English version of this page

Prestenes grav

Prestenes grav i Deir el-Bahri

Bildet kan inneholde: sky, himmel, landskap, bygning, fjell.
Dagens Sheikh Abd el-Qurneh livnærer seg først og fremst av turisme, men geitene er fortsatt et vanlig syn. Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty

Flere av gjenstandene i museet stammer fra det 21. dynasti. Det meste av det arkeologiske bevismaterialet fra dette dynastiet stammer fra to gravfunn fra Luxor, gjort på slutten av 1800-tallet. Funnene henger nøye sammen, og historien om dem er blant de mest spektakulære i egyptologiens historie.

Nekropolisen i Theben i det 21. dynasti

Dagens Luxor er en liten by i det øvre Egypt. Her har folk det de trenger for å overleve i en moderne verden; togstasjon, flyplass, sykehus, skoler opp til ungdomstrinnet etc. I antikken var dette ett av verdens desidert største kultursentra. Waset, som egypterne kalte den, eller Theben, som grekerne kalte den, var da som nå delt i to av Nilen. Jordbruk ble drevet på begge sider. På østbredden lå det mektige Karnak-templet. Vestbredden var, som mange andre steder i det gamle Egypt, forbeholdt de døde. Nekropolene lå på vestsiden av elven fordi man trodde at inngangen til dødsriket var der hvor solen gikk ned.

Deir el-Bahri er mest kjent for de mektige gravtemplene til Mentuhotep II og Hatshepsut, men her finnes også mange andre godbiter. Kart Andrei Niwinski

De mektige faraoene fra det Nye Riket, imperiets tid og gullalderen i det gamle Egypt, ble opprinnelig gravlagt i den bortgjemte Kongenes Dal i ørkenfjellene i nord-vest. Faraoenes gravkamre var fylt av uvurderlige rikdommer og ble lagt til Kongenes Dal for å beskyttes mot gravrøvere. Omkring 1000 år f.Kr. (i det 21. dynasti) oppdaget prestene imidlertid at Kongenes Dal ikke ga tilstrekkelig beskyttelse for sine verdifulle hemmeligheter.

Flere av kongegravene var allerede helt eller delvis plyndret, og tiltak måtte iverksettes for at faraoene skulle få hvile i fred. I all hemmelighet ble en gigantisk flytteoperasjon satt i gang. I nattens mulm og mørke flyttet prestene faraoenes sarkofager og gjenværende gravgods til et nytt og sikkert gjemmested. Synet av de sønderknuste sarkofagene og opprevne mumiene i gravkamrene må ha skremt prestene. De fryktet nok at en slik vanskjebne også kunne ramme deres egne og deres prestebrødres graver. Det tok ikke lang tid før de satte i gang å flytte sine egne og embetsbrødrenes graver til et mer avsidsliggende gjemmested. Begge operasjonene var vellykket. Det skulle gå nesten 3000 år før prestenes hemmelige flytteoperasjoner ble avslørt.

Thebens vestbredd i moderne tid

I det moderne Luxor ligger fortsatt byens sentrum på østbredden. Den lille landsbyen Sheikh Adb el-Qurneh, som har klamret seg fast i fjellskråningene på vestbredden, er atskilt fra selve bysentrum. Det er uvisst akkurat hvor lenge denne landsbyen har ligget der, men i alle fall siden de første europeere satte foten i Egypt, og den var antakeligvis gammel allerede da.

Bildet kan inneholde: skråningen, skrift, parallell, diagram, ingeniørfag.
Intet sted i verden ligger oldtidsmonumentene så tett som på vestbredden av Teben (dagens Luxor). Fra «The Complete Valley of the Kings», av Reeves & Wilkinson. Auc Press 1996

For de første europeiske oppdagelsesreisende og vitenskapsmenn var landsbyen en pest og en plage. Den lå midt i den gammelegyptiske nekropolisen, og folk brukte de gamle gravkamrene som kjellerboder og staller for dyrene sine. Dessuten var de svært skeptiske, ofte med god grunn, overfor de hvite nykommerne. Det kunne gå så langt som til væpnet konflikt mellom landsbyens beboere og de europeiske skattejegerne.

I løpet av 1800-tallet skjedde en gradvis tilnærming mellom de to partene. Egypterne i landsbyen ble vant til de fremmede, og når de også forsto deres motiver, kunne man komme til enighet. Europeerne var ute etter antikviteter. Det hadde Thebens vestbredd nok av, og ingen kjente området bedre enn folket i Sheikh Abd el-Qurneh. Selv om jordbruket fortsatte som før, gikk det ikke mange tiårene før antikvitetshandel ble hovednæringen for landsbyen. Det skjedde først i all åpenhet, men etter at lovforbudet mot ukontrollert antikvitetshandel på midten av 1800-tallet kom, gikk virksomheten under jorden. En omfattende svartebørshandel tok til.

Den store oppdagelsen

Bildet kan inneholde: hodeplagg, berggrunn, monokrom fotografering, monokrom, kunst.
Fra venstre: Abd el-Rasool–brødrene, Gaston Maspero og Ahmed Kamal utenfor sjakten som ledet ned til den kongelige massegraven i Deir el-Bahri. Fra «The Complete Valley of the Kings», av Reeves og Wilkinson. Thames and Hudson, 1996.

En sen ettermiddag i begynnelsen av 1870-årene var Ahmed Abd el-Rasool fra Sheikh Abd el-Qurneh oppe i fjellene i utkanten av Nildalen for å hente inn geitene sine. En av geitekillingene var blitt borte i løpet av dagen, og Ahmed la av sted opp i de bratte klippene for å lete. Området ville vært farlig om han ikke hadde vært så kjent som han var. I tussmørket kunne han lett falle ned i en av de mange dype sjaktene som de gamle egypterne hadde hugget ut for sine døde. Etter en stund kunne han høre geitekillingen breke fortvilet fra et punkt oppe i fjellskrenten. Etter en kort klatretur var Ahmed oppe i skråningen der lyden kom fra. Det han fryktet mest hadde skjedd. Lyden kom fra en mørk avgrunn i bakken foran ham. Geitekillingen hadde falt ned i en gammel gravsjakt.

Han var forberedt på akkurat dette og hadde tatt med seg et langt rep. Med tauet godt festet i en klippeblokk, firte han seg ned i sjakten. På dette punktet fortelles det ikke mer om geitekillingen eller hvordan det gikk med den. Vel nede i den 15 meter dype sjakten, oppdaget Ahmed noe som var av langt større interesse. Med lykten tent kunne han se en korridor som fortsatte horisontalt inn i fjellet. Et stykke inn så han en forseglet dør. Han hadde funnet et uåpnet gravkammer. Det kunne bety gode inntekter for ham og hans familie.

Først i 1881 ble funnet allment kjent. Gaston Maspero, sjefen for «Antiquety Service», det statlige organet for arkeologiske utgravninger i Egypt, hadde forstått at noe spesielt måtte ha skjedd. Hans spioner på svartebørsmarkedet hadde i lang tid kunnet rapportere om kjøp og salg av en rekke høyst uvanlige gjenstander. Kongelige gravpapyruser, kanopiske krukker og usjabtier med innskrifter fra konger man knapt visste hadde levd, dukket plutselig opp i privat eie. Gjenstandene så ut til å være ekte. De måtte ha tilhørt konger fra det Nye Riket, Amonhotep II, Tuthmosis III, Sety I og Ramses II, konger hvis graver aldri var blitt funnet, eller eventuelt var funnet tomme i Kongenes Dal. En storstilt etterforskning ble satt i gang. 4. april 1881 ble Ahmed og hans eldre bror Mohammad Abd el-Rasool brakt inn til avhør. Avhørsmetodene i Egypt for 120 år siden var brutale, og snart kom tilståelsen fra den eldste av Rasool-brødrene. I flere år hadde de plyndret graven Ahmed hadde funnet. Likevel hadde de bare fått med seg en brøkdel av innholdet, det var fortsatt mye igjen til Antiquety Service, kunne de love.

Ryktene om kongegraven gikk som en farsott over byen. For å hindre at mer gravgods ble stjålet, måtte man handle raskt. 6. juli fikk Maspero i all hast samlet 300 mann som ble sendt av gårde til det angitte stedet. De kom fram i tide, og i løpet av to dager var graven tømt. Funnet er enestående i historien. 40 kongelige mumier med kister og gravutrustning mer eller mindre intakt ble funnet. Kon-ger hvis graver man trodde var tapt for alltid, ble funnet i god behold. Hieroglyfiske tekster og strålende kunstverk man aldri hadde sett maken til – kunne nå studeres av forskere.

Bildet kan inneholde: himmel, fjell, landskap, byggemateriale, skråningen.
Sjakten som leder ned til prestenes massegrav er i dag stengt. Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty

Neste oppgave var å skipe sarkofagene til Kairo for oppbevaring og konservering i Det Egyptiske Museum. Nyheten om flyttingen av kongenes mumier må ha spredd seg raskt, for langs elvebreddene mellom Luxor og Kairo hadde hundrevis av felahiner, egyptiske bønder, samlet seg. Når båten seilte forbi tettsteder og landsbyer underveis, sto folket ved elvebredden. Kvinnene bar slør og rev seg i håret, mennene fyrte av skuddsalver i luften. Det var en tradisjonell begravelse. De gamle kongene som hadde ligget begravet i Theben i mer enn 3000 år, reiste bort for alltid.

Denne fantastiske historien blir bare bedre. Ti år senere, i 1891, gjør Rasool-familien et «come back». Den eldste av brødrene, Mohammad Adb el-Rasool, hadde sluppet straff etter at han avga fullstendig tilståelse. Opplevelsen hadde imidlertid gjort slik inntrykk på ham at han hadde begynt å studere egyptologi og fortsatte samarbeidet med «Antiquity Service». I 1891 blir han med den store egyptologen George Daressy på en offisiell utgravning i Deir el-Bahari, på sletten foran Hatshepsuts tempel, ikke langt fra kongenes massegrav. Igjen ble Rasool-familiens lokalkunnskap avgjørende, snart var man i gang med å grave frem en hittil uoppdaget gravsjakt. Kongegraven oppe i klippene hadde vært godt beskyttet av det ugjestmilde terrenget, men gravene nede på sletten var mer sårbare. Sjaktene var derfor fylt med sand, grus og stein for å gjøre det litt vanskeligere å finne for eventuelle gravrøvere. Dessuten var graven innenfor tempelområdet og det ga ytterligere beskyttelse for graven så lenge templet var i drift. Arkeologene hadde store forventninger til hva som skjulte seg på bunnen.

Etter ca 13 meter fant arbeiderne en liten utvidelse av sjakten som bare rommet de sørgelige restene etter en enslig kiste. En stor skuffelse. Men plutselig oppdaget en av arbei-derne en liten sprekk i grunnen de sto på. Nysgjerrigheten drev arbeidet videre, snart oppdaget man at gulvet de sto på var et kunstig platå murt inn i sjakten for å villede eventuelle røvere ytterligere. En kiste var blitt plassert på platået for at inntrengere skulle tro de var kommet til bunnen. Sjakten fortsatte et par meter nedover. Endelig nede så man en gang som fortsatte horisontalt inn i fjellet, sperret av en forseglet dør, på samme måte som den kongelige graven. Nok en urørt grav var funnet. Prestenes grav var fylt av kister stablet oppå hverandre i inngangspartiet, langs veggene og i det innerste gravkammeret. Graven var nok opprinnelig tiltenkt en prest av høy rang og hans familie, før det ble bestemt å utvide den til en massegrav for prestene.

Kistene fra det 21. dynasti

Kistene fra begge funnene er laget i løpet av en periode på nesten 150 år, fra begynnelsen av det 21. dynasti (ca 1050 f.Kr.) til begynnelsen av det 22. dynasti. Kistene er antropoide, og religiøse motiver er påmalt i stor tetthet på gul bakgrunn. Over malinglaget på kistens kropp har man smurt et tykt lag med harpiksholdig lakk som har bevart kistene usedvanlig godt, helt fram til vår tid. Den gule kisten, dekket med den glinsende lakken, fikk kisten til å se ut som om den var laget av gull, det samme materialet man trodde gudenes hud var laget av.

For å etterligne gudenes hår, hadde mennenes kister en blåstripete parykk som skulle ligne den kostbare edelstenen lapis lazuli. Mennene hadde armene i kors over brystet og lukkede hender. På haken hadde de et langt, kunstig skjegg, som også var et tegn på guddommelighet8. Kvinnene hadde ensfargede parykker og utstrakte hender. Ofte hadde de modellerte bryster som var pyntet med rosetter. Også ørene og hendene kunne være prydet med påmalte smykker. Noen ganger kan man se forskjell også på ansiktstrekkene. Museets to kister viser tydelig dette.

Et annet karakteristisk trekk var at hver mumie hadde to kister, en utvendig og en innvendig i samme stil. Mumien var utstyrt med et mumiedeksel formet og dekorert på samme måte som de to kistelokkene. Kisten så nesten ut som en russisk matrushkadukke, åpnet man den ytterste kisten, fant man en mindre versjon innenfor, før man til slutt nådde
kjernen – mumien selv.

Men hvordan havnet de her?

Bildet kan inneholde: menneskekroppen, tre, tinning, gjenstand, kunst.
To av kistene fra prestens massegrav kom til Norge i 1894. C47713 og C47714. Foto: Ellen C. Holte og Lill-Ann Chepstow-Lusty

Etter funnet av den andre massegraven, fikk staben ved det Egyptiske Museet i Kairo et problem. Prestenes grav inneholdt langt flere kister enn den kongelige. 153 mumier var blitt fraktet til museet, og til de fleste mumiene hørte to kister og et mumiedeksel. Alt i alt 254 nye kister skulle lagres i det allerede stappfulle museet. På grunn av plassmangelen ble kistene stablet rundt i gangene på museet. Lang tids oppbevaring på en slik måte kunne skade kistene. Museet klagde saken inn for myndighetene og i 1893 bestemte selveste Khediven, den ottomanske visekongen i Egypt, at kistene skulle gis i gave til museer i Europa og USA. Der var det kapasitet til å gi kistene den omsorg de trengte og fortjente.

Slik hadde det seg at fire kistesett fra prestegraven i Deir el-Bahari en høstdag i 1893 ble losset på et skip i Alexandria med kurs for kongeriket Sverige-Norge. Kistene var en gave til Hans Majestet Kong Oscar II, en ivrig antikvitetssamler med spesiell forkjærlighet for Det gamle Egypt. Samlingen inneholdt to ytterkister, fire innerkister og tre mumiedeksel som må ha tilhørt minst fem forskjellige mumier. Det ble også sendt 88 usjabtier og en usjabti-boks fra den samme graven.

To innerkister, et mumiedeksel og 42 usjabtier kom til Etnografisk Museum i Oslo. Resten av gaven havnet i Sverige. Svenskenes del av samlingen ble delt mellom Victoriamuseet i Uppsala og Medelhavsmuseet i Stockholm. Der står gaven den dag i dag i permanente, praktfulle utstillinger. Den norske delen av Oscars IIs gave fra Khediven av Egypt stilles nå ut samlet, til glede for det norske publikum.

Publisert 29. jan. 2021 09:08 - Sist endra 29. jan. 2021 11:46