English version of this page

Innledning

Det gamle Egypt, eller Faraonisk tid som denne tidsperioden i Egypt også kalles, var en kultur som døde ut for nesten 2000 år siden.

${resource:toc)

Innledning

Den oppsto omkring år 3000 f.Kr., nesten 2500 år før grekerne dannet sine velkjente bystater nord-øst i Middelhavet. I denne kulturen ble en av de aller første sentraliserte statsmakter i verden dannet og det er ett av de første steder i verden hvor mennesker lever i et organisert samfunn i utvikling. Gjennom tre årtusener var Egypt blant de mektigste av oldtidens middelhavsland. Fortsatt graves det frem rester etter den urgamle sivilisasjonen som vitner om den kulturelle blomstringen som må ha funnet sted i Egypt mens vi i Nord-Europa levde på steinaldernivå.

I uminnelige tider har jorden i Egypt vært dyrket. Menneskene bodde i spredte bosetninger med den dyrkede marken rundt, slik som andre steder i verden. De levde av jordbruk, husdyrhold, jakt og fiske. Redskapene var primitive. Stein, tre, siv, bein og leire var de mest brukte materialene. Slik levde menneskene i Nildalen i flere tusen år, før en av menneskehetens viktigste kulturelle revolusjoner fant sted omkring år 3000 f.Kr. I løpet av denne omveltningen tok man i bruk bronse og utviklet et skriftspråk, de underlige hieroglyfene. Under den samme prosessen ble bosetningene og småkongedømmene samlet under én konge (farao), og en effektiv statsadministrasjon vokste frem.

De gamle egypterne refererte selv til denne omveltningen som en konkret historisk begivenhet, nemlig samlingen av det øvre og nedre Egypt under den legendariske kong Menes. Moderne forskning har imidlertid vist at omveltningen var en prosess som pågikk i ca 1000 år. Den var et resultat av teknologiske nyvinninger innenfor jordbruk og metallurgi, og ikke minst oppfinnelsen av hieroglyfene. Det skrevne ord gjorde en avansert statsadministrasjon mulig. En lærd skriverklasse oppsto rundt faraos hoff, og med disse lærde mennene oppsto «vitenskapelige» disipliner som astrologi, medisin og teologi. Avanserte ideer om gudene, verdens skapelse og menneskets plass på jorden ble skrevet ned og overlevert til kommende generasjoner som utviklet ideene videre. Hånd i hånd med den nye religionen ble det utviklet en statsideologi som legitimerte den nye samfunnsordingen hvor farao hadde absolutt makt.

Den gammelegyptiske religionen var mer enn bare en politisk ideologi. Gjennom nitidige studier av naturens mangfoldige skapninger, himmellegemene og de sykliske repetisjonene i naturen utviklet de gamle egypterne svært avanserte ideer om livet, og ikke minst om døden. Et stort antall myter om døden og etterlivet, ofte basert på studiene av stjernehimmelen og andre naturfenomener, ble spunnet sammen til en mektig og overveldende idéverden. Disse ideene var like virkelige for de gamle egypterne som utviklingslæren og «Big bang»–teorien er for oss i dag.

Den gammelegyptiske kulturen skulle overleve i mer enn 3000 år. Med romernes erobring av Egypt i år 33 f.Kr., og spredningen av kristendommen et par århundrer senere, regner man den faraoniske tid for fullendt. Dette er likevel en sannhet med modifikasjoner. I enkelte områder levde den gammelegyptiske religionen og kulturen mye lenger. Det er først i år 540 e.Kr., da den østromerske keiser Justinian stengte Isis-templet på øya Philae, at den siste rest av den gammelegyptiske kulturen forsvant for godt.

Landet langs elven

Uten Nilen hadde ikke Egypt kunne eksistere, verken i dag eller for 5000 år siden. Siden det nesten ikke regner i Egypt, er det Nilen som vanner åkrene og gir drikkevann til mennesker og dyr. Den tok kloakken ut av byene og var hovedferdselsåre for befolkningen i Nildalen helt opp til vår tid. Den årlige flommen sommerstid både vannet og gjødslet åkrene fram til byggingen av den Store Aswan-dammen på 1960-tallet.

Dette bildet fra Beni Hassan viser tydelig det skarpe skille mellom ørkenen og den fruktbare Nildalen. Foto: Anders Bettum

Men like mye som Nilen var en velsignelse for landet langs elven, kunne den også være en forbannelse. Jordbruket var fullstendig prisgitt flommen, og hvis den sviktet, sviktet også avlingene. Sult og nød kunne bli resultatet. Flommen startet til samme tid hvert år og var så presis at egypterne kunne basere nøyaktige kalendere på den, men vannstanden varierte kraftig. Var den for lav ble det tørke, var den for stor, rev den med seg jordsmonnet og kunne i de verste tilfellene skape flomkatastrofer i byene. Moderne forskning har vist at det sannsynligvis var en serie med for små flommer som var årsaken til at Det gamle riket gikk under i ca år 2160 f.Kr, og dermed sendte landet inn i hundreår med anarki og økonomisk, politisk og kulturell tilbakegang.

De gamle egypterne opphøyet Nilen, eller rettere sagt Nilflommen til en guddom som var representert i alle de store templene. Elveguden Hapy (Fig.3) framstilles gjerne som en korpulent og kanskje tvekjønnet figur, med en hodepryd av blomster og planter, gjerne bærende på overfylte fat med matvarer av alle slag. Han symboliserte den overflod og rikdom som egypterne kunne beskatte naturen, og som det mektige egyptiske riket var basert på.

Bildet kan inneholde: gjenstand, kreativ kunst, bakke, kunst, skrift.
Elveguden Hapy. Foto: Anders Bettum

Nilen var det geografiske element som bandt riket sammen. Landets naturlige grenser virket på samme måte ved å isolere den fruktbare Nildalen fra andre kulturer. Mot vest ligger den enorme Sahara-ørkenen som et hav av brennende sand. Mot øst ligger Sinaifjellene og Øst-ørkenen som ender i Rødehavet. Mot syd ligger de nubiske fjellene med sterkt kupert terreng og ugjestmildt klima. Mot nord ligger Middelhavet. Mens man i dag tenker på havene som effektive transportårer, var det nok en annen virkelighet som møtte oldtidens sjøfarere. Skipsteknologien var ikke spesielt avansert, og kun i nødssituasjoner dristet man seg til å krysse havene. Denne veien var også et hinder for kontakt med andre sivilisasjoner. Disse geografiske forutsetningene er helt avgjørende for å forstå den gammelegyptiske kulturen. De forklarer langt på vei hvordan den kunne bestå i over 3000 år, og beholde sin egenart gjennom dette enorme tidsspranget.

Historiske hovedtrekk

Denne gravstatuetten fra Det gamle riket er et eksempel på den standardiserte
formen kunsten fikk i denne perioden.
C47677 Foto: Ann Christine Eek

Selv om kontinuitet preger den gammelegyptiske historien, er det klart at kultur, språk og religion gjennomgår forandringer over så lang tid. Ulike perioder i historien har sine særtrekk, og inndelingen av den gammelegyptiske historien i epoker ble forsøkt allerede i antikken. Den egyptiske presten Manetho nedtegnet på 200-tallet f.Kr. en historisk oversikt på gresk, basert på de egyptiske kongefamiliene eller dynastiene. Manethos 30 dynastier blir med noen justeringer brukt den dag i dag. I tillegg opererer forskerne i dag med en inndeling av historien i fire «gullaldre», Det gamle, Det midtre og Det nye riket, samt Sentiden som markerer slutten på den gammelegyptiske storhetstiden. Periodene skilles fra hverandre av tre overgangsperioder som gjerne preges av politisk desentralisering og/eller kulturell stagnasjon. (se kronologisk oversikt på side 3).

Kongene i Det gamle riket (ca. 2686–2160 f.Kr.) etablerte standardiserte systemer for religion, statsmakt og kunst som skulle kjennetegne den egyptiske kulturen 3000 år frem i tid. Religion og statsideologi var tett sammenvevd, og kunsten ble et utrykk for denne ideologien. Proposjonene, motivene og det særegne perspektivet i den egyptiske kunsten blir strengt fastlagt i et skjema som bestemmes fra øverste hold. Siden det ikke fantes noen konkurrerende maktfaktor som kunne lønne kunstnerne slik som kongemakten, kunne farao og hans prester diktere de formelle aspektene ved kunsten alene. Dermed oppstår et særegent og forholdsvis ensartet uttrykk som videreføres av de kommende dy-nastier, og som i hovedsak beholder sin karakteristiske form. Det er også viktig å merke seg at kunsten hadde et rent praktisk formål som en del av statens propagandaapparat, og selve begrepet «kunst» får dermed et helt annet innhold enn hva vi
legger i det i dag.

Et vitnesbyrd om hvor vellykket denne styreformen var, er de mektige pyramidene som ble bygget nær hovedstaden Memfis og solgudens hovedkultsenter i Heliopolis, begge lokalisert nær det moderne Kairo.

Det mektige riket faller sammen mot slutten av det tredje årtusen f.Kr. Kanskje var årsaken at en serie med for små Nilflommer ødela jordbruket, hvis overskudd var grunnlaget for kongemakten. I Første overgansperiode (ca. 2160–2055) brytes den sentraliserte staten opp i en rekke småkongedømmer som ligger i konstant krig med hverandre. De urolige politiske forholdene gir dårlige kår for utviklingen av teologi, kunst, litteratur og arkitektur, og stagnasjonen er lett gjenkjennelig i de arkeologiske kildene.

Bildet kan inneholde: sky, himmel, skulptur, pyramide, landskap.
Sfinxen og Khops´ pyramide i Giza. Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty

Det midtre riket (ca 2055–1650) grunnlegges ved at landet på nytt blir samlet under én konge. Arven fra Det gamle riket blir videreutviklet, men ikke uten at nye elementer innføres og enkelte gamle forlates. Det blir for eksempel helt slutt på bygging av de store pyramidene. Allerede mot slutten av Det gamle riket ble denne tradisjonen endret. I stedet for å bygge enorme, massive pyramider, begynte man å bruke ny teknologi som gjorde det mulig å lage større rom inne i steinkonstruksjonene. Vinklene og målene på pyramidene ble standardisert etter modell av Menkauras lille pyramide i Giza, men de innvendige strukturene var langt mer avanserte. Det ble også vanligere å bygge med murstein enn med stein, og det er derfor få pyramider fra denne perioden som har overlevd til vår tid.

Det midtre riket er særlig kjent for sine fremskritt innenfor litteratur og skrivekunst. Lange fortellinger fra denne tiden har overlevd til vår tid, som de kjente verkene Historien om Sinhue, Den skibbrudne sjømannen, Tre vidunderlige fortellinger og Den livstrettes samtale med sin ba – ånd som det innledende diktet er hentet fra. Skrivekunsten nådde nye høyder, og skriftspråket og grammatikken ble standardisert. Senere fikk dette skriftspråket en status som ligner latinens rolle i middelalderens Europa. De muntlige språkene utviklet seg i ulike retninger, men man holdt fast på Det midtre rikets skriftspråk som et fellesspråk for de lærde og skrivekyndige.

Bildet kan inneholde: tinning, gjenstand, bakke, skrift, kunst.
Dette bildet viser farao i det han
bekjemper sine fiender, her med hjelp av Amun-Ra selv. Motivet finnes sentralt plassert på alle de store templene, og viser hvordan kunst, religion og politikk virket sammen. Medinet Habu, Foto: Anders Bettum

Andre overgangsperiode (1650–1550) er igjen en periode med politisk desentralisering. Denne gangen er årsaken at den nordre delen av riket erobres av et ukjent folk, Hyksos. Arkeologiske funn tyder på at de var av vest-asiatisk opprinnelse. Det 17. dynasti regjerte imidlertid videre i syd fra byen Theben (det moderne Luxor), og dette dynastiet skulle til slutt klare å erobre nordriket tilbake til egypterne. Med dette begynner det 18. dynasti og Det nye riket (ca. 1550–1070 f.Kr.) Det 18. og 19. dynasti i Det nye riket var gullalderen i Egypts historie framfor noen annen. På denne tiden ble et stort imperium grunnlagt, og handel, håndverk, kunst og arkitektur blomstret som aldri før. De fleste av faraoene som er allment kjent også i vår tid, som Hatshepsut, Tuthmoses III, Akhenaton, Tutankhamon og Ramses II, hører til denne perioden.

I løpet av det 20. dynasti faller imperiet sammen, og faraoene mister sin internasjonale prestisje. 21.–25. dynasti, perioden som kalles Tredje overgangsperiode (1069–664 f.Kr.), preges av politisk uro. Riket slår sprekker innvendig, og utenlandske krefter gjør seg stadig mer gjeldende. Libyske og nubiske herskere kaster seg inn i maktkampen, og sitter faktisk med makten i landet gjennom det meste av perioden. Denne tendensen forsterkes ytterligere inn i Sentiden (664–332 f.Kr.), men libyere og nubiere erstattes med assyrere og persere.

Med Alexander den Stores erobring av Egypt i år 332 f.Kr., mister Egypt sitt selvstyre for godt. Hans general Ptolemaios Soter grunnlegger et dynasti som varer helt til Dronning Kleopatra (VII) igjen taper landet til romerne i år 33 f.Kr.

Slutten av Det nye riket på Historisk Museum

Universitetets Kulturhistoriske Museers (UKM) utstilling, «Mumien lever! Evig liv i Det gamle Egypt», formidler egypternes begravelsesskikker og tanker om døden og etterlivet. Det er først og fremst gjenstander fra de siste 1000 år av den faraoniske historien som vises i utstillingen.

De siste 1000 årene av Det gamle Egypts historie var periodevis preget av politisk uro, og landet var hardt presset fra utenlandske krefter. Men denne perioden bærer også i seg arven fra Det nye riket, og den kulturelle tradisjonen videreføres overraskende godt gjennom de harde tidene.

Den utvidede kontakten med fremmede land skapte ikke bare ufred, men ga også impulser og ideer som satte fart på den teknologiske utviklingen og påvirket egypternes forståelse av verden for øvrig. For eksempel blir kosmologien, læren om universet og menneskets plass i verden, som tidligere konsentrerte seg om Nildalen, mer universell. Kontakten med fjerne land og nye folk som Det nye rikets imperium fikk gjennom krig, diplomati og handel, ga egypterne en ny bevissthet om verden utenfor. I teologien blir gudene dermed ikke bare Egypts guder, men verdens guder. I skapelsesmytene blir det på samme måte ikke bare Egypt som blir skapt, men hele verden. Mytene forteller hvordan skaperguden klokelig innrettet verden for utlendingene som ikke hadde noen Nil, ved å skape en «Nil i himmelen» for dem. Egypterne, som ikke var vant med regn og fikk alt sitt vann fra Nilen, begynte å inkludere omverdenen i sin verdensforståelse.

Ved begynnelsen av det 21. dynasti har imperiet for lengst kollapset, og Egypt går inn i en fase som til dels karakteriserer de neste 1000 år. Landets internasjonale prestisje har sunket betraktelig. Militært sett har farao mer enn nok med å holde grensene mot de stadig hyppigere angrepene fra utenlandske makter. Uten inntektene fra de tidligere koloniene svekkes faraos makt på bekostning av konkurrerende maktfaktorer innad i landet. Hovedstaden flyttes fra Theben i Syd til deltaet i Nord. Amon-presteskapet ved Karnak-templet i Theben overtar forvaltningen av de sydlige delene av riket. Ypperstepresten blir snart like mektig som farao selv, men er formelt underlagt farao i nord.

Til tross for alle vanskelighetene, satte dette dynastiet likevel dype spor etter seg i både kunst- og religionshistorien. Religion og religiøs kunst hadde gode kår under det sterke Amon-presteskapet, spesielt i Theben. Av alle monumenter og kunstgjenstander man har funnet fra dette dynastiet, er det utvilsomt mumiekistene som har gjort størst inntrykk på ettertiden. Aldri før var det laget flottere kister til ikke-kongelige i Egypt, og hverken før eller siden ble mumiene balsamert så omhyggelig og kunstferdig som nå. To mumiekister fra dette dynastiet kan du se i museets utstilling.

Publisert 29. jan. 2021 08:37 - Sist endra 29. jan. 2021 11:44