for evig liv.

Bildet kan inneholde: tre, skrift, murstein, kunst, vegg.
Den midterste figuren representerer solguden Amon-Ra forent med Osiris i underverdenen. Bukkehodet representerer solguden i hans nattlige skikkelse, og den mumifiserte kroppen representerer Osiris. Fra kiste C47714. Foto: Anders Bettum

Tekst og bilder i papyrer og veggmalerier i kongegraver fra Det nye riket gir liv til den mytologiske foreningen mellom Osiris og Ra. Egyptologene kaller slike tekst- og billedsamlinger, enten de males på veggene eller nedtegnes i papyrer, for bøker. I portalenes bok beskrives solgudens seilas gjennom underverden nattetid. For hver av nattens 12 timer må han passere en portal og avverge trusler fra kaosmaktene som angriper. I den siste timen når solguden fram til Osiris tronsal, hvor de to gudene går opp i hverandre, og forenes i en kropp. Ved å forenes med Osiris tar solguden del i dødskongens oppstandelse, og kan dermed stå opp i øst og fullføre nok en livssyklus. For Osiris er sol- og skapergudens visitt den samme guddommelige gnist (Heka) som gir ham livet tilbake i Osirismyten. Begge gudene kan altså gjenoppstå gjennom foreningen med den andre.

Når farao døde, tenkte man seg at han tok samme vei som solguden når han gikk ned i vest. Således måtte han gjennom de samme portalene og settes på de samme prøvene som guden. Parallelt med solens gjenfødelse i øst ble farao, etter en rekke prøvelser, gjenfødt til sin nye tilværelse som akh. En akh var en velsignet avdød, et «lysvesen» som hadde greid seg gjennom alle prøvelsene og blitt funnet verdig det evige og salige livet blant guder og forfedre.

Etter hvert blir mytene om faraos død og forening med Osiris og solguden adoptert også av vanlige folk. Som beskrevet ovenfor i «Historiske hovedtrekk», ble Det gamle riket til slutt delt opp i en rekke småkongedømmer. Hver og en av disse småkongene anvendte den etablerte kongeideologien om seg selv. Plutselig var det ikke bare ett menneske som ble guddommeliggjort ved sin død, men mange. Og spredningen av disse ideene fortsatte nedover i samfunnslagene. Til slutt delte hele folket målet om guddommeliggjøring og forening med Osiris og solguden etter døden.

Det sentrale her er solens forening med Osiris. Dette er kjernen i mysteriet, og forklaringen på de omfattende begravelsesritualene og alt det andre tilsynelatende absurde ved egyptisk religion. Dette var sannheten om livet, verden og kosmos. Ra er livet og Osiris er døden. Men uten den ene kunne ikke den andre eksistere. De to er ett. Deres forening er den guddommelige gnist som driver verden videre hver eneste dag. Den dagen Amun-Ra ikke makter å forsvare seg mot kaosmaktene på sin vei gjennom underverden, og foreningen med Osiris ikke finner sted, vil verden gå under og igjen fylles av Nuns mørke kaos-vann.

Mennesket er med sin død og gjenoppstandelse i Osiris rike en viktig brikke i verdensordningen. En viktig forutsetning for å kunne bli guddommeliggjort ved sin død, var at man hadde levd et godt og rettferdig jordisk liv, i tråd med Ma’ats prinsipper. For å sikre seg mot demonene og prøvelsene man møtte på veien til Osiris tronsal, måtte man sørge for å bli begravet med alle de nødvendige ritualer og magiske hjelpemidler som prestene foreskrev. Klarte man seg gjennom alle prøvelsene, var man imidlertid sikret plass ved solgudens side i all evighet. De velsignede døde ble en del av solgudens hær som til evig tid skal bekjempe kaosmaktene og sørge for at solen står opp også neste morgen.

På jorden jobbet de levende iherdig for det samme. Den siste timen før soloppgang ofret man til solguden i alle hans templer over hele Egypt, og leste besvergelser som skulle beskytte solen mot hans fiender. Egypternes prosjekt var ikke bare å sørge for den enkelte sjels frelse. De måtte også sørge for at verden fortsatte å bestå.

Publisert 29. jan. 2021 08:43 - Sist endra 29. jan. 2021 11:43