English version of this page

Konservering av mumien «Nofret»

Konservering av mumien «Nofret»

I 1889 mottok Kong Oscar II en annen gave; en mer enn 2000 år gammel mumiekiste som inneholdt en mumie med tilhørende kartonasje. Kongen skjenket kisten med innhold til «det Ethnografiske Musæum» ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania med et uttrykt ønske om at både mumien og kisten skulle undersøkes. Under en selsom seanse på universitetet med medisinere og historikere til stede, ble mumien åpnet, bandasjene skåret opp og kroppen blottlagt fra halsen ned til knærne.

Løse bandasjer langs siden av mumien. Under konserveringen ble de festet inntil kroppen ved hjelp av kozo-papir og risstivelselim. Foto: Anne Håbu

De medisinske professorene undersøkte kroppen, og det ble tatt prøver av muskel- og benvev. Også tekstilene som var brukt til bandasjeringen, asfaltdekket som innkapslet mumien og pigmentene på mumiekisten ble grundig undersøkt. Rapporten ble lagt frem i 1890 med kongen til stede. Deretter ble mumien lagt tilbake i kisten sammen med alle de løse tekstilfragmentene og bitene av kartonasjen, og kistelokket ble lagt på.

Over 100 år senere, i august 2002, ble kisten hentet frem fra museets magasiner til konserveringslaboratoriet i Historisk museum for å bli konservert. Mumien skulle klargjøres til den store Egypt-utstillingen i Historisk museum våren 2003. Den måtte også sikres slik at den ville tåle håndteringen i forbindelse med røntgenundersøkelse og CT-scan.

For å feste det løse liksvøpet som lå langs lårene til mumien, ble det sydd et hylster av svært tynt silkestoff som holdt det på plass inntil kroppen. Det overskytende silkestoffet ble klippet av og sømmen flyttet til undersiden av kroppen. Foto: Anne Håbu

Som det første trinnet i prosessen, ble alle bitene fra kartonasjen sortert ut og lagt til side for konservering på et senere tidspunkt. Deretter ble flere esker fylt med tekstiler fra bandasjeringen; fra ørsmå, til dels pulveriserte fragmenter opp til et stykke av liksvøpet som måler ca 30 x 50 cm. Mumien ble så varsomt løftet ut av kisten og plassert på en spesiallaget, polstret plate med bærehåndtak. Den postrede platen ble plassert på et trillebord for å kunne flytte mumien uten risiko.

Før mumien skulle konserveres, gjennomgikk den en grundig visuell undersøkelse. Det viste seg at den balsamerte kroppen som besto av ben- og muskelvev var meget godt bevart. Det var ikke nødvendig å gjøre annet enn å tørrense mumiens overflate ved hjelp av en myk pensel og en liten håndholdt støvsuger.

Tekstilene mumien var svøpt i, var i svært forskjellig stand. Fra knærne og opp langs lårene lå store flak av et vertikalt liksvøp i svært god tilstand, men svøpet kunne ikke forbli hengende uten feste. Langs siden av mumien, der bandasjene var blitt skåret gjennom, var det flere lag bandasjer som var i ferd med å falle av (Fig.42). Under åpningen av mumien i 1889, var det blitt skåret gjennom mange lag bandasjering i områdene rundt halsen og brystet. Snittflatene på tekstilene der dette var blitt gjort, var meget sprø og drysset ved berøring.

De løse bandasjene ble lagt inn til kroppen og festet med lapper av japansk kozo-papir limt fast med risstivelselim. Dette er en metode som blir brukt for papirkonservering. De smuldrende snittflatene på bandasjene ble forsterket med en tynn løsning av risstivelseslim som ble penslet på. De store flakene av teksti-ler som lå langs lårene, ble lagt inntil kroppen. Der ble de festet ved hjelp av et lag av svært tynt silkestoff som ble sydd som et slags hylster fra knærne opp til hoftene (Fig. 43).

Mumien under konservering med et lokk av halvstiv skumplast som dekker til den åpne bukhulen. Foto: Anne Håbu

Bandasjeringen av hodet og føttene opp til knærne, var dekket av et lag med naturlig asfalt, som var urørt gjennom tidene. Enkelte biter av dette dekket var imidlertid i ferd med å løsne, og ble limt fast ved hjelp av risstivelseslim. Da dette var gjort, ble det laget et lokk av halvstiv skumplast, som dekket til den åpne bukhulen (Fig. 44). Dette lokket gav mumien en riktig profil tilbake, men fungerte også som en støtte til det største stykket av liksvøpet.

På toppen av liksvøpet over benpartiet ble det lagt to større biter av bandasjer dekket med asfalt. Over asfaltdekket, som hadde innkapslet og forseglet mumien, ligger det klistret fast et tynt, fint stoff som opprinnelig har vært farget rødt. Både liksvøpet og asfaltdekket hadde i forkant gjennomgått reparasjoner for å feste løse fragmenter og hindre flere rifter når mumien skulle håndteres.

En kvinne mellom 40 og 55 år

Tverrsnitt av hodeskallen viser hvordan hjernen har blitt åpnet via venstre nesebor, og at flytende harpiks har blitt helt inn som en del av balsameringsprosessen. Foto: Bjørn Høgåsen, Sentrum Røntgeninstitutt, Oslo

Som en del av undersøkelsene ble det tatt røntgenbilder og computertomografi-bilder (CT-scan) av mumien. Disse bildene bidro til å øke kunnskapen om mumien, bl.a. om helsetilstanden hennes mens hun var i live, og detaljer om balsameringsmetoden.

Bildene viser en kvinne som var mellom 40 og 55 år gammel da hun døde. Det er ingen tegn til forandringer i skjelettet som følge av mangelfull ernæring i oppveksten. Kroppen hadde heller ingen tegn til slitasje utover det som naturlig følger alderen, og hun hadde mange godt bevarte tenner. På bakgrunn av disse opplysningene kan man tenke seg at hun stammer fra et høyere sjikt i befolkningen. Dette bekreftes også av den avanserte balsameringsmetoden som var blitt brukt. Hjernen var fjernet, fingre og tær var omhyggelig surret for seg og en stor mengde harpiks var blitt brukt. Alt dette må ha vært kostbart.

Tverrsnitt av brystkassen viser hjertet til høyre i bildet, inne mellom pakker av tekstiler («padding») som ble brukt til fyllmaterialer. Foto: Bjørn Høgåsen, Sentrum Røntgeninstitutt, Oslo

Røntgenbildene viser et skjelett som er så utrolig godt bevart at det kunne vært bilder av en nålevende person. Et tverrsnitt av hodeskallen viser at hjernen er fjernet og at de har gått inn gjennom skallen via venstre nesebor. Deretter ble skallen halvveis fylt med harpiks. Harpiks hadde en konserverende effekt og ble også sett på som helliggjørende (Fig. 45). De indre organene ble fjernet under balsameringsprosessen, med unntak av hjertet som kan sees i brystkassen (Fig. 46). Egypterne oppfattet hjertet som setet for intellekt og følelser og det ble derfor værende i den døde kroppen.

Kan vi stille ut døde mennesker?

ICOMs (International Council of Museums) museumsetiske regelverk påpeker at når følsomt materiale som menneskelevninger brukes i formidling, må dette gjøres med takt og respekt for opplevelsen av menneskelig verdighet som alle folkeslag har felles.

Da mumien ble tatt ut for første gang siden åpningen i 1890, bar den preg av at den den gang hadde blitt plassert tilbake i kisten svært tilfeldig. Mumien så også ut til å ha vært utsatt for generell vanskjøtsel for øvrig. En del av konserveringsprosessen handlet derfor om å gjenskape den verdigheten den døde kvinnen hadde med seg i graven. I dag fremstår mumien som ren og stelt, med løse tekstilfragmenter festet på plass og den blottlagte bukhulen tildekket av svøpet som hørte til. Der hun nå ligger utstilt i kisten, med hodet tildekket og armene krysset over brystet, hviler det en stor ro over henne. Forhåpentligvis vil dette synet inngi både respekt og undring, og samtidig gi betrakteren en følelse av den verdighet og skjønnhet som nå preger den døde kvinnen fra oldtidens Egypt.

Publisert 29. jan. 2021 09:12 - Sist endra 29. jan. 2021 11:45