English version of this page

Graven

Graven ble påbegynt mens eieren ennå var ved god helse, slik at den skulle stå ferdig til den dagen det ble bruk for den.

Graven

Graven ble påbegynt mens eieren ennå var ved god helse, slik at den skulle stå ferdig til den dagen det ble bruk for den. Et medlem av embetsstanden ville normalt starte arbeidet med graven allerede tidlig i 30-årene, og hadde dette arbeidet som sitt økonomiske hovedprosjekt resten av livet.

Bildet kan inneholde: bygning, himmel, hus, landskap, byggemateriale.
Et gravtempel i Deir el-Medinah.
I forkant av pyramiden kan man se sjakten som leder ned til gravkammeret. Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty

Likevel er de fleste gravene uferdige, ikke nødvendigvis fordi eieren døde tidlig, men fordi man alltid ville etterstrebe å gjøre graven så stor og forseggjort som mulig. Levde man lenge nok til å se graven stå ferdig, startet man umiddelbart med utvidelser. Mektige menn som gjorde karrieresprang, kunne ofte forlate den påbegynte graven og begynne på en mer prestisjefylt grav et annet sted.

Gravene besto av et gravkammer, hvor den døde ble plassert i sarkofagen, og et dødstempel hvor dødskulten ble utført. Gravkammeret befant seg oftest under bakken, mens dødstempelet gjerne var over. Pyramidene ble bygd etter et lignende prinsipp, med gravkammeret og selve pyramiden plassert ute i ørkenen, og et tempel for kongens dødskult plassert på grensen mellom ørken og kultivert land.

Gravkammeret var for den døde, og tempe-let for slektningene. Der kunne slektningene presentere offer og lese bønner for sine forfedre. Gravkammeret var gjerne udekorert og inneholdt bare sarkofagen og de eiendeler den døde ville ha med seg i etterlivet, for eksempel de kanopiske krukkene og usjabtiene.

Dødstempelet var som regel rikt dekorert. Veggene ble gjerne prydet med malerier og relieffer, ofte sentrert rundt tempelets midtpunkt, den falske døren. Den falske døren var utformet som en serie av døråpninger satt inn i hverandre, men det fantes ingen virkelig åpning i veggen bak. Foran døren sto et offerbord hvor de gjenlevende presenterte offer og bønner til sine døde slektninger. Denne døren var portalen mellom den fysiske verden og sjeleverden. Man tenkte seg at den dødes sjel kunne stige opp fra underverden, representert ved gravkammeret nedenfor, og forsyne seg av offergavenes livgivende «essens» ved hjelp av portalen.

Bildet kan inneholde: svart, gest, finger, tre, monokrom fotografering.
Gravkjeglene ble trolig brukt til å stemple den dødes navn og titler inn i fasaden på dødstemplet. C47615-17. Foto: Elisabeth Sletten

Utenfor graver i Theben har man funnet en rekke såkalte gravkjegler. Disse merkelige kjeglene er 15–25 cm høye og i brent leire. I bunnen er det laget en sirkel i relieff med den avdødes navn og titler skrevet med hieroglyfer. Den korte teksten inneholder som regel også en påkallelse av Osiris eller Anubis. Studier av antikke malerier av tempelfasaden har gitt svar på hvordan gravkjeglene ble brukt. Bildene avslører en bord med sirkler over inngangspartiet til graven. Forskere tror borden ble laget med gravkjeglene og at bunnen med den avdødes navn og titler ble stemplet inn i det våte pusslaget.

Begravelsesritualet og dødskulten

Bildet kan inneholde: vann, skrift, kunst, konkurransearrangement, begivenhet.
Begravelsesprosesjonen fra Ramoses grav i Sheik Abd el-Qurneh.. Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty
Bildet kan inneholde: metall, skrift.
Den balsamerte kroppen og den grønne ansiktsfargen indikerer at denne gravstatuetten representerer både Osiris og den døde selv. C47680. Foto: Eirik Irgens Johnsen

Etter at mumifiseringen var fullført, var det tid for begravelse. Den døde ble trukket på en slede og fulgt av familie og venner. Denne prosesjonen var en sentral del av ritualet. Sørgekoner jamret og skrek og gned sand i håret. Fremme ved graven ble den menneskeformede kisten stilt opp som en statue utenfor gravkammeret. Sem-presten, som ofte var den avdødes eldste sønn, kom frem og gjennomførte munnåpningsritualet. Dette ritualet skulle sørge for at sjelen kunne vende tilbake til kroppen – mumien, som nå var en hellig sah, og ikke lenger et urent lik. Kisten ble deretter senket ned i gravkammeret og forseglet i sarkofagen. Matoffer som brød og øl ble plassert på offerbordet foran den falske døren i dødstemplet.

Det kunne også være offer som lin og salver slik at den avdøde kunne vedlikeholde sin egen mumie. Røkelsesbrenning var en viktig del av seremonien. Når røkelsen blir brent og mister den faste formen, forsvinner den ut i luften som en duftende bris. Dette var en metafor for døden – når sjelen forlater kroppen. Røyken har samme natur som sjelen, og man trodde at sjelen satte spesielt pris på røkelsesofferet. De gamle egypterne forestilte seg to parallelle virkeligheter, en fysisk og en åndelig. Religionen var deres måte å kommunisere med den åndelige verden på. Den falske døren og røkelsesbrenningen er tydelige eksempler på dette.

Kommunikasjonen mellom de døde og de levende ble ikke avsluttet ved begravelsen. Hver familie måtte sørge for at deres døde alltid hadde ferske offer på sine offerbord, og at deres navn ble uttalt slik at minnet om den døde ble holdt i live. Den egyptiske festkalenderen var tettpakket av festivaler til ære for de mange gudene. Under festivalene ble gudebildene tatt ut av templene og båret i prosesjon langs faste ruter. Ruten gikk med båt over elven til vestbredden, hvor nekropolisen (de dødes by) gjerne lå. Festdeltakerne kunne også ofre og be bønner til sine avdøde og be gudene om å ta vare på den avdøde i underverden. Men man kunne også be den døde om hjelp til å løse jordiske problemer, mot et ekstra fint offer, naturligvis.

Mytene gjenspeiles i ritualet

Det er opplagte paralleller mellom begravelsespraksis og myter. Det er åpenbart at den døde ønsket å identifisere seg med Osiris. Tekstene på kistene og papyrusrullene omtaler den avdøde som «en Osiris». Den antropoide (menneskeformede) kisten representerer ikke bare et menneske, men også guden Osiris. Det samme gjelder mumien selv.

Bildet kan inneholde: tre, tekstil, fugl, bilbelysning, vinge.
Gudinnen Nut preger ofte kistelokkene på de antropoide (menneskeformede) kistene. Fra kisten C47711. A. Foto: Ellen C. Holte

Å kle noe i lin, var en måte å gjøre noe hellig på. For eksempel er hieroglyfen for «gud» en økseformet gjenstand omhyggelig innpakket i lin. Den rituelle vaskingen fjernet den dødes urenhet. Bandasjeringen gjorde kroppen guddommelig. Den kongelige parykken, de korslagte armene og det lange løsskjegget på kisten, samt alle smykkene og de velduftende oljene på mumien, er andre måter å understreke den avdødes guddommelighet på.

I kistebunnen og sentralt på kistelokket finner vi ofte bilder av Nut som er himmelgudinnen og Osiris mor. Bildene av Nut omslutter hele kisten og sannsynligvis representerer kisten gudinnens morsliv. Når man begravdes i gudinnens morsliv, tenkte man seg at den avdøde ble gjenfødt i underverden som Osiris. I solmytene finnes også en forestilling om at solgudens reise gjennom underverden skjer gjennom Nuts kropp. Den avdøde identifiseres således med solguden fordi begge gjenfødes av Nut. Osiris ble også forstått som solgudens mumie. På samme måte som den dødes sjel måtte vende tilbake til kroppen hver natt for å revitaliseres til en ny dag, måtte solguden forenes med Osiris hver natt. Dermed blir det en sammensmelting mellom den avdøde, Osiris og Solguden.

Bildet kan inneholde: rektangel, kunst, skrift, maleri, fasade.
Sjakalguden Anubis var vokteren over nekropolisen (de dødes by) og guden for balsameringskunsten. Her står han over de døde og legger siste hånd på verket. Fra «Nofrets» kiste, C47711. A. Foto: Ellen C. Holte

Et motiv som er svært vanlig på mumiekistene er den døde liggende ferdig mumifisert på en løveformet benk. Anubis, guden for balsameringskunst, står bøyd over den døde, ofte med en oljekrukke i hånden. Isis og Neftys sitter på hver side av benken. Under benken står de kanopiske krukkene som inneholder den dødes mumifiserte innvoller. Neftys og Anubis var Isis medhjelpere når hun gjenopplivet sin ektemann i Osirismyten. Bildet gjør det klart at mumifiseringen har Osiris gjenoppstandelse som mytisk forbilde.

Men de døde i underverden var ikke bare en del av Osiris guddommelighet og solgudens evige kretsløp mellom himmel og jord. Etterlivet lignet på mange måter det jordiske liv. Usjabtiene skulle tjene den avdøde og arbeide på marken. Offerscenene tyder på at den avdøde trengte mat og drikke.

Egypterne hadde en forkjærlighet for å si en og samme ting på ulike måter. Det tilsynelatende uendelige mangfoldet av tekster, bilder, symboler og tegn i en gammelegyptisk grav, er et glimrende eksempel på dette. Overalt fortelles den samme historien; om den avdødes vellykkede reise til underverden, hans forening med guden og det salige livet han så skal leve i all evighet. Ved å stadig repetere dette temaet, i kunstnerisk «skapelse» og med de guddommelige hieroglyfene, besørget man på magisk vis at dødsreisen fikk et lykkelig utfall. Hele dette omfattende og mangfoldige begravelsesritualet var et eneste stort magisk prosjekt; å hjelpe den døde trygt inn i evigheten.

Dyremumier

Bildet kan inneholde: fugl, væske, tre, erme, pingvin.
Katten representerer gudinnen Bastet, en gudinne for kjærlighet og seksualitet. Denne statuen er hul, og har en gang fungert som sarkofag for mumien av en katt. C47689. Foto: Eirik Irgens Johnsen

Dyr ble også mumifisert i Det gamle Egypt. Det finnes i hovedsak tre typer dyremumier. Den minst vanlige er kjeledyrmumien. Slike mumier forekommer i gravene til kongelige og embetsmenn av høy rang. Dyrene hadde vært kjæledeggene deres i det jordiske livet, og de ønsket å ha dem med seg i det neste.

Bildet kan inneholde: anlegg, tre, terrestrisk plante, stamme, kvist.
33. Falken representerte guden Horus, og mumifiserte falker ble ofret til guden i hans tempel. C47687. Foto: Ann Christine Eek

Mer vanlig var mumifisering av dyr som ble tilbedt som gudommelige mens de var i live. De fleste egyptiske gudene var knyttet til dyr og i mange templer ble disse hellige dyrene dyrket. Den mest kjente dyrekulten tilhørte Apisoksen i Memphis. Egypterne trodde oksen var en manifestasjon av guden Apis på samme måte som kongen var en jordisk manifestasjon av guden Horus. 

Når en kalv hadde de spesielle tegningene som ble forbundet med Apis ble den betraktet som hellig og behandlet som en guddom hele sitt liv. Den døde oksen ble mumifisert og balsamert på samme måte som et menneske av høy rang. De døde Apisoksene ble gravlagt ved kultstedet Serapeum, midt mellom kongelige og fyrstelige mennesker i Memphis-nekropolen Sakkara.

I templene ble mumier av dyr brukt som offergaver til gudene. I utgangspunktet hadde pilegrimsreisende med seg egne mumier som gave til templet. Etter hvert laget templene sine egne mumier som ble solgt til de pilegrimsreisende, som igjen skjenket dem til templets guder. Dyrene ble rituelt avlivet ved en viss alder og ble så plassert i nisjer i katakomber under templene. Det hevdes at overfloden av disse mumiene etter arkeologiske utgravninger rundt forrige århundreskifte var så stor, at man brukte dem som brensel på damplokomotivene i Egypt. De største templene vi kjenner som hadde slike dyrekatakomber, tilhørte gudene Toth (bavianer og ibisstorker), Bastet (katter), Sobek (krokodiller) og Horus (falker).

Det er for øvrig funnet en rekke dyremumier som bare består av strå, jord og leire og noen beinrester fra tidligere offer i templet. Disse mumiene er ikke forfalskninger, men heller et resultat av kommersialiseringen av offergaver som skjedde i antikken. Det var så stor etterspørsel etter gaveoffer ved templene at det etter hvert måtte «jukses» litt. I museets samlinger finnes to mumifiserte falker, en sarkofag som har inneholdt mumien av en katt og en «juksemumie» av en ibis.

Bildet kan inneholde: anlegg, kvist, tre, farger og nyanser, tau.
Denne bylten skal sannsynligvis forestille en mumie av en ibis–stork, en fugl som representerte visdom og skrivekunstens gud Toth. Røntgenbildet avslører imidlertid at sjelettet ikke har noen naturlig struktur. C47685. Foto: Ann Christine Eek
Bildet kan inneholde: tre, himmel, skrift, farger og nyanser, monokrom fotografering.
Røntgenbildet av «ibismumien» viser et skjelett som ikke har noen sammenheng i det hele tatt. Noen benrester pakket sammen med strå og leire fungerte som substitutt for de virkelige ofrene. Foto: Susan Braovac

 

Publisert 29. jan. 2021 09:02 - Sist endra 29. jan. 2021 11:43