Humle og Pors

Både humle og pors er planter som ble brukt som smakstilsetning ved ølbrygging. Pors er den av plantene som har blitt brukt lengst til dette formålet. Dette er en krydderplante som vokser vilt i Norge, og da spesielt i myrområder. Den blir stort sett 30-80 cm høy. Vi vet ikke sikkert om den ble dyrket i middelalderbyene eller om man sanket planten, men paleobotaniske spor forteller oss at den i hvert fall var i bruk der. Både i Oslo og Trondheim har man funnet rester av pors datert til 1000-tallet, men enkelte dateringer går lenger tilbake enn dette. Det vil si at planten var i bruk før byene kom til. Fra Bergen har man spor etter pors brukt til øl-brygging fra 12-1300-tallet.

Humle. Det er frukttoppene som brukes i ølbryggingen. Foto: klickblick/Pixabay, 2018.

Pors er en aromatisk krydderplante og den ble brukt i øl som både smakstilsetning og som konserveringsmiddel. Ved ølbrygging tilsetter man ris eller kvister av pors. Ryllik er også en aromatisk krydderplante som ble brukt til dette, sannsynligvis sammen med andre planter slik som pors. 

Humle er imidlertid den mest kjente av plantene brukt som smakstilsetning i ølbrygging. Den ser ut til å ha blitt populær i vikingtiden. I motsetning til pors er dette en slyngplante og den kan vokse seg så lang som 6-7 meter.

Det er humlens hunnplanter som brukes.  Man kan gjenkjenne hunnplantene ved de gulgrønne frukttoppene som minner litt om kongler i form og utseende. Det er disse «konglene» som brukes i ølbrygging og de sankes inn om sensommeren/høsten. De inneholder bitterstoffet lupulin som er svær aromatisk. Dette gir smak til ølen i tillegg til at det har en konserverende effekt.

I tillegg til effekten humlen hadde på både smak og bevaring av øl, så kunne planten også brukes som medisin. Lupulin er nemlig et urindrivende stoff. I tillegg skaper spor av humlepollen noen ganger litt forvirring da den kan forveksles med hamp. Begge disse er nemlig fiberplanter, og hamp ble for eksempel brukt til å lage tau. Man må altså vite nøyaktig hva man ser etter.

I likhet med pors dukker humlen opp tidlig i norske middelalderbyer. Man tror humle har vokst naturlig her til lands som en ukultivert plante, men det er spor etter den i Oslo og Trondheim så tidlig som 1000-tallet. Siden humlen ikke liker skygge, og må ha noe å klatre på, f.eks. trær, hadde man egne avgrensede områder for humledyrking i byene. I Tønsberg, Trondheim og Hamar hadde man slike gårder som var knyttet til de kirkelige eller administrative sjiktene i byene, men slike hager har nok også vært tilknyttet vanlige bygårder. Det var nemlig forbeholdt huseiere og faste leietakere å brygge øl for salg.

Bildet kan inneholde: linjekunst, tegnefilm, mennesker, illustrasjon.

Øldrikking. Utsnitt fra Olaus Magnus [1555]

 

 

Kilder/litteratur:

Hjelle, K. «Foreign Trade and Local Production – Plant Remains from Medieval Times in Norway», i Medieval Food Traditions in Northern Europe. The National Museum of Copenhagen, Denmark. 2007.

Øye, Ingvild. Middelalderbyens agrare trekk. 1998.

 

Andre kilder:

Opplysningskontoret for frukt og grønnsaker - frukt.no

 

Av Guro Koksvik Lund
Publisert 3. juli 2020 15:06 - Sist endra 3. juli 2020 15:08

Om Mat i middelalderen

I denne bloggen kommer vi til å formidle hva slags mat man spiste i middelalderen ved å se på småskaladyrking og matoppskrifter. Vi vil vise frem resultater fra forskningslaboratoriet og spennende skatter fra samlingene våre som kan fortelle oss om en mangfoldig matkultur, spesielt i middelalderbyene, som besto av langt mer enn kjøtt og graut.