Sommermelk! I middelalderen var det først og fremst på denne tiden av året at du fikk tak i fersk melk. Da gjaldt det å få de verdifulle dråpene til å vare. Flatbunnede, runde kar laget av trestaver ble brukt til å «sette bort» melken for å skille ut fløte eller rømme. Helt opp til nyere tid har man gjort dette, og karene har hatt navn som «melkeringe» og «rømmekolle». Melkeretten ved samme navn er lett å lage.
En liflig duft som likner frisk ingefær kan ifølge middelalderske urtebøker gjøre underverker for både kvinner og menn. Den er så potent at kunnskapen om hva den kan utrette bør holdes skjult – for kvinner!
Om høsten i år 1282 gikk det ut bud fra kong Eirik Magnusson om at utlendinger ikke lenger skulle få lov til å drive skjenkesteder i byen. Dameøl nevnes spesielt. Var det moren hans som sto bak? Det går i hvert fall klart fram at den nye loven hadde fått godkjenning både fra henne, fra kongens råd og alle de beste mennene i byen.
Kong Harald Hardråde var kjent for å være gnien med maten til hirdmennene sine. Bare ett eneste måltid om dagen fikk de, og ofte gikk de halvmette og misfornøyde fra bordet. Da var det at en Islending som het Halle fikk nok.
De strenge cisterciensermunkene som holdt til i klosteret på Hovedøya hadde ikke lov til å snakke mens de spiste. Måltidene skulle foregå i taushet. I stedet for å si «kan du sende meg melka», hadde de et eget sett med uttrykk på tegnspråk. Blant dem er også tegnet for honning.
Vi ser nærmere på hva slags mat man spiste i middelalderen og hvordan den ble dyrket og tilberedt. Vi vil vise frem resultater fra laboratoriet i forskningsprosjektet FOODIMPACT og spennende skatter fra samlingene våre som kan fortelle om middelalderens mangfoldige matkultur.
