Hva finner vi mest av?
Så langt er det én ting vi finner veldig mye mer av enn noe annet: nagler.
Her er et eksempel på et fragmentert naglehode, det vil si den øverste delen av naglen. Denne ble funnet i det første laget vi gravde, da skipet ble renset fram. Bilde: Margrethe K. H. Havgar
Nagler, også kjent som klinknagler eller saum, er noe av det første vi lærte oss å kjenne igjen, for disse, de finner vi mye av!
Uansett hvor vi jobber, finner vi dem rett som det er. Helt siden vi
begynte å sålde matjorden har vi funnet jernfragmenter, og i mange tilfeller, tydelige naglebiter. Innimellom er bitene såpass tydelige at man kan se hvilken del av naglen det er, som for eksempel stilken (den lange delen), hodet (den øverste, butte delen) eller roen (den firkantede platen som klinkes på naglen).
Naglene ser annerledes ut nå enn de gjorde i vikingtiden. Det er fordi de har begynt å ruste etter å ha ligget nedgravd i så lang tid. Da de var nye har de nok sett mer ut som bildet til høyre. Slike nagler kalles saum når en roe (den firkantede delen på den nederste tegningen) bankes ned over spissen av spikeren. Roer ble brukt for å feste naglene: når en nagle var blitt banket gjennom to planker, festet man den på andre siden med en roe slik at plankene ble holdt på plass.
Da vi renset fram den sørligste delen av skipet lot ikke naglene vente på seg, da heller. Denne gangen, derimot, har situasjonen vært litt annerledes enn tidligere: Nå finner vi nemlig også nagler in situ. Det at de ligger in situ betyr at de ligger på sin rette plass, akkurat der de har vært festet i skipet for å holde det sammen.
Så langt har vi allerede nesten hundre nagler, så det blir spennende å se hvor mange vi ender opp med til slutt!